Åpnes i en ny fane

– Tilgivelse er ikke et «ekstra lag» i kristenlivet, men selve veien til frihet, helhet og fellesskap med Gud.

– Bitterhet stjeler fred, skyver Guds kjærlighet bort og gjør hjertet hardt; tilgivelse bryter lenker og åpner for Den hellige ånds liv.

– Det oppfordres til å tilgi raskt og konkret – ikke å legge lokk på, men å gjøre opp før «solen går ned».

– Andreas Slot-Henriksen underviser her om hvordan Jesu kall til å elske og tilgi også gjelder våre fiender – og hvorfor Guds vei alltid setter fri.

– Bevisst tilgivelse er et valg, ikke en følelse; når viljen går foran, følger hjertet etter, og Gud gjenoppretter.

– Be for den som har såret deg; bønn kan forvandle fiender til venner – og lette den andres skyld og skam.

– Lær å tilgi både andre og deg selv; uten selv-tilgivelse blir det vanskelig å elske din neste som deg selv.

– Tilgivelse betyr ikke at alt skal bli som før; det betyr at lenkene brytes, og du kan hilse uten knute i magen.

Peter spør Jesus om sju ganger er nok å tilgi, og Jesus svarer med en radikal standard som sprenger grensene våre. Holder det bare å tro, eller krever det et aktivt valg og et offer? Når noen sårer oss igjen og igjen, roper alt i oss etter rettferdighet, avstand eller gjengjeld. Men Jesus vender blikket inn i hjertet og kaller oss til en annen vei. Han peker på tilgivelse som en livsstil – ikke et forsiktig kompromiss – men et modig svar på Guds egen barmhjertighet.

Jesu tale om «77 ganger» utfordrer vår regnskapstenkning. Det handler ikke om å telle, men om å ligne Gud i praksis. Det klinger historisk helt tilbake til Kain og Lamek, der hevnen eskalerer. Jesus snur strømmen og bygger en rike-kultur der nåden får siste ord. Vi ser samme mønster i fortellingen om den eldste broren i «den bortkomne sønnen»: bitterheten forblinder, så man mister gleden over gjenopprettelsen. Og Sauls vrede mot David viser hvordan misunnelse og sårede ambisjoner sakte kan slite sjelen i stykker når tilgivelsen uteblir.

Selv når Gud kaller oss til å velsigne vårt «Nineve», kan vi sitte som Jona og være sure over at nåde når frem. Hva skjer når perspektivet mitt blir snevert og selvopptatt? Bitterheten vokser, og til slutt ser man mer på sin egen navle enn på Guds hjerte. Forskning bekrefter det vi allerede vet i ånden: bitterhet binder kroppen med stress og uro, mens tilgivelse skaper ro, senker pulsen og styrker trivsel. Det er som om Gud har lagt et «helse-spor» i kroppen vår som bekrefter Hans vei.

Når Jesus møter mennesker, er tilgivelsen ofte nøkkelen som åpner for mirakelet. Vi ser hvordan Han først erklærer tilgivelse – og så brytes sykdommens grep. Ikke som en kald formel, men fordi skyld, skam og brutthet veier tungt. Derfor er Fader Vår sin bønn om tilgivelse ikke bare vakker poesi; den er et åndelig prinsipp som former livet vårt: slik vi tilgir, slik mottar vi. Uten tilgivelse låser vi døren for Guds strøm av nåde i vårt eget hjerte. Det er ikke hard tale for å slå ned – det er sannhet som vil sette fri.

Tilgivelse løslater. Ordet peker på å gi slipp, å frigi fangne gjeldsbrev i hjertet. Holder vi fast, begynner bånd å stramme seg om sjelen. Vi merker det som kort lunte, som uforholdsmessige reaksjoner på småting, som en indre knute. Legger vi lokk på, «glemmer» vi kanskje smerten, men småkaken i boksen mugner. Når livet så rister boksen, dukker stanken opp igjen. Derfor kalles vi til å ta valget nå – ikke om en uke. Guds timing er «i dag».

Det gjelder også selv-tilgivelse. Mange klarer bedre å tilgi andre enn seg selv. Stemmen av selvfordømmelse lyver: «Du er for mye, for lite, for sen, for dum.» Men når Jesus har tilgitt, hvem er vi da til å snakke ned om det Han har renset? Vi er Guds tempel, og når vi snakker råttent om oss selv, snakker vi råttent om Hans bolig. Lær å takke for den du er skapt til å være; takk Gud i speilet om morgenen. Jesu verk definerer deg – ikke fortiden din, ikke feilene dine, ikke andres dommer.

Job er et sterkt bilde på hvordan gjennombruddet kommer når hjertet velger Guds vei. Midt i urettferdige anklager fikk han beskjed om å be for vennene sine. Han kunne holdt fast i såret stolthet, men han valgte å velsigne – og så vendte Gud alt. Slik virker Guds rike: når vi går i forbønn for dem som gjorde vondt, bryter Himmelen igjennom, og byrdene letter. Hat holder oss i mørket; kjærlighet fører oss tilbake i lyset.

Hvordan gjør vi det helt praktisk? Start med et ærlig valg: «Jesus, jeg velger å tilgi.» Vær konkret: nevn personen, hendelsen og hva det gjorde i deg – «jeg tilgir for det sviket, for den ydmykelsen, for frykten det plantet.» Etterpå: be om Guds velsignelse over personen. Be om drømmer, mennesker og muligheter på deres vei. Du vil ofte oppdage at den andres skjulte skyld letter når tilgivelse blir uttalt. Og du vil kjenne kjeder falle av dine egne skuldre. Tilgivelse betyr ikke at grenser forsvinner. Du kan godt holde sunn avstand. Men kjenner du fortsatt knuten i magen, er det mer å gi slipp på.

Når sår neglisjeres, går de i betennelse – åndelig kaller vi det bitterhet. Det gjør at du begynner å bygge murer for å beskytte deg; men muren stenger også for Guds kjærlighet. Løsningen er ikke å skjule, men å åpenbare for Gud og la Ham rense. Husk: tilgivelse er ikke en følelse – det er tro i handling. Følelsene følger etter. Gå veien sammen med Den hellige ånd, også når det koster tårer. Velg lyset igjen og igjen. Be for fiendene dine igjen og igjen. Tell ikke – elsk.

Når du møter personen på gata, skal du kunne si hei uten magekrampe. Kan du ikke det ennå, så fortsett prosessen. Be, velsign, og vær konkret i bekjennelsen din. Og opplever du at gamle minner dukker opp, så ta dem med til Jesus med en gang og tilgi også den enkelte episoden. Hver gang du gjør det, bygger du bro, ikke mur. Du åpner hjertet for Guds strøm av liv, fred og styrke.

Sitat fra undervisningen: «Tilgivelse setter fri – både den andre og deg selv.»

Relevante søkeord: tilgivelse – bitterhet – bønn for fiender – hjertets frihet – Guds kjærlighet – nåde – helbredelse – gjenopprettelse – disippelskap – åndelig frihet – identitet i Kristus – tilgi deg selv – forbønn – Guds rike – Jesu vei

Les hele innholdet i undervisningen 'Tilgi!!! ...og be for fiendene'

Vær oppmerksom på at det kan være avvik og feil, ettersom teksten nedenfor er transkribert og tilpasset automatisk.

Kveldens tema er tilgi og be for fiendene.

Og jeg vil bare begynne med å lese en veldig obligatorisk tekst, vil jeg nesten si, i forbindelse med dette emnet. Man kommer ikke utenom det. Det er Matteus 18:21 til 35. Skriv det ned. Hvis dere har en penn, så skriv det bak ørene deres. Gå hjem og les det.

Reflekter over det. Les det igjen.

Reflekter over det.

