Undervisningen tar for seg et tema som for mange er både ømt og litt tabubelagt: Hva gjør man når man opplever at bønner ikke blir hørt, eller når det føles som om bønnene blir blokkert, selv om man tror på Gud og ber så godt man kan. Her blir den frustrasjonen mange kjenner satt ord på: «Jeg har bedt og bedt, men ingenting skjer, Gud svarer ikke, jeg opplever ingenting.» I begynnelsen beskrives en periode hvor troen var der, kirken var der, barnas kristne oppdragelse var der, men livet med Gud føltes som en tørr ørken, hvor det verken var ord, bilder eller opplevelser av Guds nærvær. «Lærerens navn her» forteller her om hvordan bønnelivet den gang mest handlet om ting Gud skulle gjøre for ham, svar han skulle få, løsninger han lengtet etter – med seg selv i sentrum og Gud helt i utkanten – inntil Den Hellige Ånd begynte å snu det hele på hodet, slik at det ble Gud i sentrum og han selv helt i periferien.

Det understrekes at Bibelen snakker langt mer konkret om blokkerte bønner enn mange kanskje er klar over. Et av de første stedene som nevnes, er opplevelsen av å lese at en mann som ikke behandler sin kone ordentlig, får sine bønner hindret. Det blir en øyeåpner for at det ikke bare er et teoretisk vers, men et helt praktisk eksempel på at relasjoner og hjertets innstilling faktisk påvirker bønnelivet. Det påpekes at dette selvfølgelig også gjelder den andre veien rundt – hvis en kone ikke behandler mannen sin ordentlig, har det også konsekvenser. Ut fra det åpnes det opp for et større bilde: Det finnes faktisk en rekke tydelige bibelske prinsipper som enten kan åpne for bønnesvar eller blokkere, slik at Gud bokstavelig talt «vender det døve øret til». Det handler ikke om at Gud er likegyldig, men om at Han står ved sitt eget ord og ikke kan velsigne et liv som bevisst går imot Ham.

Det første grunnprinsippet som blir utdypet, er at synd og opprør mot Gud skiller og stenger for bønnesvar. Det leses fra Jesajas bok: «Herrens arm er ikke for kort til å frelse, hans ører ikke for døve til å høre. Nei, det er deres synder som skiller dere fra deres Gud, deres overtredelser skjuler hans ansikt for dere, slik at han ikke kan høre» (Jes 59,1-2). Her gjøres det helt klart at problemet ikke er at Gud ikke kan, eller at Han har stengt for lyden; det er synden som legger et filter imellom. Det forklares at det ikke handler om at man faller i noe og angrer, men om bevisst, vedvarende synd, som man nekter å vende om fra. Så lenge man insisterer på å gå den veien, vil Gud ikke bare bekrefte den ved å svare på alt mulig annet; der kalles det først og fremst til omvendelse.
Deretter snakkes det om motiver. I Salme 66 står det: «Hadde jeg hatt ondt i sinnet, ville Herren ikke ha hørt meg. Men Gud hørte, han lyttet til min bønn» (Sal 66,18-19). Poenget er at man godt kan be om noe som i seg selv ser bra ut, men hvor motivet bak er skjevt: å bli sett, å få rett, å ta hevn eller å sikre sin egen posisjon. Gud gjennomskuer skjulte motiver fullstendig, så det gir ingen mening å late som noe overfor Ham. Det oppfordres til ærlighet i bønnen: å si det som det er, og noen ganger også si høyt det man skammer seg over å tenke, fordi det i seg selv kan bli en åpenbaring – man hører hva som faktisk bor i hjertet, og kan begynne å la Gud rense det.

Et annet viktig tema er det å lukke ørene for Guds ord. Det siteres fra Ordspråkene, hvor det står at når noen lukker ørene for belæring, er selv hans bønn en avsky for Gud. Det forklares slik: Hvis man vet hva Gud sier, men bevisst velger å ignorere det – «jeg vet godt at det står slik, men det gjelder ikke egentlig meg» – så er det å lukke ørene. Når man så senere står i en krise og roper til Gud, står det at bønnen vekker avsky, ikke fordi Gud ikke elsker mennesket, men fordi hjertet fortsatt nekter å bøye seg. Dette brukes også som en advarsel til kulturelle kristne, som kanskje har hørt Bibelens ord mange ganger, men ikke ønsker å adlyde, og først vil bruke Gud som «livsforsikring» når alt står i brann. Det nevnes at Gud fortsatt kan møte en slik person i sin nåde, men at det ikke er noe man kan bygge sin teologi på som en normal måte å leve på.
Det pekes også på urettferdighet og forsømmelse av de fattige og svake som en hindring for bønner. Jesajas bok snakker om et folk som dekker Herrens alter med tårer, men som Gud ikke vil høre, fordi hendene deres er fulle av blod, og de har forsømt det Han egentlig ba dem om. Ordspråkene snakker om dem som lukker ørene for de fattiges rop, og som selv vil komme til å rope uten å få svar. Det gjøres klart at dette ikke betyr at man ukritisk skal kaste penger i enhver situasjon der det forekommer misbruk, men at man ikke bare kan vende ryggen til nød og samtidig forvente full himmelsk respons. Det gis eksempler på å la være å støtte en misbrukers misbruk økonomisk, men i stedet hjelpe med mat, samtale og praktisk kjærlighet og gjøre det klart at hjelpen kommer fra den himmelske Far.

