Når kreftene er små, følelsene er utslitte og tankene kretser rundt spørsmålet: Hvor er Gud midt i alt det vanskelige, er det nettopp der undervisningen tar for seg temaet om at når jeg er svak, er Han sterk, og hva det konkret betyr i hverdagen med Jesus, der både frustrasjon, tvil og maktesløshet kan fylde veldig mye. Læreren her forteller om hvordan Gud bevisst velger det som ser ubetydelig og svakt ut i verdens øyne, og gjør det brukbart, slik at det ikke bare blir et stort, imponerende leirkar, men et redskap Han kan bruke til noe konkret, og hvordan det nettopp er der man føler seg minst, at Gud begynner å forme, rense og bygge opp. I lys av Israels historie beskrives det hvordan Gud valgte det aller minste og mest ubetydelige folket, israelittene, som sitt eget folk, ikke fordi de var store og imponerende, men fordi Han ville vise at Han løfter de minste opp, og at Hans trofasthet og beskyttelse står fast, også når mennesker ikke følger Hans vilje eller til og med fornekter Jesus Kristus, samtidig som det pekes på hvordan Gud fortsatt beskytter landet Israel, selv om jødene som folk ikke tar imot Jesus, og hvordan dette gjenspeiler måten Gud også kan holde sin hånd over den enkelte troende på, selv når man ikke fullt ut forstår eller ser det.

Det fortelles om Gideon, som opplever seg selv som den yngste og mest ubetydelige i sin familie og stamme, og som derfor har vanskelig for å tro at Gud virkelig vil bruke ham til å befri Israel fra midianittene, men nettopp i denne opplevde svakheten får han beskjed: «Jeg vil være med deg, du skal slå midianittene, alle som én», og undervisningen fremhever hvordan Gideon til og med setter Gud på prøve flere ganger, fordi han nesten er sikker på at Gud må ha valgt feil, men at Gud tålmodig bekrefter sitt kall, reduserer hæren drastisk, og til slutt lar Gideon og 300 menn gå mot en gigantisk fiendehær, slik at det blir helt tydelig at seierens kraft kommer fra Gud og ikke fra menneskelig styrke. På samme måte blir historien om Samson trukket frem som et bilde på hvordan en person som er sterk og utvalgt av Gud, kan misbruke sin styrke, bli fanget i kompromisser og stolthet, miste all kraft, og likevel, når han er fullstendig ydmyket, blind og maktesløs, likevel igjen finne styrke ved å overgi sitt liv til Guds plan og la sin siste handling bli et oppgjør med fienden til beste for Guds folk, slik at poenget blir at sann styrke ikke ligger i muskelkraft og ytre inntrykk, men i å være overgitt til Guds vilje, også når det koster noe.

David nevnes som gjetergutten, som i seg selv ikke var noe spesielt, men som går mot Goliat i Guds navn og nekter å stole på kongelig rustning og menneskelig beskyttelse, og det åpner for refleksjonen om hvorvidt David var stolt, eller om han bare hadde forstått hvem Gud hadde kalt ham til å være, og våget å glede seg over det. Undervisningen utfordrer Janteloven og den danske tendensen til å se ned på seg selv, fordi den ofte forveksles med ydmykhet, og det påpekes at ekte ydmykhet ikke handler om å underordne seg en usunn Jantelov, men om å gi Gud æren for alt det Han har lagt i en, våge å takke for styrke, intelligens, evner og gaver, og samtidig være helt klar over at det ikke er noe man har skapt selv, men noe Gud har lagt i en for å bruke det til Hans plan og folk. Det beskrives hvordan djevelens løgner om å være svak, ubrukelig og mindre verdt får lov til å definere mange kristne, og at det derfor er behov for å begynne å snakke sant om hvem Gud har skapt en til å være, slik at troen på Hans verk i ens liv kan vokse, og løgnen mister sin kraft.