Spør Gud, hvordan har dette med meg å gjøre? Matteus 18:21 til 35.

Det er tøff lesning. Det er vill lesning.

Det er bare essensen av hvem Gud er.

Det står, da kom Peter til ham. Altså til Jesus og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal jeg tilgi min bror når han synder mot meg?» Opptil syv ganger.

Jesus svarte ham: Jeg sier deg, ikke opptil syv ganger, men opptil 77 ganger.

Derfor ligner himmelriket en konge som ville gjøre opp regnskap med tjenerne sine. Da han begynte på regnskapene, ble en som skyldte 10 000 talenter ført fram til ham.

Siden han ikke hadde noe å betale med, befalte hans herre at han og hans kone og barn, og alt han eide, skulle selges, og gjelden betales.

Men tjeneren kastet seg ned for ham og ba: «Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale alt sammen.»

Så fikk den tjeners herre medfølelse med ham og lot ham gå og etterga ham gjelden.

Men da den tjeneren gikk ut, traff han en av sine medtjenere som skyldte ham 100 denarer. Og han grep ham i strupen og sa: «Betal det du skylder.» Hans medtjener kastet seg ned for ham og ba: «Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg.»

Det ville han ikke, men gikk bort og lot ham kaste i fengsel, til han hadde betalt det han skyldte. Da hans medtjenere nå så hva som hadde skjedd, ble de veldig bedrøvet og gikk bort og forklarte deres herre alt som hadde skjedd.

Da kalte hans herre ham til seg og sa: «Du onde tjener, all den gjelden etterga jeg deg da du ba meg om det.

Burde du ikke ha forbarmet deg over din medtjener, slik jeg forbarmet meg over deg?» Og hans herre ble sint og overlot ham til bødlene, til han hadde betalt alt han skyldte.

Slik vil også min himmelske Far gjøre med hver eneste av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.

Takk for kaffen.

Wow, her blir ingenting pakket inn. Det er nesten som før julaften, alt er pakket ut her. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Ta deg sammen og tilgi, ellers ender du i helvete.

Wow. Er det det som står?

Jeg vil si det ville av det hele, det er at jeg vil starte med å ta tak i Peter, som kommer til Jesus og sier, er det virkelig sant? Skal vi tilgi syv ganger? Er det nok?

Og helt ærlig, prøv å forestille deg at noen kommer til deg.

og gjør akkurat det samme mot deg, og du blir så såret, og du tilgir, så går det et par dager, så gjør personen akkurat det samme, og du tenker, ok, jeg tilgir deg. Det var dumt gjort, du visste det, jeg tilgir deg.

Så går det 14 dager, og så kommer denne personen virkelig til deg igjen og gjør akkurat det samme og kaster deg under bussen, når du føler deg virkelig dolket. Og plutselig går det opp for deg, nei, jeg har gjort det igjen. Kan du tilgi meg?

Ah, prøv nå. Første gang tilga jeg deg, det var vanskelig. Det gjorde vondt.

Andre gang, det var direkte dumskap av deg. Og jeg hadde slett ikke lyst. Nå kommer du tredje gang og spør, jeg vil tilgi deg.

Nei. Jo. Vet du hva? Jeg gjør det, fordi Bibelen sier jeg skal. Og så tenker man, nå har jeg gitt tre sjanser. Wow.

Hellig tall. Uh, jeg er god.

Så går det en måned, og så kommer personen virkelig en gang til og gjør akkurat det samme dumme mot deg. Og du føler deg virkelig ikke bare dolket i ryggen, men skåret opp og maltraktert og tråkket på og alt mulig.

Og ikke nok med det, så er din bror eller venn så frekk at han kommer til deg for fjerde gang og sier, vil du ikke være så snill å tilgi meg?

Hva tror du selv?

Ah, min Bibel sier ja, så det vil jeg selvfølgelig gjerne, men alt kjøtt vil rope nei.

Og så kommer han og spør, er det nok med syv ganger? Vi er bare oppe på fjerde gang nå. Kan dere merke irritasjonen allerede begynner å komme? Hvis dere kan det, så må vi be for dere, for da er det ikke fra Gud.

Nei, men allerede ved tre, fire, fem ganger, så synes man virkelig det er mye.

Og Peter kommer med et virkelig godt forslag her. Er syv ganger nok.

Og Jesus sier opptil 77 ganger. Jeg kunne godt tenke meg å ta tak i dette med 77 ganger, fordi det greske språket, som dette er skrevet på, er faktisk en liten bitte smule tricky så det kan både bety 77 ganger, men det kan også bety 70 ganger syv ganger.

Og det er altså 490 ganger. Så lykke til.

490 ganger.

Øhm.

Jeg tror personlig, og det er, jeg har ikke noe belegg for, hvorfor det har jeg. Jeg tror det er 77 ganger.

Og det har ikke noe å gjøre med antallet, fordi for meg handler det ikke om at Gud setter et antall, men Gud sier, du skal tilgi, og du skal gjøre det hver gang. Det er egentlig det det handler om. Men hvorfor tror jeg det er 77? Det gjør jeg, fordi hvis man går ned og ser i historien i Mosebøkene, så har vi en veldig interessant fortelling, nemlig om Kain og Abel. Øhm, Kain, han blir veldig veldig sint. Øhm, og det gjør han egentlig i bunn og grunn, fordi Kain og Abel ofrer til Gud, og Abels røyk stiger opp til Gud, og han tar imot det. Og Kains Abel, det stiger ikke opp i det hele tatt. Og Kain blir faktisk litt ø pigesur, selv om han er en mann. Det kunne man åpenbart også godt.

>> Han blir i hvert fall ikke pigesur.

Han blir øh oldtidss og øhm det er ikke bra å være oldtidss, fordi han blir veldig veldig ø frustrert på sin bror og også frustrert på Gud.

Og øhm jeg har bare lyst til å prøve å lese hva det er som skjer, fordi det vokser noe inne i Kain. Det vokser bitterhet fram.

Herren dette, det står fra Første Mosebok kapittel 4 vers 6 til 24.

Herren sa til Kain: «Hvorfor er du sint, og hvorfor går du med senket hode? Hvis du vil, eller hvis du gjør det gode, kan du se fritt opp. Men hvis du ikke gjør det gode, lurer synden ved døren.

Den vil begjære deg.

Prøv å høre. Hvis du gjør det gode, så kan du fritt se opp.

Men hvis ikke du gjør det gode, lurer synden ved døren. Den vil begjære deg. Så prøv å lese hva som står her.

Men du skal herske over den.

Det vil si Gud forteller Kain her, synden, altså fristelsen til dette hatet, denne bitterheten, til å gjøre feil, til å gjøre det som er opprør, vil forsøke å begjære deg. Den vil spise deg opp. Den vil prøve å ta knekken på deg, men du skal herske over den.

Det vil si, Gud sier til Kain allerede her, den bitterheten du har mot din bror og det du har gjort feil, vend om fra det, for du blir spist opp.

Øhm, så øh så skjer det fra vers åtte her.

Siden snakket Kain med broren sin Abel, og en dag da de var ute på marken, overfalt Kain broren sin Abel og drepte ham.

Da spurte Herren Kain: Hvor er broren din Abel? Kain svarte: «Det vet jeg ikke. Skal jeg passe på broren min?»

Herren sa: «Hva er det du har gjort? Din brors blod roper til meg fra jorden. Nå skal du være forbannet fra den jorden som har åpnet sitt gap og drukket din brors blod som du har utøst.

Når du dyrker jorden, skal den ikke lenger gi deg sin grøde. Fredløs og flyktning skal du være på jorden.»

Kain sa da til Herren: «Min straff er for stor å bære. Nå driver du meg bort fra jorden, og jeg må skjule meg for deg for å være fredløs og flyktning på jorden. Så kan hvem som helst som møter meg drepe meg.

