Åpnes i en ny fane

Andreas Slot-Henriksen snakker om hvordan temaet sinne mot Gud kan oppleves som både vanskelig og nødvendig å ta opp i et kristent liv. Mange opplever at sinne mot Gud sniker seg inn, spesielt når livet ikke utvikler seg som forventet, og motgangen føles urettferdig eller uutholdelig. Det er viktig å fastslå at sinne verken er feil eller farlig hvis det håndteres ærlig, men det er en risiko for at det kan føre til bitterhet, isolasjon og tap av tro hvis man nekter å forholde seg til det. Bibelen illustrerer flere steder hvordan sinne kommer til uttrykk blant troende, og hvordan Gud ikke skremmes av menneskets følelsesmessige opprør. Ofte er det lettest å peke finger mot Gud når meningen med livet går tapt under lidelse, død eller store tap, fordi spørsmålene «Hvorfor tillater Gud dette?» eller «Hvorfor svarer Gud ikke på mine bønner?» melder seg.

Bibelen gjør det tydelig at det å bringe sin sinne frem for Gud er langt sunnere enn å undertrykke eller fornekte følelsen. Sinne dekker nemlig ofte over sorg, avmakt eller dyp frustrasjon. Noen ganger sperrer følelsen for evnen til å se Guds større plan, særlig når tanker om urettferdighet eller meningsløshet fyller. Det blir aktuelt i Jobs beretning, hvor Job fremstiller sin sinne overfor Gud fordi han opplever urettferdighet og total meningsløshet midt i lidelsen. Gud svarer Job i kapittel 38 med: «Hvem er det som med uforstandige ord formørker det jeg har bestemt? Spenn beltet om livet som en mann, og gi meg svar når jeg spør deg! Hvor var du da jeg grunnla jorden? Fortell det, hvis du har forstand til det!» Disse ordene åpner for perspektivet om at Guds ordninger strekker seg utover det mennesket kan forstå eller romme. Mennesket må i siste ende bøye seg for Hans visdom og erkjenne sin begrensning.

Sinne mot Gud oppstår ofte når troen presses i møte med tilværelsens store spørsmål om lidelse, tap og menneskets begrensede utsyn. Søken etter mening og trøst får hjertet til å lengte etter svar, men kristen tro peker på at det nettopp er i avmakten at relasjonen til Gud kan fordypes. Det ses også hos Jonas, som protesterer mot Guds beslutning om å vise barmhjertighet mot Nineves innbyggere. Jonas blir sint fordi Gud handler annerledes enn hans egne ønsker og forestillinger, men Gud viser at Hans plan er å forbarme seg, der mennesket søker rettferdighet. Bibelen oppmuntrer til at man kan sette ord på sin sinne og sin uforstand, men at det samtidig er nødvendig å overgi dette til Gud, la Hans Hellige Ånd trøste og hele, samt rette blikket mot Hans perspektiv i ydmykhet og avhengighet.

Det er ikke unaturlig å bli sint eller frustrert over Guds handlinger eller mangel på samme – eller over verdens urettferdighet. Ofte ligger det lengsel etter mening og nærhet bak sinnet, og motet til å være ærlig om følelsen er en forutsetning for at Gud kan bringe ny retning eller trøst. Bibelen oppfordrer: «Bli bare sint, men synd ikke. La ikke solen gå ned over deres sinne, og gi ikke plass for Djevelen.» (Efeserne 4,26-27). Her trekkes grensen for sinnet: Mennesket må gjerne bringe frustrasjon og opprør frem, men det må ikke få plass til å vokse og slå rot, så det blir til nag og bitterhet som lukker relasjonen til Gud og andre mennesker. Bearbeidelse av sinne består først og fremst i å anerkjenne og åpne opp for følelsen, undersøke dens røtter, og ta ansvar for å vende den til bønn, tillit og vilje til å forstå Guds vilje – selv når den ikke er lett å romme.

I undervisningen adresseres også hvordan sinnet ikke må bli en unnskyldning for å gi avkall på fellesskap eller lukke seg inne i isolasjon. Tvert imot bør sinnet bringes frem i tillit til at Gud tåler ærlighet og dype følelser. Ofte oppstår en ny frihet når man tør legge sinnet åpent frem, både i bønn og i samtale. Det stilles spørsmål som: «Når er det berettiget å bli sint?» og «Hva kan jeg selv gjøre for å bryte med sinne som truer med å avspore mitt liv eller min tro?» Svaret er å gå ydmykt til Gud, være villig til å undersøke de dypeste lag bak sine følelser, og ikke la sinne styre tanker eller handlinger. Sannhet, tilgivelse og Guds perspektiv må vinne inn, så relasjonen bevares til tross for spørsmål, svik eller manglende forståelse.