Jakobs brev 4 fremheves som en kraftig formaning om at Gud motstår de stolte, men de ydmyke gir Han nåde, og teksten leses som en direkte oppfordring til å underordne seg Gud, stå imot djevelen, nærme seg Gud og la seg rense, samtidig som det forklares at uttrykket om at Gud «står imot» har karakter av en militær front, der Gud aktivt stiller seg i kamp mot hovmod og stolthet, og dermed blir stolthet ikke bare en liten karakterbrist, men noe som gjør mennesket til Guds motstander. Det forklares at ydmykhet ikke er å legge seg helt ned i «Janteloven»-mentaliteten, men å vandre i ærefrykt og erkjennelse av at alt godt kommer fra Gud, at styrken kommer fra Hans hånd, og at hele fokuset må være å gi Ham æren, uansett hvor høyt Han velger å løfte en opp. Undervisningen advarer samtidig mot den motsatte ytterligheten, der man begynner å bruke Guds kall som en unnskyldning for selvforherligelse og egen ære, slik at troens vandring blir et prosjekt i selvpromotering i stedet for et liv i ærefrykt og avhengighet.

På denne bakgrunn presenteres fem konkrete punkter som en praktisk vei inn i dette, nemlig at når jeg er svak, da er Han sterk, og hvordan man i praksis kan bli løftet opp i Guds kraft midt i maktesløsheten. Det første punktet handler om å erkjenne sin maktesløshet uten Gud og ærlig innse at uten Hans inngripen vil ens prosjekter, tjeneste og livsførsel vil mangle frukt og ikke føre til omvendelse, forvandling eller Guds liv, og det legges vekt på at så lenge man innerst inne tror at man kan klare seg i egen kraft, vil man gang på gang falle tilbake i tomme prosjekter. Det andre punktet handler om å gjøre seg avhengig av Gud i alt, både i tjenesten, i det profetiske, i bønn, i økonomi og på alle livets områder, og det gis konkrete eksempler fra gateevangelisering og helbredelsesbønner, der det blir tydelig at hvis det skjedde mirakler hver eneste gang, ville fristelsen være stor til å tro at man selv hadde kraften, og derfor kan Gud tillate at det ikke skjer noe i noen situasjoner for å minne en om at det aldri handler om menneskets suksess, men om Hans nærvær og suverene vilje.

Det tredje punktet handler om å stole hundre prosent på Bibelen som Guds ord og holde fast ved løftene, også når følelser og omstendigheter skriker det motsatte, og her henvises det blant annet til løftet om at Den Hellige Ånd vil gi de rette ordene, når man står foran dommere og må ta ansvar, og til bildet av Jesus som sover i båten midt i stormen – som et forbilde på å kunne sove trygt, selv når verden kollapser rundt en, fordi man vet at man er i Guds båt. Her nevnes Jesaja 40, der det står: «Vet du det ikke, har du ikke hørt det? Herren er en evig Gud, skaperen av den vide jord; han blir ikke trøtt og utmattet, hans innsikt kan ingen utforske. Han gir den utmattede kraft og den kraftløse ny styrke. Gutter blir trette og utmattede, unge menn snubler og faller; men de som håper på Herren, får ny kraft, de får vinger som ørner. De løper uten å bli trette, de vandrer uten å bli utmattede.» Det forklares hvordan dette ord ikke bare er en trøst, men et kall til å leve i aktiv tillit til Gud, slik at man ikke ligger søvnløs om natten og bekymrer seg, samtidig som man hevder å tro på Hans forsørgelse.

Det fjerde punktet går i dybden med ordet «håper» i Jesaja 40 og beskriver hvordan det hebraiske ordet som ligger bak, rommer både aktiv forventning, sammenfletting og minne, slik at håp ikke er et passivt «vel, jeg håper det går», men en levende, aktiv forventning om at Gud vil handle, flettet sammen med Hans vesen som et tau, og knyttet til minnet om hva Gud tidligere har gjort, både i ens eget liv og i Bibelens historier, slik at man kan si: Gud, du gjorde det før, du vil gjøre det igjen. Ved å flette denne aktive forventningen sammen med Guds trofasthet oppstår et håp som gir ny kraft, og undervisningen oppfordrer til å se tilbake på egne erfaringer med Guds inngripen, takke for dem og bruke dem som drivstoff for håp, slik at man ikke blir fanget av dagens omstendigheter, men ser dem i lys av Guds trofasthet. Det femte punktet handler om å gi slipp på egen ære og kontroll, si farvel til behovet for å ha styr på alle detaljer og bli sett på som den dyktige, og i stedet la Gud få både æren og styringen; her pekes det på Moses som et eksempel, som en gang tok æren ved å slå på klippen på sin egen måte, og konsekvensen av dette, og der oppfordres det til å la være å ta æren for noe Gud gjør, og i stedet hvile i at Jesus er i båten, og at Han vet hvor man skal seile hen, også når man selv ikke kan se ruten.