Men Herren sa til ham: Nei, hvis noen dreper Kain, skal det hevnes syv ganger.

Hvorfor?

Fordi Gud fortsatt elsker sitt folk. Fordi Gud ønsker faktisk at selv om vi behandler hverandre dårlig, at vi så vender om. Og han ønsker fortsatt å passe på oss. Han ønsker fortsatt å komme til oss. Han ønsker fortsatt å være vår forsvarer, akkurat som han gjorde med Kain. Og man kan si, kom igjen, det gir absolutt ingen mening. Hvorfor vil du stå opp og sørge for at ingen dreper Kain? Han har nettopp drept broren sin. Altså, seriøst.

Men helt fra starten har Gud en kjærlighet til sin skapning.

Og derfor er det ingen som får lov til å drepe Kain.

Og han satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham skulle drepe ham. Så forlot Kain Herren, og slo seg ned i landet nordøst for Eden.

Så skjer det at Kain får barn. Hans kone føder Enok, og det kommer en masse ned gjennom denne slektstavlen, som jeg ikke vil lese nå, men etter noen generasjoner kommer det en fyr som heter Lamek.

Og Lamek er en veldig interessant mann, faktisk den første som har to koner. Så det er han som innfører bigami i Bibelen, faktisk. Og ikke nok med det, men han er så sint. Han er så sint, så sint.

Og han sier her, det står Adda og Silla.

Det er hans to koner. Adda og Silla, hør på meg. Lameks koner, lytt til mine ord.

Jeg dreper en mann for en flenge, et barn for en skramme.

Hvis Kain skal hevnes syv ganger, skal Lamek hevnes 77 ganger. Så her har vi egentlig den første virkelig onde mannen, som virkelig går inn for ikke bare millimeterrettferdighet, men hvis du slår meg og gir meg et blåmerke, så dreper jeg deg. Det er omtrent det han sier.

Og han setter denne forbannelsen inn.

Gud sier jo nettopp, hvis noen gjør Kain noe, så skal han hevnes syv ganger. Lamek går et skritt videre og sier, hvis noen gjør meg noe som helst, så er det 77 ganger. Hva er det Jesus nettopp henviser til? Dere skal tilgi 77 ganger. Det vil si, Jesus går direkte imot dette.

Og ikke nok med det, hvis vi ser på, vi vet at syv i Guds ord, det er bare et tall som blir brukt igjen og igjen og igjen. Det er et hellig tall.

Når han ikke bare sier syv, men 77, så fordobler det styrken av renhet, hellighet, perfeksjon.

Så hvis man ser på tallverdien av det. Wow.

Men det morsomme av det hele, det er at 7 ganger 70 ganger gjør faktisk det samme. Så om vi sier 77 eller om vi sier 7 ganger 70, det gir akkurat det samme. Men jeg synes bare det er veldig interessant at Lamek kommer med denne vreden, denne hevnlysten, og Jesus bruker akkurat det samme tallet for nærmest å oppheve det.

Og hvis vi ser på bitterhet og vrede, fordi det er vi jo nødt til når vi snakker om tilgivelse, fordi hva er det vi skal tilgi, og hvorfor skal vi tilgi? Og når vi ser tilbake på noen av disse bibelske historiene, hva er det egentlig vi ser i Bibelen? Hvor har vi overhodet noen bibelske personer som opplever denne enorme bitterheten, denne vreden, denne følelsen av å være urettferdig behandlet.

Ofte kommer bitterhet som et sår. Enten fordi man føler seg forurettet, man føler at man ikke fikk det man oppnådde. Man så noen andre fikk noe man gjerne ville ha hatt. Man har blitt mobbet. Det kan ha skjedd alle mulige ting, så det er noe som går i stykker på en eller annen måte. Det er noen forventninger som blir brutt, eller noen følelsesmessige ting som blir brutt.

Og et av de stedene vi ser det virkelig, virkelig tydelig, er faktisk i historien om den fortapte sønnen.

Og det er ikke den fortapte sønnen jeg snakker om her, men broren hjemme. Da den fortapte sønnen kommer hjem, og faren altså, prøv å forestille dere scenariet her.

Han har sløst bort alt. Han har brukt hele formuen. Han har vært ute og vært sammen med prostituerte. Og han har altså ikke spart på noe. Synd og verdslighet som Gud hater.

Og så vender han om og kommer løpende hjem, og så ser vi dette. Hvis vi ser det fra brorens perspektiv, en bortskjemt unge som har fått alt.

Og så tror han at han kan snylte på faren og komme tilbake som om, altså kom igjen, mann. Og han har ikke gjort dagens gode gjerning for faren sin. Nå kommer han løpende. Og hva gjør man? Man slakter gjøkalven. Altså seriøst, har faren mistet vettet, eller hva skjer?

Ser vi det fra den andre brorens perspektiv, kan man egentlig godt forstå at han blir litt frustrert.

Han blir så frustrert at han nekter å delta i festen. Han har stort sett i sitt hjerte meldt seg ut av fellesskapet med faren og med broren.

Til tross for at grunnen til at han er sur og sint er fordi han ikke har sett perspektivet. Nettopp at alt det som er farens, det er hans. Han har fått det hele, men han forstår det ikke. Han tror ikke på det. Og så ser han den andre bli feiret. Han ser ikke tilgivelsen.

Han ser ikke hvor knust faren har vært. Han forstår slett ikke alt det som ligger bak. Han ser ikke den gleden det er når sønnen kommer hjem igjen. Men bitterheten og vreden vokser i ham. Vi har samme scenario med Saul, som blir konge og ikke helt følger det han skal.

Gud tar ham av tronen. Han finner ut at nå er det David som skal ta over.

Og Saul er ganske sint på David. Ganske sur.

Og han er så sint inni seg og så bitter inni seg at en liten gjeter kan få lov til å få tronen når Saul har gjort alt han skulle. Han har bare feilet en gang, og så kommer Gud, og så åh, han forsøker igjen og igjen og igjen å drepe David. Bitterheten vokser inni ham fordi han ikke kan tilgi, fordi han ikke har Guds perspektiv.

Vi har noe så et eller annet sted enormt. Altså jeg har så vanskelig for å sette meg inn i det, og ikke desto mindre så tror jeg det er slik for så mange. Historien om Jonas og hvalen.

Jonas får beskjed om å gå ut og fortelle noen at de må omvende seg. Ellers vil byen deres bli ødelagt. Farvel. Det går ikke. Gå nå og advar dem, så jeg kan tilgi dem, sier Gud til ham.

Men Jonas har ikke lyst.

Han vil ikke. Og til slutt, dere kjenner historien, etter at han har vært gjennom alle disse prøvelsene og blitt spyttet opp av hvalen, tar han seg sammen og går til Ninive og sier: Dere må omvende dere, ellers vil Gud utslette byen.

Og de gjør det alle sammen, og de faster i 40 dager. Det er helt fantastisk.

Det er glede i byen, men det er bare ikke glede i Jonas’ hjerte. Det er overhodet ikke glede i Jonas’ hjerte, fordi han er så sint på Gud. Det kan simpelthen ikke være sant, Gud. Helt ærlig, nå har du satt meg gjennom alt dette for at jeg skulle komme til denne byen for å advare dem, og så redder du dem alle sammen likevel. Helt meningsløst. Og jeg har kastet bort livet mitt på det. Han er så sint at han faktisk sier, jeg kunne like godt legge meg ned og dø.

Hvordan kan man bli så sint og så lite?

Og det kan man. Fordi man ofte selv står i veien. Så det betyr at perspektivet man ser, er helt forvrengt. Og ofte blir perspektivet slik, >> og så ser man rett ned på navlen, og da kan man finne veldig, veldig, veldig mange ting som ikke er morsomme.

