Åpnes i en ny fane

– Hvem former din identitet: fortidens sår, menneskers ord eller Guds sannhet?- Dåpen betyr at det gamle livet – også den gamle identiteten – begraves, og der skal det bli.- Sinnet må fornyes, så løgner fra fortiden ikke styrer nåtiden.- Gud er en god Far, som elsker, oppdrar og kaller – ikke en streng dommer som skyver bort.- Slipp behovet for menneskers anerkjennelse; finn hvile i å være Guds barn.- Den Hellige Ånd bor i deg; du er et tempel, utrustet med gaver til tjeneste.- Legg unnskyldningene ned som Moses la sandalene; si ja til Guds kall.- Sannheten fra Guds ord avslører løgnen og setter fri i praksis.

Undervisningen åpner med en nærgående fortelling om Michael, en mann med en pen fasade, men et indre som er slitt ned av små, giftige ord fra barndom og ungdom. Mobbing, skam og følelsen av å være en feil fikk ham til å overprestere på jobb, men inni var han tom. Her peker undervisningen på hvordan mange av oss bærer skjulte sår som styrer hvordan vi ser oss selv og andre. Ikke sjelden bygger vi murer for å overleve, og anerkjennelse føles som oksygen, mens kjærlige ord preller av. Midt i dette setter troen på Jesus en sprekk i muren: Hva om alt det som har definert deg, ikke er sant? “Andreas Slot-Henriksen” underviser her om at evangeliet ikke bare lapper vår historie – det gir oss en ny identitet i Jesus.

Det skjærer inn til beinet når det snakkes om dåpens virkelighet: I dåpen begraves hele det gamle livet – også de harde ordene, skammen og de gale etikettene. Derfor skal det gamle ikke opp av graven igjen. Likevel prøver fienden å dra det gamle skrammelet frem: “Husker du hvem du var? Du er fortsatt en feil.” Svaret er å fornye sinnet, ta bevisste valg og erstatte løgn med sannhet. Et bibelord som bærer sterkt her, er: “Er noen i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi, se, noe nytt er blitt til!” Det handler ikke om å innbille seg noe, men om å tro det Gud allerede sier om oss.

Undervisningen løfter også sløret for hvordan en forvrengt opplevelse av en jordisk far kan farge vårt bilde av Gud. Hvis “far” for deg er fravær, hard kritikk eller uforutsigbarhet, gir det mening at ordet “Guds barn” ikke føles trygt. Derfor må vi lære Gud å kjenne som Han virkelig er – en god Far under den nye pakt, som tar imot, veileder og utruster. Han kjefter ikke for å knekke oss; Han reiser oss opp, gir oss “en fiskestang” og lærer oss å fiske. Poenget understrekes med en jordnær historie om ikke å ha en som disippelgjør en: uten veiledning ble fiske til nederlag og identitet. På samme måte kan manglende åndelig veiledning gjøre oss motløse. Løsningen er å la oss disippelgjøre – få en medvandrer – og begynne å gå i det Gud allerede har lagt ned i oss.

Moses’ møte med Gud i den brennende tornebusken blir et sterkt bilde: Gud sier at han skal ta sandalene av, fordi han står på hellig jord. Når Moses tar sandalene av, legger han også symbolsk det gamle bak seg – flukten, skylden og skammen – og gjør seg klar til å bli ledet. Det blir konkret for oss i dag: Vil jeg ta mine “sandaler” av og la Gud vaske mitt støv – selv om Han ser mine hullete sokker? Vil jeg droppe unnskyldningene og stole på at Han har rett i hvem jeg er? For Gud kjenner våre svakheter og gir oss ofte en medvandrer – som Aron for Moses – men Han kaller oss fortsatt ved navn og sier: Gå!

Et sentralt spor er kampen mellom tre stemmer: verden, fienden og Jesus. Verden sier: “Du er verdiløs.” Fienden forsterker: “Du betyr ingenting – heller ikke for Gud.” Jesus sier: “Du er mitt barn. Jeg elsker deg. Jeg ga mitt liv for deg.” Hvem velger jeg å tro? Når ensomhet, skam og minner fra fall dukker opp, lyder Jesus’ løfte: “Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Det er ikke psykologi; det er pakt-ord fra Herren selv. Og når vi faller, er veien tilbake ikke selvfordømmelse, men omvendelse og bekjennelse, for Gud er trofast og renser oss helt.

Det påpekes at mange aldri trer helt inn i tjeneste, fordi de blir hengende i identiteten “jeg er bare en synder”. Ja, vi var syndere – derfor døde Jesus – men i Ham blir vi født på ny og kalt inn i hellighet. Hellighet er ikke skryt; det er å leve i det Jesus vant for oss. Når Den Hellige Ånd bor i oss, er vi Guds tempel. Det er dypt: Den samme kraften som reiste Jesus fra de døde, bor i deg. Derfor gir det ingen mening å kalle seg verdiløs og samtidig si at Den Hellige Ånd bor i en. Identitet og kall henger sammen: Ved Den Hellige Ånd har vi nådegaver som skal “flamme opp” – ikke for vårt ego, men for at mennesker skal møte Jesus gjennom et liv i kjærlighet, kraft og sunn dømmekraft.

