Undervisningen tar utgangspunkt i historien om Lasarus i Johannesevangeliet kapittel 11 som et dypt og svært praktisk bilde på hvem Jesus er, hvordan Han møter menneskers sorg, tvil og skuffelse, og hvordan Han kaller liv frem der alt håp menneskelig sett er dødt og begravet. Vi følger hele fortellingen vers for vers og ser hvordan en tilsynelatende «klassisk mirakelhistorie» rommer langt flere lag om identitet, tillit, disiplin, fellesskap og disippelskap enn man ser ved første øyekast. «Lærerens navn her» forklarer her hvordan både Lasarus, Marta, Maria, disiplene, jødene rundt dem og de religiøse lederne speiler noe av det vi selv sliter med i dag, når vi står i ventetid, kriser, fortvilelse og kampen for å tro at Jesus virkelig er oppstandelsen og livet – midt i vårt helt vanlige hverdagsliv.

Først leses selve teksten: «Det var en mann som lå syk; han het Lasarus og var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. Det var Maria som salvet Herren med velduftende olje og tørket føttene hans med håret sitt, og det var hennes bror Lasarus som var syk. Søstrene sendte nå denne beskjeden til Jesus: ‘Herre, den du elsker, er syk’» (Joh 11,1-3). Allerede her legges det vekt på at Lasarus’ identitet ikke først og fremst beskrives ved alt det han har gjort, men ved den kjærligheten Jesus har til ham: «den du elsker». Det blir en nøkkel til hele undervisningen: Når vi kommer til Jesus med vår nød, er det som dem han elsker – ikke som noen som først må bevise noe eller forklare alt i detalj. Det pekes også på navnet Betania, «de fattiges hus», og at Jesus gang på gang viser at Han er kommet nettopp til de fattige, de bundne og de fortvilte for å sette dem fri.

Så kommer det som menneskelig sett virker helt ulogisk: Jesus elsker Marta, Maria og Lasarus, men da Han hører at Lasarus er syk, blir Han bevisst hvor Han er, i to dager til, før Han drar av gårde. I undervisningen blir det lagt stor vekt på dette paradokset: Hvis man virkelig elsker noen og vet at man kan hjelpe, ville man da ikke løpt av gårde med en gang? Det snakkes ærlig om den skuffelsen Marta og Maria må ha opplevd da Lasarus først dør, deretter blir begravet, og til og med rekker å ligge i graven i fire dager, mens Jesus fremdeles ikke har dukket opp. Dette settes i sammenheng med våre egne erfaringer med at vi har sendt budskapet: «Herre, den du elsker, er syk», «Herre, du ser mitt problem», og likevel virker det som om Jesus lar oss vente på seg. I stedet for bare å bortforklare det, får man lov til å merke deres skuffelse og bebreidelse – og samtidig se at Jesus hele tiden har et større perspektiv: sykdommen skal tjene til Guds ære.

Disciplene kommer raskt til å representere den menneskelige logikken og selvbevaringsdriften. De minner Jesus om at jødene nettopp har ønsket å steine ham, og forstår ikke hvorfor i all verden han vil tilbake til Judea. Jesus svarer med ordene om at dagen har tolv timer, og at den som vandrer om dagen, ikke snubler, fordi han ser denne verdens lys. Undervisningen knytter dette til Jesu ord senere: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal aldri vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12) og peker på at Jesu fokus ikke er å sikre seg selv først, men å gjøre Faderens vilje mens det fortsatt er tid. Der oppmuntres det til å se at når vi går med Jesus, går vi i lyset, og da er det ikke frykt og risiko som skal styre våre valg, men lydighet mot Hans kall – selv om omgivelsene sier «la nå være, det er for farlig eller for dumt».

Midt i det hele kommer den ærlige og jordnære misforståelsen: Jesus snakker om at «vår venn Lasarus sover», og disiplene tenker straks på vanlig søvn, der man jo nettopp kommer seg. Her viser Jesus hvor tålmodig Han er, når Han må si det rett ut: «Lazarus er død», og at Han faktisk er glad for at Han ikke var der, «for at dere skal komme til tro». Undervisningen bruker dette for å vise at selv de nærmeste disiplene ofte ikke forstår hva Jesus gjør før i etterkant – og det gir oss håp når vi heller ikke forstår Guds timing og må nøye oss med en enkelt klar setning midt i alt det som ikke gir mening: «Lazarus er død … men la oss gå til ham.» Det pekes også på Thomas’ kommentar: «La oss gå med, så vi også kan dø sammen med ham.» Det tolkes både som en blanding av misforståelse, mot og en ganske vill beslutning: Når Jesus går, så går vi – også hvis det ser ut til å koste livet. Den besluttsomheten fremheves som et forbilde i disippelskapet, selv om Thomas senere blir kjent for å tvile på oppstandelsen.