Og det er ganske morsomt, fordi jeg prøvde å se på noen forskningsresultater, fordi vitenskap er jo en veldig interessant ting for noen i hvert fall.

Jeg fant faktisk noen utrolig spennende vitenskapelige artikler, hvor det var gjort forskningsforsøk på veldig mange mennesker.

Og det som var gjennomgående for alle disse forskningsresultatene, det er også mengder av artikler, hva heter det, på PubMed, hvis noen er interessert i å lese det.

Øhm, PubMed, det er en medisinsk artikkeldatabase.

Veldig interessant hvis man liker å lese sånt. Men det som er så interessant med disse forskningsartiklene, er bitterhet.

Det gir kronisk stress, høyere puls, høyt blodtrykk, stresshormoner, hjerte- og karsykdommer og økt belastning på immunsystemet.

De negative følelsene som kommer, øker det psykiske stresset.

Man opplever at det gir angst, depresjon, noe som kan føre til dårlig søvn, dårligere immunforsvar og dårligere generell trivsel. Og det svekker kroppen over tid.

Ved å tilgi, ved å slippe denne vreden, så det man har gjort i disse konkrete eksemplene, er at når man har sett og forsket lenge på hvordan dette påvirker personen, så har man ført dem gjennom en tilgivelsesprosess.

Dette er ren og skjær menneskelig tilgivelse. Og man ser at det gjør det motsatte. Det gir lavere blodtrykk. Det gir mer ro. Det gjør at du blir sunnere. Det gjør at stoffskiftet ditt fungerer. Og stresshormonene dine synker. Du kan overskue langt, langt mer. Og jeg synes det er utrolig interessant når vi ser på hvordan kroppen faktisk reagerer på vrede og bitterhet.

Det er helt utrolig, og Gud har skapt det så fantastisk.

Og hvorfor har han det? Det har han, fordi han er Gud, han fornekter ikke sitt ord. Han fornekter ikke seg selv. Det som er vilt, er at hvis vi ser i Bibelen, så vil vi se at det er utrolig mange steder i Bibelen. Når Jesus helbreder mennesker, gjør han det ved å si, dine synder er tilgitt.

Det vil si, Jesus tilgir.

Og ofte ser vi hvordan en tilgivelse resulterer i en fysisk forvandling av Wow.

For eksempel, dette er fra Matteus 9, de første åtte versene. Og Jesus gikk ombord i en båt og satte kursen mot sin egen by. Og se, noen kom til ham med en lam som lå i en seng. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Vær frimodig, sønn, dine synder er tilgitt.»

Men noen av de skriftlærde sa ved seg selv: Han spotter Gud. Jesus så hva de tenkte og sa: «Hvorfor tenker dere ondt i hjertene deres? Hva er lettest å si, dine synder er tilgitt?» Eller å si, reis deg og gå. Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har myndighet på jorden til å tilgi synder, sier han til den lamme: «Reis deg, ta sengen din og gå hjem.» Og han reiste seg og gikk hjem, og folkemengden så det, og de ble grepet av frykt og priste Gud, som hadde gitt mennesker slik myndighet. Wow.

Og se, det morsomme med det hele, er jo at det er et så bibelsk prinsipp å tilgi, når man virkelig begynner å lese hvor mange steder det faktisk står nevnt i Guds ord, at vi skal tilgi, vi skal slippe bitterhet og så videre.

Dere kjenner det allerede. Et av de første stedene mange nordmenn hører om Gud, er fordi de lærer Fadervår.

Veldig mange nordmenn, uansett om de tror på Gud eller ikke, kan faktisk Fadervår.

Wow. Må det bare så noe i dem.

Forlat oss vår skyld, som også vi forlater våre skyldnere.

Så forlat oss vår skyld. Det er lett nok å be, ikke sant? Forlat oss vår skyld. Det betyr tilgi meg. Som også vi forlater våre skyldnere.

Så det betyr, hvis jeg ikke kan tilgi noen noe, så kan Gud heller ikke tilgi meg.

Er det det jeg ber?

Hvis vi så går et skritt videre rett etter Fadervår. Matteus 6, 14-15.

For hvis dere tilgir mennesker deres overtredelser, vil deres himmelske Far også tilgi dere. Men hvis dere ikke tilgir mennesker, vil deres himmelske Far heller ikke tilgi deres overtredelser.

Og det er så vilt, fordi vi kan hver for oss komme til Gud, og vi kan bare opphøye ham, og vi kan prise ham, og vi kan bøye kne, og vi kan wow. Men problemet er, hvis vi går med bitterhet i hjertet mot mennesker, mot opplevelser, mot oss selv, mot noe, hvis vi ikke får lagt det ned, så hindrer du faktisk at Jesus kan komme til deg akkurat som han kom til den lamme mannen og si: «Reis deg, ta sengen din og gå.»

Han ønsker å si til deg, reis deg, bli et helt menneske.

Legg ned bitterheten din. Legg ned vreden din. Det kan godt være at du ikke forstår hva som har skjedd.

Det er greit nok. Det er heldigvis ikke ditt problem at du trenger å forstå alt. Men én ting må du forstå.

Det er at hvis vi ikke gjør det på Guds måte og gjør det i hans tid og timing, og hans timing, det er med en gang, fordi det står: «La ikke solen gå ned over din vrede.»

Så det vil si, før solen går ned, skal hjertet ditt være fritt fra hva?

Fra vrede og fra bitterhet. Fordi bitterhet tenner vrede, og bitterhet tenner synd. Bitterhet gjør at man handler ut fra egoistiske motiver. Man kan bli drevet rundt i manien av bitterhet. Også noen ganger, selv om man ikke engang vet det. Det kan være en liten dum ting man aldri har fått gjort opp med. Man har bare lagt lokk på det og tenkt, nå, men det er glemt.

Og plutselig skjer det noe i livet ditt som minner om den lille tingen du hadde lagt lokk på, fordi den var glemt. Men jeg må bare si deg at selv om du legger en småkake i en kakeboks og legger lokk på, så blir den aldri glemt. Problemet er at når du tar den opp igjen, smaker den ikke særlig godt. Den er muggen og råtten, og kanskje har det gått larver i den, og først da må du begynne å se på den, forholde deg til den.

Det er mye bedre å spise en fersk småkake enn en som har fått melorm i seg. Det nytter ikke å legge lokk på.

Det som er interessant, er at når vi leser i Det Nye Testamente om tilgivelse, for eksempel i Markus evangeliet kapittel 11 vers 25 og 26, står det at Jesus sier når dere står og ber, skal dere tilgi, hvis dere har noe imot noen, for at også deres himmelske far kan tilgi deres overtredelser. Men hvis dere ikke tilgir, vil deres far i himmelen… Det var faktisk det samme vi leste før. Men det ville av det hele er at hvis vi ser på hva ordet tilgi betyr, så betyr det å løslate. Når du tilgir et menneske, løslater du dem fra de lenkene som er bundet i ditt hjerte.

Tilgivelse setter fri.

Men bitterhet og sinne, fordi du aldri får gjort opp, gjør at det stille og rolig begynner å dannes et bånd rundt hjertet ditt, som strammer mer og mer. Du blir fanget av din egen stolthet. Du blir fanget av din egen mørke. Du blir fanget av alt det djevelen ønsker å legge på deg. Og man tenker med en gang, ja, men jeg har egentlig rett til å være sint.

Ja. Hvis du visste, hvis du visste hva jeg har vært igjennom, ville du ikke stå og si sånt.

Helt ærlig, du kjenner ikke livet mitt.

Ok, du kjenner ikke Gud. Så verken du eller jeg, ingen av oss, fortjener i Guds perspektiv å bli tilgitt av ham. Ingen, nada, nett.

Fordi vi har hver for oss gjort så mye tull i forhold til Gud, det er ingen vei.