Eksempler fra det kristne fellesskapet inkluderes, hvor det har blitt bedt sammen med personer som bærer på dyp sinne mot Gud – over tap, over urett, over manglende svar eller uforklarlige prøvelser. I stedet for å avvise eller fornekte sinnet, legges det frem i bønn og i et åpent hjerte for Gud. Gjennom denne prosessen opplever mange at bitterhet og sinne mister sin makt, og at Gud møter med trøst, setter fri og gir mulighet for gjenopprettelse og fred. Sinne peker ikke bare på svakhet, men på sårbarhet og lengsel etter forsoning og helhet. Det viktigste er at sinne aldri må bli en permanent tilstand, men skal bringes inn foran Gud igjen og igjen, så Hans lys, trøst og visdom kan slippe inn.

Det nevnes også at sinne ofte kan dekke over andre, mer skjulte behov eller sår i livet – usikkerhet, savn etter kjærlighet, frykt eller mistillit. Det er derfor sentralt å bringe hele sitt følelsesliv til Gud, også det man helst vil gjemme bort. Det kan gi slippelse og drive mot heling når man erkjenner disse tingene sammen med Gud og i trygge relasjoner. Avslutningsvis rettes fokus mot glede, frihet og forvandling: Når sinnet ikke lenger styrer, men blir en anledning til å søke Gud dypere, vil troen vokse og livet bli preget av mer frihet, selv om alle spørsmål ikke får svar.

Sitat fra undervisningen:
«Du skal ikke være redd for følelsene dine. Du skal ta dem som en gave. Men de må aldri styre deg. Det er du sammen med Gud som skal styre dem.«

Les hele innholdet i undervisningen 'Sint på Gud!?!'

Vær oppmerksom på at det kan være avvik og feil, ettersom teksten nedenfor er transkribert og tilpasset automatisk.

Man blir rett og slett så oppmuntret når man bare hører hvor god Gud er på så mange forskjellige måter. Det er helt, det er helt, det er bare etter en fantastisk lovsangsstund, og så kan det kanskje virke litt malplassert å ha et tema som heter «Sint på Gud?!» Men likevel har jeg satt det opp, fordi det er et viktig tema.

Jeg har virkelig møtt mange troende i min tid som på et eller annet tidspunkt i livet har blitt sinte på Gud, hvor det ikke er særlig morsomt, og hvor man virkelig kan havne i en bitterhet, hvor man kan falle ned i et hull, og det kan være vanskelig å komme opp igjen. Noen kan komme så langt ut at de faktisk mister troen, og derfor synes jeg det er så viktig, det er så viktig å ta tak i dette: Hvorfor blir vi sinte på Gud? Er det noen ganger greit å bli sint på Gud? Hva er egentlig sinne? Var Jesus sint? Hvis han var sint, og vi skal gjøre som ham, hva da? Eller var han ikke sint? Det er mange spørsmål, finn et par til, så tar vi neste avsnitt.

Nå, jeg startet rett og slett med å ta en tur inn på Aarhus Universitet på deres hjemmeside, fordi de er noen veldig interessante mennesker som har mye å si om mange ting. Så lar vi den bare stå der, men de har noe å si om sinne, som dette her er tatt fra deres magasin som heter unipress.dk, og jeg har rett og slett lyst til å lese litt opp, og dette er fra noen som har forsket på hva sinne er.

Det står her, jeg tar bare et utdrag av det: «Sinne har det med å utarte seg mellom mennesker og kan føre til alle slags grusomheter, fra nabokrangler, vold i hjemmet, barnemishandling, borgerkrig og forfølgelse til masseutryddelse. Ofrene er i faresonen. Hvis man undertrykker, dermed forlenger sitt sinne, kan man bli rammet av sykdom, fordi tilstanden rent fysiologisk sliter på kroppen. Det er funnet klare sammenhenger mellom sterk sinnelag og økt risiko for både blodpropper og hjerneblødninger. Hjerneblødninger kan særlig oppstå når blodtrykket akutt under et voldsomt sinne stiger utover hva de skjøre blodkarene i hjernen kan tåle, så de brister som ballonger som blåses opp for hardt. En undersøkelse viste at medisinstudenter, som i 25-årsalderen var utbredt sinte, men ellers helt friske, fem ganger oftere enn andre hadde et farlig høyt blodtrykk da de ble undersøkt 25 år senere. Undertrykkelse av sinne kan føre til psykosomatisk sykdom, men det er selvfølgelig heller ingen løsning bare å gi slipp. Hvis vi reagerer ut sinnet i tankeløs sinne eller til og med voldelig adferd, kan vi ikke bare skade andre, men også støte dem fra oss, og så blir vi ensomme i det lange løp. Det er også livsfarlig. Ensomhet er dessverre forbundet med større risiko for sykdom og tidlig død.»