Det undervises praktisk i å skifte fokus fra menneskers anerkjennelse til Guds velbehag. Altfor mange jager den rosen de aldri fikk fra far eller mor. Men vår himmelske Far anerkjenner oss for hvem vi er i Hans Sønn – før vi gjør noe som helst. Gjerninger springer ut av kjærlighet, ikke av tomme hull i sjelen. Når vi mottar det, vokser motet til å være vitner. Også når noen gjør narr. For da handler det ikke om meg, men om evangeliet som virker. Derfor: La fasaden falle, legg det gamle i graven, få hjelp til å fornye sinnet, og begynn å handle på Guds sannhet i hverdagen. Ta skoene av, så Gud kan vaske støvet, og si ja til Hans ledelse.

Til slutt oppfordres det til stille tid med Gud: Hva i min identitet står i veien for det Han sier jeg er? Hvor jager jeg fortsatt menneskers aksept? Hvilke løgner har jeg trodd på? Vend løgnen 180 grader – så ser du ofte Guds sannhet. Og sannheten er ikke bare teoretisk; den bærer liv, fred og frimodighet. Når du tar imot den, vil det boble over: Du kan ikke la være å snakke om Jesus, fordi Han er blitt din identitet, din glede og din styrke.

Sitat fra undervisningen: Og vet dere hva som setter fri? Sannheten.

Relevante søkeord: identitet i Kristus – dåp og ny begynnelse – fornyelse av sinnet – Guds farskjærlighet – Den Hellige Ånd i oss – nådegaver i funksjon – disippelskap i hverdagen – brudd med skam – frihet i Jesus – kall og tjeneste – sannheten setter fri – åndelig vekst – brudd med menneskefrykt – Guds plan med ditt liv – liv i hellighet

Les hele innholdet i undervisningen 'Hvem sier Jesus at jeg er?'

Vær oppmerksom på at det kan være avvik og feil, ettersom teksten nedenfor er transkribert og tilpasset automatisk.

Et av de mest sentrale temaene i vår tro, nemlig hvem sier Jesus at jeg er? Altså ikke meg, men meg, eller det er ganske vanskelig å forklare, men det er i hvert fall overskriften. Men jeg vil rett og slett starte et helt annet sted. Jeg vil begynne med å lese en historie om en fyr som heter Michael.

Michael vokste opp i et hjem. Det var for det meste trygt og vanlig. Ofte satt han med moren sin og gjorde lekser, og hun smilte til ham når hun hadde overskudd. Det ble både lest godnatthistorier og bakt boller på søndager, men innimellom, når stresset var for stort eller dagene for tunge, kunne det komme et ord som satte seg fast i hjertet hans. Som «Michael, du er rett og slett for dum.» Eller «Michael, du er totalt hjernedød i tankene dine.»

De fleste dager ble han møtt med oppmuntrende kommentarer. Små ros som «bra gjort» eller «det klarer du så godt.» Men det var som om de varme ordene aldri helt kunne slå rot. De druknet litt i ekkoet av de tidligere stikkene, som altfor raskt tok plass i sinnet hans. Spesielt etter at moren hans hadde fortalt ham at han egentlig var en feil, men de oppdaget det for sent til å kunne ta abort.

På skolen ble de sjeldne nedslående ordene raskt til dagligtale. Vennene kunne finne på å le og si, «du er bare han som alltid ødelegger alt.» Eller «tror du foreldrene dine egentlig ønsket deg?» Michael prøvde å riste det av seg, men de uskyldige stikkene hjemme gjorde ham sårbar for de grovere ertingene på skolen.

Da moren hans senere bukket under, tok hun sitt eget liv. Michael stengte seg virkelig inne og snakket ikke om det. Han måtte være sterk for lillesøsteren sin, men dypt inne tok han automatisk skylden og bar den helt alene. Da Michael kom på videregående, ble mobbingen mer rettferdiggjort. Et par av elevene spurte: «Har du egentlig noen gang blitt ønsket velkommen til livet av moren din?» Flere ganger, når han gjorde feil, hørtes det: «Du er bare fyll. Du bidrar ikke med noe.»

Når noen roste ham for et prosjekt, følte han glede. Men den forsvant raskt, for sinnet hans var som en hage der de gamle giftige frøene kvalte alt som ville vokse. Han kastet seg over arbeidet og ble ekspert i å levere resultater. Faglig ros virket nesten som oksygen for ham, men personlige komplimenter kunne han ikke ta imot. De prellet av, som om hans indre hadde stengt for adgangen.

I voksenlivet ble han kjent for sine prestasjoner, men inni var han fortsatt den som bare opplevde ros som flyktige glimt, evig overskygget av gamle ord som aldri skulle vært sagt, og gammel skam som ikke ville vaskes bort. Som medarbeider var Michael alt, men som menneske var han ingenting. For inni ham var han lukket. Han var innebrent. Så vreden i ham gikk oftest ut over dem som var nærmest. Og det verste var at han ikke engang selv visste hvor ødelagt han var, fordi hans strategi var: overlev og vis de andre at du ikke er en feil.