Men det siste Jesus sa da han hang på korset, var: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Nei, men han som gjorde noe mot meg da jeg var tre år gammel, han visste godt hva han gjorde med meg.

Ja, det gjorde han.

Det endrer ikke på at Jesus tilgir deg. Og den tilgivelsen han gir deg, skal du gi videre til andre.

Og noen ganger kan man være låst fast i dette fordi det er så vanskelig å prøve å sette seg over i den andres perspektiv.

Vi har møtt så mange mennesker som har hatt et liv hvor de har blitt seksuelt misbrukt, hvor de har blitt slått, hvor de har blitt urettferdig behandlet, hvor de har blitt mobbet på skolen. Vi har hørt så mange eksempler hvor jeg gråter i hjertet mitt når jeg hører det.

Jeg tenker bare, hvordan kan folk være så grusomme?

Og jeg forstår godt at man kan ha et sinne. Forstår godt at det kan gjøre vondt.

Jeg forstår godt at man ikke har lyst til å tilgi.

Men jeg må bare si deg at hvis du ikke tilgir, lar du den personen som har gjort deg vondt, fortsette å gjøre deg vondt resten av livet. Du tillater at den personen drar deg ned i gjørma, og at du aldri kommer opp og ser lys.

Så mange mennesker som har vært bundet av bitterhet og utilgivelse, når de virkelig, virkelig gir slipp, sier, ok, Gud, jeg gjør det på din måte nå.

Gjør det ikke på min måte mer. Gjør det på din. De opplever flere tonn som faller av skuldrene.

Ryggsekker som blir tatt av, og en frihet uten like.

Gud ønsker virkelig at vi skal bære over med hverandre.

Så snart det er noe å tilgi, så gjør det. Så snart det er det minste, i stedet for å tenke, det der, det blir jeg faktisk sint over. Det kan jeg merke, det gjorde noe med meg. Jeg kan la det summe litt, så kan jeg tilgi om et par dager. Hvorfor?

Hvis du skal tilgi 77 ganger eller 70 ganger syv ganger hver dag, hva skal du da bruke tid på å tenke over om du vil tilgi eller ikke?

Du gjør det for å sette deg selv fri fra et fengsel som du stille og rolig kan havne i.

Det står faktisk i Ordspråkene, et menneskes klokskap får ham til å holde igjen på vreden. Han setter en ære i å bære over med overtredelser.

Det står i Ordspråkene 19:11.

Han setter en ære i å bære over med overtredelser.

Og igjen, for å gå tilbake, hvis man prøver å sette seg i den personens stol som har gjort en urett, hvor man virkelig føler seg tråkket på, prøv å begynne å se på dem. Prøv å se på, hvor var de egentlig i sin barndom? Hvordan var deres foreldre?

Fikk de kjærlighet?

Visste de hva det var å få kjærlighet?

Skjedde det noe traumatisk i livet deres?

Kjente de Jesus?

Mange mennesker har kanskje vokst opp i et kristent hjem, men det var et religiøst hjem. Det var med juling eller med lovregler, eller mange har opplevd en råtten far, så de har aldri hatt en far i løpet av livet.

Mange har opplevd de mest forferdelige ting i skoler og feil forhold man har hatt og alt mulig annet, hvor man er blitt ødelagt innvendig, hvor man føler man har gitt så mye av seg selv, og så blir man tråkket på.

Men jeg må bare si, hvis vi for eksempel tar historien om Job.

Job var en rettskaffen mann.

Og ja, dette var før korset. Men Job var en rettskaffen mann. Han behaget virkelig Guds hjerte.

Og djevelen får lov til å prøve ham.

Og Job står opp for sin sak, og alle vennene hans anklager ham. Job, du må forstå, du har prøv å se. Og bla bla bla bla bla. Og hva tror dere skjer i hjertet til Job når vennene hans begynner å gå imot ham?

Job visste godt at han var en rettferdig mann. For han hadde ikke gjort noe.

Han visste helt ærlig, jeg har ikke gjort noe. Kan dere ikke bare holde kjeft?

Og de fortsetter, og de fortsetter, og de fortsetter, og de holder den ene talen etter den andre på skift, og de gjentar seg selv og hverandre. Og åh mann, stakkars Job. Til tross for at han må høre på alle dem, så fortsetter lidelsene. Han mister det ene og det andre og det syttende, og byller over hele kroppen, og alt er bare pest.

Jeg kan godt forstå at Job blir frustrert.

Men det ville av det hele er når Gud begynner å tale til Job.

Jeg vil bare lese her fra Jobs bok 42 vers 7 til 10.

Dette sier Job, eller dette sier Gud.

Det står etter at han hadde talt disse ordene til Job, sa Herren til Elifas fra Teman: «Min vrede er flammet opp mot deg og dine to venner, fordi dere ikke har talt sant om meg, slik som min tjener Job har gjort. Ta derfor syv okser og syv værer. Gå derfor til min tjener Job, og bring et brennoffer for dere selv.»

Så skal min tjener Job gå i forbønn for dere. Hør her. De har ikke gjort annet den siste tiden enn å sitte og klage og kritisere og fortelle hvor dum og udugelig han er, hvor mye han har gjort feil i livet sitt.

Og så befaler Gud Job.

Han skal gå i forbønn for dere, fordi dere har snakket usant.

Så Job får vite, Gud sier videre her, jeg vil høre på ham og unngå å bringe dere i trøbbel. Dere snakket jo ikke sant om meg, slik som min tjener Job gjorde. Så gikk Elifas fra Teman, Bildad fra Sua og Sofar fra Naama bort og gjorde som Herren hadde pålagt dem. Og Herren hørte Job.

Da Job gikk i forbønn for vennene sine, altså det er først nå, når Job går i forbønn for vennene sine, at Herren vendte hans skjebne og ga ham dobbelt så mye som han hadde hatt før. Wow.

Job gjør dette, det er Guds prinsipp, fordi Gud sier at det er slik det skal være.

Job kunne like godt ha satt seg ned og sagt, det har jeg rett og slett ikke lyst til, Gud. Jeg er rett og slett fornærmet. Du har selv sagt at de har løyet. Du har selv sagt at det ikke var riktig det de sa. Og nå sier du at jeg skal be for de løgnerne som har svertet mitt navn. Den gangen var ære virkelig, virkelig viktig.

Men det gjorde han ikke. Han gikk i forbønn for sine fiender, og da vendte Gud alt om.

Wow, hvor er det egentlig utrolig. Det var der mirakelet startet. Det var der han fikk alt tilbake som fienden bokstavelig talt hadde stjålet fra ham.

Det står i Johannes’ første brev 2, vers 9 til 11.

Den som sier at han er i lyset, men hater sin bror, er fortsatt i mørket.

Den som elsker sin bror blir i lyset, og i ham er det ingenting som får ham til å snuble. Men den som hater sin bror er i mørket og vandrer i mørket, og han vet ikke hvor han går fordi mørket har blindet øynene hans.

Upsadasse.

Det er så tydelig her.

Det er så tydelig og klart at hvis vi har hat, så er vi ikke lysets barn. Vi er ikke lysets barn.

Og det er det Jesus er så klar på i det første jeg leste. Han er så klar.

Det er ikke lys. Det er ikke frelse, det er ikke tilgivelse for deg hvis du har hat i hjertet ditt.

Og han går faktisk et skritt videre også i Johannes’ første brev. Hvis vi går til kapittel tre og ser på vers 15 til 16.

Første Johannes brev 3:15 til 16. Enhver som hater sin bror er en morder. Og dere vet at ingen morder har evig liv i seg.

Derpå kjenner vi kjærligheten. At han ga sitt liv for oss. Så skylder vi også å gi livet for brødrene.