Wow, det er helt vilt, og det er faktisk vilt når vi begynner bibelsk å se på hva sinne er, hva sinne gjør, hva Bibelen sier om sinne. Jeg hadde det slik, da jeg skulle prøve å belyse dette, så tenkte jeg: Hvem er det nå, hvem er det nå fra Bibelen, hvor vi opplever sinne? Og den første jeg kom til å tenke på, var en mann som rett og slett var frustrert på Gud og ikke hadde lyst til å adlyde, som stakk av og endte med å bli spist av en kjempefisk. Ja, det var den gode Jonas.

Det som skjer med Jonas, er jo at han blir utvalgt av Gud til å gå ut og fortelle til byen Ninive: «Dere skal omvende dere, ellers vil Gud utrydde byen deres.» Og Jonas, han hadde ikke…

Lyst til det av mange årsaker, men endelig. Jeg vil ikke gå så mye inn i historien, fordi den er litt lang. Nei, det er den faktisk ikke engang. Gå hjem og les den, gå hjem og hør Birtes undervisning om Jonas og hvalen. Nå, men det som skjer, er at han går inn til byen, og han forteller: Dere skal omvende dere, og byen omvender seg. Hele byen går i faste, og det skjer noe i Jonas som kanskje ikke er så bra.

Det står her, det er Jonas Bok 3 fra vers 10: Da Gud så at de vendte om fra sin onde vei, angret han og brakte ikke den ulykken over dem som han hadde truet med. Da ble Jonas veldig forbitret og sint. Han ba til Herren: Å, Herre, var det ikke det jeg sa da jeg ennå var i mitt land? Det var jo derfor jeg ville flykte til Tarsis. Jeg visste jo at du er nådig og barmhjertig, Gud, sen til vrede og rik på troskap, at du angrer ulykken, at du angrer ulykken. Herre, ta nå mitt liv, for jeg vil heller dø enn leve. Herren sa: Har du rett til å være sint?

Så gikk Jonas ut av byen og slo seg ned øst for den. Han laget seg en hytte og satte seg der for å se hva som skjedde med byen. Gud Herren befalte så en oljeplante å skyte opp over Jonas, så den kunne skygge for hodet hans og befri ham fra hans mismot, og Jonas gledet seg veldig over oljeplanten. Men da det ble lyst neste morgen, befalte Gud en orm å gi oljeplanten en glupsk østenvind å komme, og solen stakk Jonas i hodet, så han var ved å besvime. Han ba om, han måtte dø, og sa: Jeg vil heller dø enn leve.

Da sa Gud til Jonas: Har du rett til å være sint over oljeplanten? Han svarte: Jeg har rett til å være dødelig sint. Da sa Herren: Du har vondt av oljeplanten, som du ikke har hatt noe arbeid med å få til å vokse, men som ble til i løpet av en natt og gikk ut i løpet av en natt. Skulle jeg da ikke ha vondt av den store byen Ninive, hvor det var mer enn 120.000 mennesker som ikke kan kjenne forskjell på høyre og venstre, foruten en masse dyr?

Og det er jo et riktig, riktig fantastisk stykke dette her, fordi Jonas blir egentlig sint. Han blir sint fordi det ikke går som han ønsket. Han blir sint fordi det ikke går som han hadde forestilt seg, at Gud er den der Gud som bare vil tilintetgjøre. Nå har jeg kastet bort så mye tid, og jeg har sagt til byen, og det har vært en kamp, og tenk, jeg har jo flyktet, og du har gjort at jeg skulle spises av en hval, og det har vært helt forferdelig, og endelig så kommer jeg og forkynner at de skal utryddes. Og hva gjør du? Ingenting. Ta deg sammen, Gud. Jeg har kastet bort mine dager på dette.

Og det er det han har, denne forbitrelsen. Men Jonas var jo i Guds plan, og hadde Jonas egentlig overhodet noen som helst rett til å være sint på Gud over dette? Nei, det hadde han faktisk ikke. Men når vi ser i Efeserbrevet, det er faktisk veldig interessant, der står det faktisk at vi gjerne må være sinte. Det står i kapittel 4, vers 25 til 32: Legg derfor løgnen bort og tal sannhet med hverandre, for vi er hverandres lemmer. Dere må gjerne være sinte, men synd ikke. La ikke solen gå ned over deres sinne, og gi ikke plass for Djevelen.

Den som stjeler, skal ikke stjele mer, men heller jobbe hardt og selv lage noe med hendene sine, så han har noe å gi til den som trenger det. Ikke noe råttent ord skal komme ut av munnen deres, og legg merke til hva som står her: Dere kan gjerne bli sinte, men synd ikke. Samtidig står det at solen ikke skal gå ned over deres vrede. Det betyr at vreden ikke skal vare så lenge at den blir til bitterhet. Litt lenger ned står det også at ingen råtten tale skal komme ut av munnen deres, bare gode ord til nødvendig oppbyggelse, så det

Kan bli til velsignelse for dem som hører det. Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, den som dere ble beseglet med til forløsningens dag. All bitterhet, hissighet, sinne, rop og spott skal være langt borte fra dere, ja, all ondskap. Men vær gode mot hverandre, vær barmhjertige. Tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

Så det er helt klart: Vi har rett til å være sinte, men vreden skal være en kontrollert vrede, en vrede som ikke får oss til å eksplodere, en vrede som gjør at vi kan legge oss om kvelden og ha det godt, en vrede som gjør at vi fortsatt kan søke vår himmelske far.