Undervisningen knytter trådene sammen ved å understreke at alt handler om å handle i tro, ikke som en etterligning av andre, men fordi man selv vet at Gud er trofast, at Han har gjort noe før og vil gjøre det igjen, slik at ens handlinger springer ut av et personlig håp og en personlig vandring med Gud, ikke bare av andres vitnesbyrd. Det leses opp og nevnes flere bibelsteder for å understreke kontrasten mellom verdens tanker og Guds tanker, blant annet ordene om at verden sier at de sterke, kloke og mektige vinner, mens Gud sier at Hans nåde er nok, at Hans kraft utøves i maktesløshet, og at Han utvalgte det som verden ser på som tåpelig, svakt og ubetydelig, for å gjøre de vise, de sterke og de stolte til skamme, slik at ingen kan rose seg av noe som helst foran Gud; alt dette knyttes til tanken om at korset, som fienden trodde var et nederlag, i virkeligheten er stedet der Guds styrke og seier bryter gjennom, og at Jesu død og oppstandelse nettopp viser at sann seier kommer gjennom ydmykhet, lydighet og overgivelse. Der siteres også Jeremias’ ord om den forbannede mann som stoler på mennesker og sin egen styrke, og den velsignede som stoler på Herren og blir som et tre plantet ved vann, som ikke frykter tørke, og dette brukes som et sterkt bilde på hvordan det ser ut når man enten bygger sin identitet på egen styrke og andres mening, eller på Gud som kilde, der man er plantet ved Hans nærvær.

Avslutningsvis forklares bildet med ørnens vingefjær som et bilde på at når Gud gir nye vingefjær, gir Han ikke bare litt ekstra energi, men løfter en opp, slik at man kan se sitt liv og sine relasjoner fra et helt nytt perspektiv, der man ser andre menneskers historie, sår og kamp, i stedet for bare å se sine egne sårede følelser i øyeblikket, og der beskrives det hvordan Gud klipper bort løgn og frykt som visne grener, løfter en opp til nye høyder og gir et større overblikk, slik at man kan elske mennesker man tidligere hadde vanskelig for å like, og be oppriktig for dem man tidligere bare kunne kritisere. Undervisningen slår fast at svakhet ofte handler om manglende perspektiv, der man bare ser sin egen lille tidsperiode på 80–90 år og sine egne aktuelle følelser, men når man fletter seg sammen med Gud i håpet, erkjenner sin maktesløshet uten Ham, gjør seg avhengig av Ham, stoler på Hans ord, gir slipp på egen ære og kontroll og handler i tro, så løfter Han en opp, gir ny kraft og lar en vandre sammen med Ham i de forberedte gjerningene, der styrken ikke lenger avhenger av ens egen form den dagen, men av Hans nærvær og trofasthet over ens liv. Den røde tråden er at det nettopp er i svakheten, maktløsheten og ydmykheten at Gud kan vise sin styrke, forme redskapet og bruke det, og at sann frihet og frukt kommer når man tør la seg løfte opp av Ham og leve et liv der Hans ære står i sentrum.

Sitat fra undervisningen: Verden sier at du må bli stor for å bli til noe, men Gud sier: Vær ydmyk, så vil jeg opphøye deg.

Relevante søkeord: når jeg er svak, er han sterk – Guds styrke i svakhet – kristen ydmykhet – Janteloven og tro – Gideon og tro – Samson og ydmykhet – David og Goliat – håp på Herren – Åndens kraft i hverdagen – kristen identitet – Guds kall og gaver – oppgjør med stolthet – disippelskap og etterfølgelse – svakhet og maktesløshet – nye vinger som ørnen