Da Jesus endelig kommer til Betania, er sorgen tung. Lazarus har vært død i fire dager, og mange jøder har kommet for å trøste Marta og Maria. I undervisningen legges det vekt på forskjellen mellom de to søstrenes reaksjon: Marta går Jesus i møte, mens Maria blir sittende inne i huset. Det blir satt ord på hvordan Maria sannsynligvis er så såret og skuffet at hun ikke engang orker å gå ut til Ham som kunne ha forhindret alt dette. Marta derimot går Jesus i møte med både tro og bebreidelse i samme setning: «Herre, hadde du vært her, ville ikke min bror vært død. Men selv nå vet jeg at det du ber Gud om, vil Gud gi deg.» Det beskrives som en blanding av ærlig smerte og en tro som både vil og ikke kan på samme tid. Vi kjenner det når vi sier de riktige tingene om Guds allmakt, men innerst inne tenker «det er for sent».

Jesus svarer Marta med en enkel og klar erklæring: «Din bror skal stå opp.» Hun hører det i et rent teologisk spor og svarer med læren om oppstandelsen på den ytterste dag: «Ja, jeg vet at han skal stå opp ved oppstandelsen på den ytterste dag.» Her utvider Jesus perspektivet og sier ordene som er helt sentrale i undervisningen: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør. Og enhver som lever og tror på meg, skal aldri i evigheten dø. Tror du det?» (Joh 11,25-26). Det lekes litt med hvordan Marta svarer «utenom», ved å bekjenne at hun tror at han er Kristus, Guds sønn, men ikke svarer direkte på spørsmålet. Dette brukes for å speile vår egen evne til å svare med vakre bekjennelser, når Jesus egentlig spør om vi tror at Han her og nå er oppstandelsen inn i vår konkrete, stinkende grav-situasjon.

Da Maria endelig går ut til Jesus, faller hun ned for Hans føtter – et uttrykk for ærefrykt, tilbedelse og erkjennelse av hvem Han er – men ordene som kommer ut av munnen hennes, er nøyaktig den samme bebreidelsen som Martas: «Herre, hadde du vært her, ville ikke min bror vært død.» Læren viser den dobbeltheten vi ofte har: Vi bøyer oss for Jesus som Herre, gråter ved Hans føtter, men samtidig vrir vi oss i skuffelse og forstår ikke Hans timing. Jesus møter tårene deres med en sterk følelsesmessig reaksjon: Han blir «sterkt opprørt» og bryter ut i gråt. Der forklares det at det greske ordet rommer både dyp bevegelse og en form for indre vrede eller harme. På den ene siden ser Han deres sorg og gråter med dem som et fullverdig menneske som elsker sin venn og deres familie; på den andre siden gjør det vondt for Ham å se den manglende tilliten og hån som også ligger i kommentarer som: «Kunne ikke han som åpnet de blindes øyne, også ha sørget for at Lasarus ikke var død?»

Da Jesus befaler at steinen skal rulles bort, kommer Martas menneskelige praktiske tanke igjen: «Herre, han stinker allerede; han har jo ligget der i fire dager.» Det blir fortalt at graven på det tidspunktet var et rituelt urent sted, at kontakt med de døde krevde renselse etter loven, og at jødene hadde en forestilling om at sjelen «ble rundt kroppen» i tre dager, men var definitivt borte etter det. Så Jesus velger i praksis et tidspunkt hvor ingen kan mistenke feildiagnose eller «nær-døden-opplevelse»; det er ingen vei tilbake, intet håp igjen – det gjør selve miraklet markant sterkere. Samtidig konfronterer han Marta direkte: «Har jeg ikke sagt deg at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Og her handler hun faktisk på troen: Steinen rulles bort, til tross for stanken, til tross for risikoen for sosial forlegenhet og religiøs kritikk. Det gjøres klart at tro i praksis ofte handler om å gjøre noe konkret og synlig, som kan bli dypt pinlig hvis Gud ikke griper inn.
Deretter ser Jesus opp mot himmelen og takker Faderen, fordi Han vet at Faderen alltid hører Ham. Det fremheves at Jesus med vilje ber høyt «for folkemengdens skyld» – for at de skal høre at Han ikke gjør det på egen hånd, men som den Faderen har sendt. Fokus flyttes fra selve miraklet til forholdet mellom Faderen og Sønnen: Jesus gjør alt i Faderens vilje og gir all ære til Ham. Det brukes også til å oppmuntre lytteren til å stole på at når Jesus ber for oss, ber Han som en som vet at Faderen alltid hører, og at Hans ord har tyngde og autoritet over enhver livstruende situasjon vi står i.