Når er det så greit å bli sint? Hva er det greit å bli sint over? Er det greit å bli sint når man ikke har tatt oppvasken? Er det greit å bli sint når man har glemt en beskjed man fikk? Hva er greit? Når kan man bli sint? Hvordan kan man bli sint, og kan vi i det hele tatt bli sinte på Gud?

Jakob snakker faktisk også om dette i Jakobs brev, kapittel 1, vers 19 til 21: «Dette skal dere vite, mine kjære brødre: Enhver skal være snar til å høre, men sen til å tale, sen til vrede, for menneskets vrede utretter intet som er rettferdig for Gud.» Ok, så vreden utretter altså ikke noe. Igjen står det faktisk at vi kan være sinte, men vi skal være sene til vrede. Det betyr at vi skal tenke oss om.

Og jeg tenker: Hvordan skal vi agere? Hvordan skal vi se på hva som er rett? Hvordan skal vi se på når vi kan bli sinte? Fordi vrede er jo ofte bestemt av en eller annen følelse, tenker jeg. La oss se på hva Jesus gjorde, fordi han er vår læremester. Det er ham vi skal følge. Han er vår mester, vår konge, vår herre.

Hva gjorde han? Jeg tror det mest kjente eksempelet på når Jesus blir sint, er på tempelplassen. I Matteusevangeliet 21, vers 12 til 17: «Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker, og han sa til dem: Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus, men dere gjør det til en røverhule.» Se det for dere: Han kommer inn, velter alt rundt og roper til dem. Wow, for en mann!

Er det greit? Er det greit å oppføre seg på den måten? Er det hellig? Ja, det er det. Hvorfor? Fordi denne vreden var ikke en egoistisk bestemt vrede. Nå er jeg sint over mine behov, mine følelser. Nå er jeg sint fordi jeg ikke fikk det jeg trengte. Men dette er en vrede hvor du står opp for din himmelske far i rettferdighet. Det er en helt annen vrede. Dette er en hellig vrede.

Og resultatet av vreden er utrolig. For hvis vi leser i verset etter, står det faktisk: «Og blinde og lamme kom til ham på tempelplassen, og han helbredet dem.» Han har nettopp stått og ropt til dem, alle disse pengevekslerne, veltet alle bordene, og så står det: «Og blinde og lamme kom til ham på tempelplassen, og han helbredet dem.» Så frukten av den vreden Jesus hadde, var ikke ondskap, ikke hat, ikke bitterhet, men frukten av det var at de som var i nød, faktisk kom til ham.

Ja, det skapte tumult, for det står så etterpå: «Og da yppersteprestene og de skriftlærde så de undrene han gjorde, og da de så barna på tempelplassen som ropte: Hosianna, Davids sønn, ble de sinte, og de spurte ham: Hører du ikke hva de sier?» Men Jesus svarte dem: «Jo, har dere aldri lest: Av barns og spedbarns munn har du beredt deg lovsang?» Og han forlot dem og gikk ut av byen til Betania og overnattet der.

Så frukten av Jesu vrede var ikke dårlig. Det var ikke en råtten frukt, men en god frukt, og han stod opp.

Og pekte på, hei, se her, for ærefrykt for min far i himmelen. Litt senere, jeg vil ikke lese det nå, men litt senere i Markus 3, de første seks versene, kan dere lese hvordan han faktisk blir sint på fariseerne. Vi har enda et eksempel hvor Jesus faktisk er sint og virkelig irettesetter sin disippel. Det står blant annet i Matteus 17, vers 14 og utover.

Dette er eksempelet hvor disiplene begynner å be for en gutt som er besatt av demoner, og de klarer bare ikke å kaste ut disse demonene. Og det står fra vers 16: Jeg har brakt ham til dine disipler, og de kunne ikke helbrede ham. Jesus utbrøt: Du vantro og forvillede slekt. Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med ham.

Prøv å stå der. Prøv å være en disippel. Jesus, hør her: Du vantro og forvillede slekt. Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Jeg tror også noen ganger han sier sånn til meg, når jeg ikke forstår hva han sier. Jeg tror noen ganger han sier sånn til hver og en av oss. Gud, vil du ikke snakke til meg og gi meg svar? Det står i mitt ord, så les det da.