En ting er å tilgi mennesker som har gjort noe mot en. Det kan være utrolig vanskelig. Det kan være fryktelig vanskelig.

Han kan bare si, gjør det, gjør det, gjør det, gjør det, gjør det. Og når jeg har sagt det en gang til, så vil jeg bare si, hvis du sitter og tenker, det er greit, men jeg har ikke lyst til det, så spør deg selv hvorfor du ikke har lyst til det, og så gjør det likevel.

Men å tilgi seg selv, det kan for noen være så mye vanskeligere enn å tilgi andre. Mange mennesker har veldig lett for å si, ja, men det er greit, det er greit. Jeg vet godt at jeg ikke er den beste, og jeg vet godt at jeg nok har fortjent å få det slik, så jeg har ikke noen verdi. Det var nok min egen skyld i bunn og grunn. Det var nok bare meg selv. Og jeg skulle nok ha tenkt meg om, og jeg er også bare for dum. Og åh, mann. Og det er mange som begynner å gå og vende seg innover. Sakta men sikkert vokser det et selvhat opp. Det vokser en selvfordømmelse opp. Det kan også være, det kan være ting du faktisk har gjort feil. Sånn virkelig, du har virkelig gjort noe galt. Jeg har prøvd å gjøre noe galt, hvor jeg virkelig, virkelig angrer og bare sånn åh, mann.

Og jeg tror, har man opplevd disse tingene, hvor man bare har sånn, åh, mann, Gud, tilgi, så prøver djevelen konstant å komme til deg og fortelle, ha, tror du at du kan bli tilgitt for det der? Hvorfor skulle du bli tilgitt for det? Det kan du da overhodet ikke. Se på synderegisteret ditt, hva? Det er ikke for småbarn. Og det tror du at du kan bli tilgitt for.

Det er djevelens løgn som kommer der.

Fordi min Gud, min Gud har sagt at jeg er helliggjort gjennom ham. Jeg er rettferdiggjort gjennom ham. Jeg er elsket av ham. Jeg er tilgitt, og jeg er hans barn. Og jeg kan ikke være alle de tingene hvis jeg samtidig er en motbydelig synder, som har en kjempelang fortid. Skal forresten hilse dere og si, min fortid, den ligger i dåpsvannet.

Og alt det fra jeg ble døpt til jeg er her i dag, jeg har gjort feil. Det er også kastet i glemselens hav, for jeg har kommet til Jesus og jeg har fått tilgivelse for det, og jeg har ikke tenkt å lytte til djevelens løgn. Og det hele, det er djevelen, han prøver faktisk å friste deg. Han prøver å friste deg til å synes at du er en kløne.

Han ønsker at du skal synes om deg selv, at du rett og slett bare er for dum.

Og han er god til å få folk til å synes det om seg selv.

Du skal vite hvem Jesus har sagt du er. Med andre ord, så skal du gå tilbake og høre den undervisningen jeg gjorde nylig om identitet i Jesus.

Og den skal du høre 10 ganger, og så skal du selv dykke ned i det 20 ganger. Og når du tenker, nå har jeg det, så har du slett ikke forstått noe som helst.

Fordi Gud han er så mye større, og så kan du starte forfra. Jeg har heller ikke forstått det. Jeg kommer aldri dit, fordi jeg forstår ikke at Gud han kan være så god og så nådig og så barmhjertig, og at hans nåde den er ny hver dag, og han tilgir igjen og igjen og igjen. Men jeg velger å ta imot det. Og det er akkurat det du skal gjøre i ditt eget liv, uansett hva du så har av synderegister.

Ta imot å få det brent. Ta imot å få det slettet. Ta imot å få det kastet i glemselens hav. La være å gå og tenke på noe som ikke eksisterer lenger. Og hvis du har noen mennesker du tenker, ja, men det var jo han der, hun der og han der. Og hvis det konstant kommer tilbake til deg, så spør Gud, skal jeg kontakte de personene og få gjort opp? Skal jeg si unnskyld?

Og så vil han sannsynligvis si ja, og så vil du sitte og tenke, nei, det har jeg ikke lyst til. Jeg skulle aldri ha spurt. Men gjør det nå bare likevel. Det betyr ikke så mye. Du kommer bare til å føle at du mister stoltheten din, og at du mister alt mulig annet, og at det er likegyldig, for du gjør det på Guds måte, og Gud, den som ydmyker seg selv, skal opphøyes.

Og det er så viktig at vi ikke ser på oss selv og vår ære og vår stolthet, men at vi ser på hvordan Gud han gjør, og hvordan Gud ønsker at vi lever våre liv.

Det står tilfeldigvis et sted i Bibelen. Jeg skal nok fortelle hva som står der om litt. Det står: «Jeg takker deg, fordi jeg er underfullt skapt.

Underfulle er dine gjerninger. Jeg vet det fullt ut. Mine knokler var ikke skjult for deg.» Da jeg ble formet i det skjulte, ble vevd i jordens dyp.

Da jeg ennå var først, og du hadde meg for øye. Alle dagene var skrevet i din bok, de var formet før en eneste av dem var kommet. Hvor dyrebare er dine tanker for meg. Hvor stor er summen av dem, Gud? Er de flere enn sandet?

Blir jeg ferdig, er jeg fortsatt hos deg? Salme 139.

Les den.

Når du har lest den, så les den igjen.

Når du har lest den igjen, så skriv den ut og heng den opp, så du kan lese den igjen. Bare sier det.

Se, når vi snakker om selvhat og selvfordømmelse, så må jeg også minne deg om at når du har tatt imot Jesus, så skjer det faktisk at du blir et tempel for Den Hellige Ånd.

Og Paulus, han skriver til korinterne kapittel 3 vers 16 til 17: Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds ånd bor i dere?

Hvis noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og det tempelet er dere.

Hver gang du snakker stygt om deg selv, så snakker du stygt om Guds tempel.

Puh.

Det må man ikke. Hva med den slår den?

Nei.

Og det er rett og slett det å snakke stygt om seg selv.

Gud hater det.

Og du gjør Den Hellige Ånd bedrøvet.

Fordi når du snakker dårlig om deg selv, så snakker du dårlig om det dyrebare som han har skapt og som han gleder seg over.

Og derfor er det greit å si at jeg er Guds yndling.

Derfor er det greit å stille seg opp og si, jeg er en Guds mann, og jeg er så stolt over at Gud vil kjennes ved meg, at jeg får være hans barn. Å mann.

Tenk deg, han er min far.

Wow. Tenk deg, jeg er elsket og han elsker meg så høyt. Det gjør han. Han elsker meg veldig høyt.

Det vil være mange som har vanskelig for å si dette, men jeg kan bare si, gjør det.

Legg det inn i bønnene dine. Takk ham for det. Når du står helt uten en tråd på kroppen foran et speil, etter å ha vært i dusjen eller om kvelden. Takk for at du har skapt meg slik, Gud. Å mann, hvor er jeg herlig.

Du må rett og slett takke Gud for den han har skapt deg til å være.

Fordi hvordan kan du tilgi en som du hater? Hvordan kan du tilgi deg selv hvis du har det så dårlig med deg selv at du tenker du ikke fortjener det, fordi du er bare uslaskum.

Det er veldig vanskelig. Derfor må du få det vendt her inne, så du faktisk blir den Gud har skapt deg til å være.

Så stille og rolig begynner du å kunne tilgi deg selv.

Og hvis du skal elske din neste som deg selv, så nytter det ikke at du bare kan tilgi alle de andre, fordi det er jo som deg selv. Så det kan være du burde starte med å se bjelken i ditt eget øye og tilgi deg selv, før du tilgir for flisen i andres øyne.

Uh, 200 IQ.