Tilgivelse og forsoning fyller også mye i undervisningen. Det siteres ord fra Jesus om at hvis vi ikke tilgir, vil heller ikke vår far i himmelen tilgi våre overtredelser (Mark 11,26). Dette settes sammen med lignelsen i Matteus 18 om tjeneren som fikk ettergitt en enorm gjeld, men selv nektet å ettergi en langt mindre gjeld og derfor ble overgitt til bødlene, «slik vil min himmelske far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror» (Matt 18,35). Det snakkes ærlig om hvor vanskelig det kan være å tilgi mennesker som virkelig har gjort vondt, men det snus på hodet: Hvis man forsto dybden av hva Gud har tilgitt, ville man aldri holde fast ved bitterhet; da er det noe man ikke har forstått. Ikke at det føles lett, men at det er nødvendig for ikke å stenge for Guds tilgivelse og dermed for fellesskapet og bønnelivet.

Et nært beslektet område er forsoning. Jesus sier at hvis du kommer med din gave til alteret og kommer på at din bror har noe imot deg, så skal du først forsone deg med ham før du bringer gaven (Matt 5,23-26). Undervisningen gjør opp med tanken om at det alltid er den andre som skal komme; hvis man vet at det er noe, oppfordres man til å ta initiativ, strekke ut hånden, invitere til en prat og søke fred, så langt det står til en selv. Det gis egne eksempler på å invitere folk som hadde noe imot en, til en kopp kaffe for å få snakket ut. Noen sa ja, andre sa nei, og det understrekes at man ikke kan tvinge noen, men at man kan sørge for at ens egen side er ren – og det har alt å gjøre med frimodighet overfor Gud.

Ekteskap og relasjoner tas opp igjen med sterke ord fra både Malaki og Første Petersbrev. I Malaki beskriver Gud hvordan Han ikke lenger ser til offeret eller tar imot gaver, fordi mannen har vært utro mot sin ungdoms hustru. Dette knyttes til oppfordringen i 1. Petersbrev 3,7: «Menn skal på samme måte vise forståelse i samlivet med kvinnen, som den svakere part, og vise sin hustru ære, da dere også er medarvinger til livets nåde, for at deres bønner ikke skal hindres». Det legges ikke vekt på «svakere» som mindre verdt, men som noe som skal vernes om og æres. Poenget er klart: Hvis en mann eller kvinne bevisst lever utro, hardt eller foraktende i sitt ekteskap, vil det fungere som en blokkering i bønnelivet, inntil man omvender seg og gjør opp.

Et annet stort tema er hykleri, stolthet og tomme ord i bønn. Jesu ord om ikke å be for å bli sett av mennesker, men å gå inn i sitt kammer og be til sin Far, som ser i det skjulte, blir lest, sammen med advarselen om ikke å la munnen løpe som hedningene, som tror de blir hørt for sine mange ord (Matt 6,5-8). Det forklares at Gud ikke lar seg imponere av lange, vakkert formulerte bønner eller gjentatte fraser uten hjerte bak. Et gresk nøkkelord for «tomme ord» forklares som en «mekanisk ordstrøm» eller «gjentatt vrøvl uten hjertets engasjement». Det brukes for å oppmuntre dem som synes de ikke finner de riktige ordene: Gud vet hva vi trenger før vi ber – det viktige er ærlighet, takknemlighet og hjertets engasjement, ikke retorisk perfeksjon.

Tro overfor tvil og et tvilende sinn nevnes også som en mulig hindring. Jesu ord om å si til fjellet at det skal kaste seg i havet, uten å tvile i hjertet, leses sammen med Jakobs brev, der det står at den som tviler, er som en bølge som kastes rundt, og at et tvilende sinn ikke skal regne med å få noe fra Herren (Jak 1,5-8). Det fortelles personlige historier om å handle i noe som mer lignet religiøs entusiasme enn ekte tro – for eksempel å beordre en mobiltelefon til å fungere, uten egentlig å være i tro, men mer i en blanding av press og ønske om å vise noe. Da ingenting skjedde, ble det en ydmykende opplevelse, men også en lærepenge i forskjellen mellom å si de riktige ordene og å handle ut fra en dyp indre visshet. Likevel understrekes det at Gud er nådig midt i vår læringsprosess og kan bruke selv våre mislykkede forsøk til å åpne dører.
Til slutt knyttes det hele sammen i et fokus på samvittighet, lydighet og frimodighet. Det siteres fra Første Johannesbrev: «Mine kjære, hvis vårt hjerte ikke dømmer oss, har vi frimodighet overfor Gud, og hva vi enn ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som behager ham» (1 Joh 3,21-22). Det betyr ikke at vi skal være perfekte, men at vi lever et liv i lyset, hvor vi ikke dekker over bevisst synd, men bekjenner, gjør opp og søker å gjøre det som gleder Gud. Det påpekes at en rettferdigs bønn har stor kraft, og at rettferdighet i praksis handler om å leve i omvendelse, tro, lydighet og kjærlighet til mennesker. Når hjertet er rent, relasjonene tas på alvor, og man lever av nåde og i tillit, åpnes det for et sterkt bønneliv, hvor man kan be med frimodighet, stå imot djevelens løgner om at Gud ikke vil høre, og oppleve at Faderen i himmelen både lytter og handler.

Sitat fra undervisningen: Guds taushet er ikke et tegn på at Han er likegyldig; det er ofte en invitasjon til å rydde opp i synd, motiver og relasjoner, slik at bønnen din igjen kan gå rett inn i Hans hjerte.

Relevante søkeord: bønner blir blokkert – bønnhøring – synd og bønn – Jesaja 59 – Ordspråkene 28 – ekteskap og bønn – tilgivelse og forsoning – tvil og tro – hykleri i bønn – samvittighet og frimodighet – de rettferdiges bønn – Guds taushet – hjertets motiver – hverdagsbønn – kristent bønneliv