Og han har all mulig rett til å være sint på meg innimellom, fordi jeg er treg til å forstå. Problemet er bare at noen ganger kan det snu, og så tenker man: Hvorfor hører jeg ikke fra Gud? Hvorfor… Gud, helt ærlig, skjerp deg. Du har sagt sånn, og du har sagt sånn, og nå er jeg etterlatt alene, og du svarer ikke på mine bønner. Hvorfor? Så blir man frustrert, og for noen kan det snu til direkte sinne.

Men vi har ikke rett til å være sinte på Gud. Det fører i hvert fall ikke noe godt med seg, for hvis vi ser på hvordan vreden oppstår, den vreden som vi ofte får, når den kommer, er det ofte en egoistisk bestemt vrede, som består av et behov jeg har, eller et manglende behov. Vrede kan oppstå, bare for å ta noen eksempler, vi oppstår i forbindelse med sorg, kan være veldig trist, man kan ikke få det uttrykt, man blir frustrert, og i stedet for at man for eksempel kommer til Gud, du tok min far, det kan du simpelthen ikke være bekjent, hvorfor? Hvorfor tok du min far?

Vi ba en gang for en kvinne, og hun var virkelig demonisert, virkelig. Da hun kom inn, skalv hun helt, hun kunne slett ikke være i seg selv. Vi hadde avtalt å sitte og spise lunsj med dem, men hun begynte å si at det skjedde noe inni henne. Hva skjer? Jeg kan slett ikke være i det, det er bare helt, jeg kan bare helt, uh. Ok, tror du vi skal gå inn og be for deg nå? Ja, det skal vi. Så vi gikk opp fra lunsjen, og vi begynte å be for henne.

Og det tok tre sekunder, så raste hun rundt på gulvet som en løve som brølte, og en demon manifesterte seg så voldsomt i henne. Vi kjempet en stund med denne demonen, kunne ikke helt få den til å gå, det var noe den holdt fast i. Det var en rettighet, så vi spurte henne: Si meg en gang, har du noe uoppgjort bitterhet? Har du noe du ikke har tilgitt i livet ditt? Hun tenkte litt, så sa hun: Ja, det har jeg, da faren min døde, ble jeg… Jeg ble så sint på Gud, jeg kunne slett ikke forstå det. Jeg ble så sint på ham, og jeg forstår det fortsatt ikke.

Ok, så du er rett og slett sint på Gud, så sint på Gud. Så det du sier, er at Satan har gjort noe i din fars liv, som du bebreider Gud for nå. Og så gikk det et lys opp for henne, og plutselig, øy, så satte vi på litt lovsangsmusikk i stua, gikk ut, og hun brukte tid sammen med Jesus alene, fikk tilgitt, sagt unnskyld, bedt om hans tilgivelse. Så kom vi inn igjen og ba for henne ultrakort, og demonen slapp. Slik sinne, sinne mot Gud, er ikke Luthers suksess, men det gir faktisk en inngang for Satan i ens liv. Sinne kan også komme på grunn av fysisk smerte for eksempel. Jeg vet ikke om dere kjenner det, man kan plutselig gjøre et eller annet og slå tåen inn i en stol, og det gjør bare kjempevondt, og noen har temperament som noen ganger gjør at i stedet for å tenke: Takk fordi det der ikke er min smerte, Jesus, og gå videre, så… Ah nei, det kjenner dere nok ikke, men jeg kjenner noen som har opplevd sånne ting.

Og når det er denne formen for sinne som kommer frem, er det bare ikke sunt. Ok, stopper det? Ja, det stopper ganske raskt. Går det utover noen? Nei, det gjør det ikke. Skader det? Det kommer an på hvor sint du blir, og hvor voldsomt det kan bli. Men det som ofte er morsomt, eller jeg vet ikke om det er morsomt, men det er i hvert fall tankevekkende, er at hvis man er sammen med en som slår seg på den måten og som begynner å rope så høyt, sprer det seg en stemning av gift, og folk holder munn. Er det ikke merkelig?

Mens hvis man slår seg, det kan virkelig gjøre vondt, til: Ah Jesus, takk fordi dette bare… det er bare ikke mitt dette. Takk fordi du er min lege, wow. Det er der man virkelig kjenner hjertet. Det er der man virkelig kan oppleve sitt hjerte, og man har fullstendig kommet igjennom og har hjernevasket seg selv med Guds ord mange ganger, at når man slår seg, så kommer det eder og forbannelser ut, fordi det var man vant til å gjøre i gamle dager. Det er der man virkelig kan oppleve: Wow, jeg har fornyede tanker. Jeg har fornyet sinn.