Først når vi opplever noen ting i livet vårt, som kan være vanskelige, enten man har gjort det mot seg selv eller andre eller fordømmer seg selv eller blir fordømt av andre eller hva som enn skjer, så skjer det nesten alltid at når man opplever denne frustrasjonen. Det starter alltid med et større eller mindre kutt i overflaten.

Om det er en negl eller om det er en kniv. Det oppstår et sår. Det oppstår noe som gjør vondt. Det oppstår noe som ikke er behagelig. Det oppstår noe man ikke kan være i.

Når det kommer, så er du så velsignet at du er utstyrt med en fri vilje. Og den frie viljen, den kan du velge og ta et valg med. Og du har to veier du kan gå. Du har faktisk tre veier.

Den ene veien er, du kan tilgi med en gang.

Sier det, vet du hva? Det er greit.

Det gjorde vondt, men jeg tilgir deg, og det er greit.

Så kan du velge å si, det der, det gjorde virkelig vondt. Puh, det skal jeg ikke snakke om, men jeg er ikke bitter, men det gjorde virkelig vondt. Nå legger jeg lokk på. Det er den der småkaken. Eller du kan velge å si glem det. Det der, det er rett og slett det mest motbydelige som noen gang har skjedd mot meg. Det kommer jeg ikke til å kunne tilgi. Glem det. Det gjør jeg bare ikke. Det gjør jeg ikke, for det har bare såret meg så hardt endelig. Kommer ikke til å kunne tilgi det der.

Hvis du velger å ignorere det, så er det en grunn til at du ignorerer det. Enten så er det fordi det ikke har betydd noe for deg overhodet, og da var det ingen grunn til å ignorere det, fordi da hadde det jo ingen betydning.

Hvis det virkelig betydde noe for deg, så synes jeg du skal virkelig ta stilling til og si, ja, men jeg er nødt til enten å tilgi eller velge ikke å tilgi. Du kan ikke bare legge lokk på, fordi det ulmer, det kommer til å lukte av bakte i den der småkakeboksen, det er ikke, det er ikke behagelig.

Du er nødt til å ta et valg. Vil jeg tilgi, eller vil jeg ikke tilgi? Og hvis du velger å si, ok, det er faktisk veldig veldig hardt, og jeg vet, jeg vet, jeg er nødt til det.

Så er du nødt til å se på, hvis du har denne motviljen mot å tilgi, hvorfor har du det?

Hva er det som trigger det i deg?

Hva er det som gjør det med deg?

Er det Er det noe personlig? Er det en egoistisk følelse?

Er det en mørk følelse, fordi du har opplevd noe annet i livet ditt? Det er det nemlig ofte, fordi man har en erfaring med i bagasjen, som man faktisk aldri har fått gjort opp med. Så kan det være du faktisk burde starte der, hvor det faktisk har blitt trigget, hvor ditt gamle sår ble trigget, fordi nå har du opplevd noe nytt. Så er det noe der du må få tilgitt. Og der er du igjen nødt til å ta et valg. Vil jeg gjøre dette, eller vil jeg ikke gjøre det?

Og hvis man velger å si, ok, jeg vil gjerne gjøre dette, så kan det godt være at Gud tar deg gjennom en prosess, hvor det kan være vanskelig, hvor det kan gjøre vondt, hvor du får gråte en fryktelig fryktelig masse tårer. Øhm, men hvis du velger å si, ok, Gud, jeg gjør dette sammen med deg, fordi jeg kan ikke selv, men mitt hjerte er, jeg vil tilgi. Jeg vil tilgi, jeg vil både tilgi meg selv, og jeg vil tilgi de andre.

Så gå gjennom den prosessen sammen med Gud. La ham arbeide i deg. La ham arbeide og virkelig gjøre det på hans måte.

Øhm, fordi hvis du velger å si at du ikke vil gjøre det, så skjer det at det såret du har fått på armen din, eller hvor enn du har fått det, der begynner ganske enkelt å gå forråtnelse i det, og det vokser. Og nå er det slik at hvis man får betennelse et sted på kroppen, og det vokser, og det vokser og det vokser, så gjør det vondt.

Og jeg vet ikke om noen av dere har prøvd å ha en slik virkelig betennelse et eller annet noe. Det har jeg prøvd, og jeg vil si, det er nok det mest smertefulle jeg noen gang i hele mitt liv har opplevd. Det er når det virkelig vokser og vokser og vokser.

hadde en så stor betent byll på 22 cm ganger 13.

Det var så motbydelig. Det gjorde så vondt, jeg kunne legge meg ned og bite i gulvteppet vi ikke hadde på.

Det er det som skjer når du velger å si at du ikke vil tilgi.

Det vokser og vokser og vokser. Problemet er at lunta blir kort. Det vil si, det skal ikke så mye til før det kommer noe nytt som trigger deg. Og kanskje hadde det ikke trigget deg i det hele tatt hvis du hadde tilgitt. Men fordi du ikke har tilgitt, fordi det er betent, og fordi noen kom til å røre ved det, så farer du opp, og så kommer det minste angrep mot deg til å bli, åh, jeg visste det. Det er bare dere alle sammen. Dere er bare imot meg.

Men hadde du ikke hatt den der betennelsen, så hadde det bare vært, nå, men det er helt greit. Det skal du ikke tenke på.

Du har ikke engang tenkt på om du skulle tilgi eller ikke, fordi det hadde vært likegyldig.

Så når tingene begynner å råtne, så er det ikke bra. Fordi neste skritt når tingene råtner, det er blodforgiftning.

Og blodforgiftningen når rett til hjertet, og det dør man av.

I en åndelig betydning betyr det at denne blodforgiftningen, ja, den treffer deg i hjertet, men det betyr at sjelen din blir infisert. Det betyr at tankene dine og sinnet ditt begynner å lukte av død.

Du blir sint, du blir bitter, du blir umulig å være sammen med. Folk kan merke deg, oj, det er virkelig noe surt der.

Hva?

Mange av dere, mange av dere som kanskje har vært på sykehjem, det er så vilt å se når folk blir eldre.

Det er en hel gruppe mennesker som blir så forferdelig sinte og sure og gretne. Og ofte, når man går til den gruppen mennesker, så er det fordi det er så mange sår i bagasjen de aldri har fått ryddet opp i. Og de har vokst og vokst og vokst. Og når de så mister fatningen, så er det det som vokser på innsiden av dem, fordi det har gått forråtnelse, det har gått betennelse, det har gått blodforgiftning i.

Og så skjer det at man får en hard mur bygget opp rundt hjertet sitt. Og det kan i mange tilfeller gjøre at det er noen områder hvor man har vanskelig for å slippe mennesker inn.

Og noen ganger kan det til og med bety at det kan være enormt vanskelig å slippe Gud inn i de områdene, fordi man har blitt såret, og man har en erfaring. Og så kommer man til å bygge sin fremtid. Og fremtidige valg, fremtidige ting i livet kommer man til å bygge på de erfaringene og på den der store muren som du har bygget opp for å beskytte deg selv. Det ville av det hele er at djevelen ønsker å få deg til å tro at hvis du bygger en mur opp, så er du beskyttet.

Men faktum er at hvis du bygger en mur opp, så beskytter du deg fra Guds kjærlighet. Og Guds kjærlighet kan ikke få lov til å treffe deg hvis du tenker at den muren skal være der. Og der er du nødt til å ta et valg og si, den der muren, den skal ikke være en del av livet mitt lenger.

Og det er derfor det alltid starter med et valg. Det starter med at du tar valget og sier, jeg vil ikke gå i bitterhet mer. Jeg vil ikke ha denne utilgivelsen mer. Jeg vil være fri fra det. For det har kjørt meg ned.

Nå tar jeg et valg. Jeg vil virkelig oppmuntre dere til å prøve å se tilbake på livet ditt. Vær virkelig ærlig med deg selv og si, er det noen ting jeg ikke har fått tilgitt? Er det noen ting jeg har lagt lokk på? Er det noen ting som jeg burde ha tilgitt?