Så kommer øyeblikket hvor alt blir skarpt: Jesus roper med høy stemme: «Lazarus, kom ut hit!» I undervisningen beskrives det nesten filmisk: Stanken som velter ut, gråten, ropene, noen som hvisker at han er gal, andre som står i spent stillhet og nesten holder pusten. Jesu ord sies å «skjære gjennom» folkemengden og inn i graven, og det påpekes at når Jesus kaller, må døden, mørket og de åndelige maktene gi slipp; de har ingen rett når Han taler. Lazarus kommer ut, fremdeles innpakket i linlærredet, med et tøystykke over ansiktet, og det legges vekt på Jesu ord: «Løs ham og la ham gå.»

Nettopp denne setningen utfolder seg som et sterkt bilde på disippelskap og menighetens oppgave. Jesus vekker Lasarus fra de døde – det kan ingen andre – men Han velger ikke selv å vikle båndene av ham. Det overlater Han til dem som står rundt. Det snakkes om hvordan mennesker som blir satt fri, ofte fortsatt er bundet av gamle bånd, tankemønstre, relasjoner og ord som andre har talt over dem. Noen er fysisk helbredet, men lever fortsatt i omgivelser som taler sykdom og nederlag inn over dem. Her kaller Jesus sine disipler til å «løse» hverandre – hjelpe hverandre ut av gamle bånd, peke på den nye identiteten, be, undervise, støtte, gå sammen og ikke bare la hverandre stå innviklet i fortidens «likklær». Lazarus blir et bilde på hver eneste troende som kalles ut av graven med ny identitet: fra «den som er syk eller død» til «han som var død, men nå er levende».

Undervisningen fortsetter inn i kapittel 12, hvor vi ser hva som skjer etter miraklet: Det holdes festmåltid, Lasarus sitter ved bordet med Jesus, Marta serverer, og Maria salver Jesu føtter med kostbar nardusolje og tørker dem med sitt hår. Det påpekes hvor sterkt det er at nettopp denne Maria, som før var så skuffet, nå er den som i dyp kjærlighet og tilbedelse gir det mest dyrebare hun har til Ham, som faktisk lot broren hennes dø – for så å oppreise ham. Samtidig får vi vite at yppersteprestene nå også vil drepe Lasarus, fordi mange jøder kommer til tro på Jesus på grunn av ham. Det tegner et skarpt bilde: Når Jesus virkelig griper inn i et menneskes liv, slik at det blir et levende vitnesbyrd, vekker det både tro og voldsom motstand. Det sies at det kan koste noe å la Jesus komme helt nær og forvandle ens liv – det kan være relasjoner som vender seg mot en, eller motstand som reiser seg, nettopp fordi man er blitt et synlig bevis på Guds kraft.

Til slutt knyttes det hele sammen med en sterk oppfordring. Lazarus’ historie blir ikke bare en gammel fortelling om en mann som en gang var død og ble levende. Den blir et speil for oss: Hvor har vi områder i livet som er «lagt i graven» – drømmer, kall, relasjoner, tro, som vi har pakket inn og rullet en stein foran, fordi vi tenker at nå er det for sent, nå lukter det for mye, nå er alt håp dødt? Undervisningen oppfordrer til å lytte etter Jesu stemme, som kaller oss ved navn ut av graven, og til å ta imot det fellesskapet som vil hjelpe med å få av «lindedugen» – gjennom dåp, forbønn, undervisning, fellesskap, tilgivelse og praktisk hjelp. Det oppfordres til å ikke gi opp, selv når bønnesvar lar vente på seg, men i stedet holde fast ved det Gud har sagt, og tro med hele seg – ikke bare med hodet, men med hjerte, sjel og kropp – på at Jesus ikke kommer for sent, selv om alt menneskelig ser håpløst ut. Det avsluttes med å peke på at det største mirakelet ikke bare er at Lasarus kom ut av graven en dag, men at Jesus selv gikk i døden, slik at vi kan stå opp til et helt nytt liv sammen med Ham – nå og i evigheten.

Sitat fra undervisningen: Når Jesus kaller deg ut av graven, må døden, mørket og alle bånd slippe taket, for Hans ord går gjennom steinen, inn i det døde og skaper liv der du trodde alt var slutt.

Relevante søkeord: Lasarus' oppstandelse – historien om Lasarus – Jesu oppstandelse og livet – skuffelse og tro – Marta og Maria – steinen rullet bort – løs ham og la ham gå – ny identitet i Kristus – håp når alt er dødt – Guds timing – bønnesvar og ventetid – disippelskap og fellesskap – liv etter døden – hverdagsmirakler – Jesus kaller ved navn