Noe av det som også kan gi sinne mot Gud, er denne manglende åpenbaringen inn i fremtiden. Gud, seriøst mann, nå har jeg spurt deg om dette i så lang tid, og jeg får bare ingen svar, og så vokser sinnet og bitterheten og frustrasjonen. Noen ganger kan man også bli sint fordi Gud leder deg en annen vei enn den du selv vil. Altså, nå ble jeg ikke sint, men bare for å ta et eksempel: Jeg hadde i hodet mitt at når vi en gang skulle finne et nytt sted, vi kunne være mange mennesker, så fant vi det kuleste Morten Korch-stedet, nyrenovert, med bare plass til at det kunne være noen mennesker, hvor vi sammen kunne prise Jesus, og vi skulle ikke røre en finger. Det var det jeg hadde i hodet mitt. Det var det jeg tenkte: Det er det, det er det vi går etter. Vi går etter Morten Korch-stedet. Det gjør vi.

Og vi søkte overalt, og vi fant alle Morten Korch-steder, og det var ikke så mange. Men så gikk vi noen ganger litt på kompromiss og sa: Ok, det trenger ikke være Morten Korch. Det kan godt være bare i nærheten, og de ikke passer eller noe sånt, men Gud lukket bare dørene en etter en etter en etter en. Og så sender han oss ut på et råttent bakeri, mann, seriøst, hva er det? Var det noen av dere som var med her ute i starten? Det var ikke annet enn mel, det var potetmel og maisstivelse, og hva var det, et eller annet annet mel overalt. Alt måtte rett og slett bare… så kan man godt få den der: Seriøst Gud, hva tenker du?

Vi har gått timer og vasket mel av, så sent som nå her, hvor vi har vært i gang med å bygge haller. De lampene vi har hengt opp, har hengt her inne. Hva fant vi? Mel, mel, mel, mel, mel overalt, som måtte vaskes av. Og selv om de er vasket av, så er det faktisk – det har jeg ikke turt å si – men det er faktisk på noen av lampene der oppe, det er fortsatt melspor, fordi når det størkner, så kommer det mel på igjen, og det fikk jeg ikke vasket av. Beklager, men de henger veldig høyt oppe, og de er veldig, veldig fine og veldig flotte. Men sinne er ofte et…

Resultatet av at du ikke er død for deg selv. Ups, sinne. Hva er ofte betinget av at du tenker: «Jeg fortjente bedre, jeg fortjente annerledes, dette er ikke ok.» Noen ganger kan vi bli sinte fordi vi trodde Gud sa noe til oss, så gikk vi hardt etter det. På et tidspunkt så gikk det opp for oss, kanskje, at det slett ikke var Gud som hadde sagt det. Det var mitt kjøtt som hadde sagt det, eller djevelen i forkledning, og så får man igjen den der: «Helt ærlig Gud, hvorfor har du ikke stoppet meg før?» Fordi ditt kjøtt hadde så travelt med det du gjerne ville, fordi du trodde det var Gud, at du slett ikke stoppet opp og faktisk lyttet.

Men alt annet i deg tok over. Ditt kjøtt tok over, din begeistring tok over, din frykt tok over, hva som helst tok over, og så glemmer du virkelig å søke inn i Gud: «Er det virkelig deg dette?» Noen ganger kan man også oppleve at det sinne man kan få, faktisk kan være demonisk betinget. Man kan oppleve at plutselig ut av det blå kan det bli tent et sinne, et sånt sinne, en irritasjon, en bitterhet, hvor man ikke aner hvor det kommer fra. Det kommer bare, det er der bare, sånn virkelig: «Åh, går bare sint på alle.» Man går og begynner å slippe ut alle mulige dumme kommentarer, fordi hvis man virkelig tar seg sammen for å holde munn, så blir det en evig kamp, hvor man egentlig får det veldig dårlig inni seg, og hvor det ikke er ditt sinne, men hvor djevelen bruker et lite knep med å få denne irritasjonen ut på deg, ut mellom dine sideben.

Hadde han sagt: «Hva skjer?» Du blir lei av deg selv. Du blir sint på deg selv. Du kommer med selvfordømmelse. Djevelen, han vinner 2-0 eller 3-0 over deg. Og når man opplever sånne ting, at man ikke selv kan styre det, så er det også superviktig at man får gjort noe med det. Få en eller annen bror eller søster til å be for deg: «Hei, jeg vet ikke hvorfor dette skjer, jeg har ikke lyst til det. Det skal ikke være i mitt liv. Jeg prøver å stoppe det. Jeg klarer det ikke. Be for meg. Er det noe i meg? Så kast det ut. Er det en demon i meg? Så kast den demonen ut. Vil ikke ha den, skal ikke være der.»

Vi har et eksempel, som faktisk er ganske vilt, som jeg bare har lyst til å ta tak i når det gjelder sinne og Gud og hans svar på det. Så er vi tilbake i Jobs bok, Job kapittel 38, 39, 40, de siste kapitlene her. Job, han har gått i rette med Gud og har ytret seg litt negativt om situasjonen han er i. Dette skjer jo før korset. Satan, han får lov til å angripe Job, men ikke Job selv, så Job mister alt, mister familien sin, dyrene sine, alt, fordi Satan er sikker på at da vil Job vende Gud ryggen.