Er det noen ting jeg hater meg selv for?

Så gå inn i en prosess sammen med din himmelske far og få gjort opp med det.

Og det er greit at det er hardt.

Og hvis ikke det er hardt, så er det også greit.

Men det er ikke greit å si, men jeg vil ikke gjøre det på din måte, Gud.

Fordi dette er altså også en del av veien til frelse. Fordi hvis vi går i bitterheten, vi har lest det igjen og igjen og igjen, så er det ingen frelse.

Punktum. Fordi du kan ikke bli tilgitt hvis ikke du tilgir andre.

Det kan vi ikke. Så det er alvorlig dette her. Det er ikke bare for moro skyld. Det er virkelig alvorlig.

Og det er ikke hyggelig å snakke med mennesker man ikke liker.

Og tilgivelse, det er så viktig. Det betyr ikke at du skal sitte og drikke kaffe med den personen som du har hatt noe imot dag etter dag etter dag. Nei. Men det betyr at det fengselet du har i hjertet, de båndene som er i hjertet, dem river du av. Du åpner døren, fengselsdøren, så du kan komme ut av det fangehullet. Du setter den andre og deg selv fri fra de åndelige lenkene som har vært.

Og det er greit at man også tar noen valg og sier, men det der, det gjorde virkelig vondt. Jeg skal ikke ha noe med den personen å gjøre. Det er greit.

Men det er ikke greit hvis du gjør det i bitterhet. Det er ikke greit hvis du møter personen på gaten, og så tenker du, åh mann, det gjorde vondt i magen det der. Da har du ikke tilgitt.

Du skal kunne si hei. Du trenger ikke å stå og dele hele livet ditt, men du skal kunne si hei uten å få den der knuten.

Og kan du ikke det, så har du ikke tilgitt av hjertet. Det kan godt være du har gjort det her oppe.

Og derfor når du tilgir, så starter det her oppe. Det starter med en viljesbeslutning.

Og er det vanskelig, så igjen, vend deg om og prøv å se om du kan få Gud til å hjelpe deg med å se perspektivet til den andre personen. Hvor var de?

Hvordan var de som barn? Hadde de noen forutsetninger for å gjøre det bedre?

Øhm. Kan du ikke komme på noe av alt dette? Vel, så gjør det av valg.

Sier, ok, jeg velger å gjøre dette.

Uansett om jeg kan se det fra deres perspektiv eller ikke, så velger jeg å gjøre det fordi jeg vet det er riktig.

Jeg velger å gjøre det.

Nå gir jeg alt til Gud, og jeg vil bare, mann, tilgi meg for å ha vært så bitter.

Tilgi meg for å ha vært så sint.

Tilgi meg for ikke å ha husket at solen ikke skulle gå ned over min vrede fordi jeg lot det vokse. Og nå har det sikkert blitt mye mye større enn det egentlig var. Men det gjorde så vondt. Tilgi meg for at jeg ikke tok meg av det. Og jeg ber deg virkelig, far.

Vil du hjelpe meg? For jeg vil så gjerne tilgi den personen. Og jeg gjør det akkurat nå. Jeg tilgir denne personen i ditt navn Jesus av vilje. Og så ber jeg deg bare om at du må omslutte denne personen. Og at du må være nær hos dem og at du virkelig må møte dem. Gi dem en drøm. gi dem en visjon. Send noen mennesker på deres vei som kan fortelle dem om deg, for de har også bruk for å møte deg. Så jeg ber deg virkelig, vil du gjenopprette det i deres hjerte som er ødelagt? Og vet du hva? Det ville av det hele er at mange av de menneskene som har såret deg, går med en skyld inni seg, fordi de faktisk vet det, men de vet ikke hvordan de skal håndtere den.

Den skylden kan du sette dem fri fra.

Og det er en fantastisk følelse. Jeg husker at jeg prøvde det med en arbeidskollega en gang, som hadde lurt meg for altfor mange tusen. Og ja, det skjedde virkelig mye. Plutselig har jeg ham på telefonen et helt annet sted enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Jeg ble helt målløs. Jeg visste ikke hva jeg skulle si da jeg hørte navnet hans og kjente igjen stemmen hans.

Jeg var rett og slett ikke forberedt på det. Nei, han hadde virkelig lurt meg.

Og så sier jeg bare til ham, vet du hva, du skal bare vite, jeg synes ikke det var greit, men jeg har tilgitt deg, og jeg bærer ikke nag, og det er ok.

Og hva skjer? Et par måneder etter, så bytter han jobb til et firma som faktisk minst en gang i uken trenger stemmen min, og det er han som skal bestille det.

Er det ikke utrolig hvordan Gud kan sette mennesker sammen og hvordan tilgivelse åpner opp?

Jeg tilga, jeg sa det til ham. Jeg hadde gjort det inni meg i starten der. Åh, jeg må bare ha de pengene, og han kan bare ikke tillate seg. Han har lurt meg, og åh, jeg var så frustrert, for det var så rettferdiggjort måten han hadde gjort det på.

Og jeg var så blåøyd og naiv, at jeg bare fortsatte i all godtroenhet om at ah, de pengene, de kommer nok.

Men da jeg hadde ham på tråden, jeg til deg, det er ok. Jeg bærer ikke nag.

Og han sier bare til meg, wow, du skal virkelig vite, jeg har tenkt på det dag og natt siden. Takk.

Han hadde skam over det. Han hadde skyld over at han hadde gjort det mot meg. Da jeg sa det til ham, satte jeg ham fri fra skyld og skam. Å mann, og jeg satte meg selv fri.

Det er den synergien som er ved å tilgi. Og det er så sterkt. Og så kraftfullt, så virkelig også det med å begynne å be for dine fiender.

Det kan faktisk ende med at din fiende blir til din venn.

Og det kan virke helt utopisk, og man tenker, ah, det kommer ikke til å skje.

Hva vet du om det?

La det nå bare ligge hos Gud. Ikke konsentrer deg om hvem som skal være dine venner, og hvem som ikke skal, men la nå bare Gud sende de menneskene på din vei som skal være der, fordi han er trofast, fordi han kan, men tilgi.

Og noen ganger vil jeg si, det kan være vanskelig å tilgi et menneske. Når man så endelig har fått det gjort, så er det virkelig en god idé å være helt konkret og si, ok, Jesus, nå tilgir jeg ham her nå, men jeg tilgir ham for det der og for det der og for det han gjorde den gangen og for det der. Så tilgir jeg ham også for det der og for det der. Og fordi at det gjorde inni meg, det var, jeg følte min integritet ble ødelagt. Jeg følte at jeg ikke var god nok. Jeg følte det og det og det. Jeg tilgir denne personen for å ha fått meg til å føle det. For å ha fått meg til å føle meg brutt. Så alt det den personen har gjort i deg, tilgi det.

Og så kan det være innimellom, at det dukker opp noen episoder i livet ditt med denne personen, som du har tilgitt, når du tenker, wow, det der, det minnet meg om en opplevelse jeg hadde en gang.

Og Jesus, den opplevelsen, den tilgir jeg også bare.

For personen er tilgitt, men den der spesifikke opplevelsen, den hadde jeg glemt. Jeg hadde lagt lokk på. Jeg tilgir for den opplevelsen. Takk fordi det ikke er mitt lenger. Takk fordi jeg får gå i din frihet og fordi jeg ikke skal bære rundt på dette selv, men fordi du har tatt det.

Så tilgivelse er virkelig hjertets tilgivelse.

Det er frihet i det. Det er frihetens fullkomne lov. Det er å gå i Guds kjærlighet og dermed Guds tilgivelse.

sammen

Lukk