Men Job, han vet dypt inne, dypt inne, der vet han: «Min relasjon med min far, den er i orden, for jeg har ikke syndet. Jeg har ikke gjort noe av det jeg ikke måtte. Jeg har fulgt ham til punkt og prikke, og ingen skal komme og si noe annet, for jeg vet at det er sånn jeg har handlet.» Og alle vennene hans kommer og anklager ham: «Men du må jo kunne se, Job, du har jo gjort et eller annet, og se nå, og helt ærlig, Job.» Og Job, han forsvarer seg selv hver eneste gang, og samtlige av vennene hans, de kommer: «Ta deg sammen nå, du kan jo se, du ville jo aldri sittet i sånn elendighet hvis det ikke var fordi du hadde en masse synd i livet ditt eller hadde oppført deg på en mest ugudelig måte eller hva som helst.» Og Job, han holder bare fast: «Jeg vet hva jeg har gjort, og jeg vet at ingen skal komme og si at jeg har syndet mot min Gud, fordi min Gud, han betyr alt for meg.»

Vi sjekker det, Jobs bok, kortet mye ned, men han går likevel i rette med Gud. Han blir frustrert og

Jeg kan godt forstå at Job blir frustrert. Så står det fra vers 38: Da talte Herren til Job inne fra stormen: Hvem er det som med uforstandige ord formørker det jeg har bestemt? Spenn beltet om livet som en mann og gi meg svar når jeg spør deg. Hvor var du da jeg grunnla jorden? Fortell det, hvis du har forstand på det. Hvem bestemte dens mål? Det vet du vel. Hvem spente målesnoren ut over den? Hvor ble dens fundamenter satt ned, og hvem la dens hjørnestein, mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?

Hvem sperret havet inne bak porter, da det brøt ut av morslivet, den gang jeg ga skyene til kledning og de mørke skyene til svøp? Da jeg satte en grense for deg og innsatte port og slå og sa: Hit skal du komme og ikke lenger, her stanser dine store bølger. Har du noen gang beordret morgenen fram, anvist morgenrøden dens plass, hvor den kan gripe tak i jordens kanter, så de ugudelige rystes av den? Den skifter jordens farge som leire til forsegling, dens farge som man farger et klesplagg. De ugudelige fratas sitt lys, og den løftede arm brytes.

Har du vært ved havets kilder? Har du vandret på urdybets bunn? Er dødens porter blitt åpenbart for deg? Har du sett mørkets porter? Har du gitt akt på jordens vidder? Fortell det, hvis du vet hvor stor den er. Hvor er veien til lysets bolig, og hvor har mørket sitt hjem? Og sånn fortsetter det igjen og igjen med de villeste, største spørsmålene. Når man får disse spørsmålene, så er man bare nødt til å stå: Wow, okay Gud. Hvem er jeg? Hva vet jeg?

Så fortsetter han i kapittel 40: Og Herren sa til Job: Vil den som klager, føre sak mot den Allmektige? Den som går i rette med Gud, må gi svar. Job svarte Herren: Nei, jeg er for liten. Hva skal jeg svare deg? Jeg legger hånden på munnen. Én gang har jeg talt, jeg tar ikke til orde igjen, to ganger fortsetter jeg ikke. Da talte Herren til Job inne fra stormen: Spenn beltet om livet som en mann og gi meg svar når jeg spør. Skal du dra min rettferdighet i tvil, dømme meg skyldig, så du selv kan få rett? Er du så sterk som Gud? Kan din røst tordne som hans? Så smykk deg med storhet og velde, kle deg i høyhet og prakt, utøs din heftige vrede, ydmyk dem med ditt blikk, og så videre.

Gud er vis, og Job klapper fullstendig igjen, for han vet utmerket godt at han ikke kan svare. Og ofte tror jeg at vi kommer til Gud noen ganger og bebreider. Noen ganger kommer vi og sier: Gud, seriøst, kan du ikke se? Og prøv nå å forstå, kan du ikke? Kom igjen Gud. Han kan godt forstå, Gud, han forstår bedre enn deg. Du er bare en skapning, han er din skaper. Gud, han har perspektivet.

Og jeg tror ofte at når sinnet kommer mot Gud, eller sinnet kommer i livet, er det fordi vi mangler perspektiv. Vi glemmer å se tingene hevet opp i et perspektiv hvor vi kan få lov til å se Guds plan. Men det står at Guds plan blir åpenbart stykkevis, og det er vanskelig for mennesker, fordi vi har behov for å kjenne det hele fra dag én. Men jeg skal hilse dere og si, at hvis jeg hadde, bare for å ta igjen dette som eksempel, hadde jeg visst fra dag én hva vi gikk inn til, så hadde jeg løpt skrikende bort. Det var for stor en munnfull.

Men Gud satte meg i det, og jeg elsker å stå side ved side med min himmelske far som lærermester og fantastiske mennesker som innimellom kommer og hjelper. Wow, han har lært meg så mange ting som jeg ikke ville vært foruten. Men hadde jeg visst det på forhånd, så hadde jeg syntes det var for hard en munnfull. Jeg vil si, du skal aldri undertrykke sinnet ditt, men du skal komme dit hvor sinnet ikke kan få plass i livet ditt, fordi du ikke lar det være der. Problemet er hvis vi undertrykker sinnet.

Da får vi det dårlig, og så blir vi innebrente, og det blir møkk inni. Du skal ikke komme dit hvor sinnet er der, og hvor du bare tenker: Jeg må heller holde munnen min, for jeg må ikke være sint, så jeg holder munnen min nå. Åh, jeg er bare så sint, men jeg sier ikke noe til noen, og jeg sier ikke noe til meg selv, og jeg sier ikke noe til Gud, og jeg holder munnen min. Jeg er sint.

Sånn må det ikke være, det kommer du ikke videre av, men du kommer videre dit når du kan legge sinnet ditt ned foran Hans trone, foran Hans føtter. Tilgi meg, jeg blir sint Gud, jeg har mistet perspektivet i dette. Lær meg å komme tilbake. Hjelp meg, så jeg kan se perspektivet, om ikke annet. Hjelp meg å få tillit til at du har det overordnede perspektivet i mitt liv, og det har han, hvis du lar ham ha det, så har han det.

Men ofte er det frykten, frykten for fremtiden, frykten for det vi står i, som gjør at vi har vanskelig for å legge det helt ned. Men vi burde veldig gjerne komme dit hvor det verken er sinne som blir undertrykt, eller sinne som må slippes ut.

Vi hadde en opplevelse med en kvinne som kom til oss en gang for å bli bedt for, og hun fortalte at hun hadde vært hos noen andre kristne før. Hun hadde fortalt dem om livet sitt, og hun hadde hatt en vanskelig barndom, og det var naturlig å være veldig sint på faren sin. Så hun hadde fått beskjed om å gå ut, ta en stokk, gå til stranden, og skrike og rope til faren sin mens hun slo stokken i bakken, for å virkelig få ut sinnet. Det skulle ikke være hennes lenger, bare få det ut.

Så hun gikk ned, tok stokken og begynte å slå i sanden mens hun ropte og skrek til faren sin om alt som hadde skjedd, for nå skulle hun få luft, og sinnet skulle ut av henne. Da hun kom og fortalte oss dette, og vi begynte å be for henne, kunne vi starte med å sette henne fri fra en demon av sinne, fordi hun rett og slett hadde sluppet inn en hel hær av sinnedemoner.

Og det vet djevelen godt, og han bruker sinne, og han kan bruke sinne på mange ondskapsfulle måter også, så du ikke er klar over det. Han kan vende følelser i deg til sinne, han kan vende sorg til sinne, han kan vende frykt til sinne, han kan vende alle disse følelsene vi har til sinne, fordi vi ikke kan forstå og legge dem ved korset, fordi vi mangler tillit til Jesus om at han har oversikten.

Så vil jeg bare si til deg: Stol på ham, når sinnet kommer, prøv å se innover. Spør deg selv: Hvorfor blir jeg sint? Hva er det? Hva er det som føder dette sinnet i meg? Hvorfor ble jeg sint nettopp nå? Hva var det som trigget det? Så kom frem og legg det ned ved ham, for ofte er sinne en reaksjon på noe annet som skjer i livet ditt.

Så dykk ned i hva det er som gjør at sinnet kommer, få ryddet opp i de tingene i livet ditt, jobb med tilliten til din himmelske far. Stol på at han har kontroll, og vet du hva, det er helt greit at du ikke har kontroll. Det har ikke jeg heller, og jeg er stolt av det, fordi det betyr at min himmelske far kan få lov til å komme til.

Jeg prøver å få kontroll over de tingene han setter meg til, men overordnet er det han som skal lede. Hvor går vi hen Gud? Det er mitt spørsmål. Det er ikke: Gud, skal vi ikke gå dit? Nei, Gud, hvor går vi hen? Still spørsmålet: Gud, hvor går vi hen? Gud, de følelsene jeg har inni meg nå, hvordan får jeg lagt dem ned?

Det betyr ikke at du skal være følelsesløs, fordi Gud kan bruke følelsene fullt ut.

Fantastisk, men det betyr at følelsene aldri må styre deg, men du skal styre følelsene dine. Det skal du gjøre sammen med din himmelske Far. Du skal ikke være redd for følelsene dine. Du skal ta dem som en gave, men de må aldri styre deg.

Det er du sammen med Gud som skal styre dem.

Lukk