Det er en tøff historie om Michael, men dessverre er det veldig, veldig mange som kan nikke gjenkjennende til mange aspekter i denne. Veldig mange har virkelig noe vondt med i bagasjen. Veldig mange kan virkelig identifisere seg med noen av disse tingene, og det gjør vondt når man begynner å tenke over det.

Mange har aldri virkelig fått ryddet opp i det. Og mange har fått bygget en identitet som kom over deres barndom. Fordi det er barndommen. Det er der vi er mottakelige. Det er der vi lytter. Det er der vi blir formet. Når vi kommer opp i tenårene, det er da vi virkelig begynner å ta stilling til hva vi tror på.

Det er da vi begynner å ta stilling til livet. Men hvis disse ordene, som vi har hørt så mange ganger, er de som er med på å bygge oss opp eller rettere sagt rive oss ned, så skjer det inni mange mennesker at man lager en fasade for å kunne overleve. Man bygger en mur opp, slik at man kan være hard, så alle ordene som kommer, bare preller av. Problemet er bare at vi mennesker, og veldig, veldig mange mennesker kjenner til dette med at vi kan få høre 100 gode ting, men vi lytter ikke til dem på grunn av det ene kjipe ordet vi fikk da vi var barn.

Slik er vi bygget opp. Slik er det mange som har tatt det inn. Og det er jo dypt frustrerende, men ikke desto mindre er det bare slik veldig, veldig, veldig mange har det. Og når man så kommer til tro på Jesus, så begynner det å skje noen ting. Det er noen ting som begynner å krakelere. Plutselig finner man ut, ok, men det står jo i Guds ord, Bibelen, eller i Bibelen, at Jesus han elsker meg. Ah, det er nok også bare overflaten. Det gjør han nok bare på overflaten. Hvis han virkelig kjente hva som egentlig var meg, så tror jeg rett og slett ikke han ville elske meg, fordi hu. Fordi det kan godt være at man har gjort en masse dumt i sitt liv.

Og ofte vil man også oppleve at mye av det dumme man har gjort, har man faktisk gjort for å overleve. Så det er ubevisst rot man har laget mye av det. Eller når andre behandler meg på denne måten, ja, da kan jeg jo bare behandle andre på samme måte, for det er jo slik livet er. Noen stenger helt ned, kan ikke snakke følelser. Hvis du begynner å snakke følelser med dem, kommer bare litt for langt, enten så går de, eller så blir de sinte og kan ikke være i det.

Men det vi er nødt til å finne ut av, er at når vi kommer til tro, og når vi begraver det gamle livet i dåpens vann, så begraver vi alt. Det vil si, vi begraver også den gamle identiteten. Vi begraver alle ordene som har blitt talt over oss. Alt som har formet vårt gamle sinn, det begraver vi. Det vil si, vi tar det ikke opp igjen. Og det er så vanskelig, fordi hvis det er noe djevelen er veldig, veldig god til, det er faktisk en av de tingene han er aller, aller best til, så er det å plukke opp alt det gamle søppelet og si: «Hei, se her, hva som er foran deg. Hva? Uh uh uh. Husker du den fra din fortid?» Og så: «Å ja, det er også riktig. Ja, jeg var en feil. Jeg skulle aldri ha vært til. Det er også riktig.»

Det står i Bibelen at vi skal fornye vårt sinn. Og det er bare super vanskelig, når man har denne fortiden med seg. Og ja, noen ganger kan slike ord rett og slett sette seg fast som demoniske bindinger som må brytes, og så er det bare kapish ut med det. Men andre ganger er det vårt sinn som må fornyes. Det er våre tanker som må fornyes. Og det er vi nødt til å gjøre med vår vilje. Der er vi nødt til å ha en enorm vilje, en enorm standhaftighet inn i det, hvor vi ikke bukker under, og hvor vi ikke gir opp.

Vår identitet, når vi har tatt imot Jesus, skal komme gjennom vår tro. Og gjennom den troen, der skulle vi gjerne nå frem til hellighet, fordi det står i Guds ord at han er hellig, så vi skal være hellige. Og det skulle gjerne lede frem til ærefrykt.

Og nå er det så interessant at hvis vi ser på hva hellighet er, hvis vi tror på at vi er rettferdiggjort gjennom det Jesus gjorde på korset, hvis vi tror på at han har betalt prisen for oss, wow, så betyr det også at vi må tro på at hvis jeg er hellig, er min Gud, og han sier jeg er hellig, så nytter det ikke at jeg samtidig tror at jeg er en ulykkelig fiasko, som kanskje fikk min mor til å begå selvmord, akkurat som vi hørte Michael. Så det vil si, alt det verden har prøvd å fortelle oss av løgner, det må vi rett og slett punktere og si, ok, hva er Guds sannhet i dette?

Så det vil si, en veldig, veldig god ting vi må gjøre som troende, er å finne ut dypt inne, alle de stedene hvor vi har stengt av, finne ut, hvem er det egentlig jeg tror jeg er? Hvem er det egentlig fortiden har sagt jeg er, som jeg fortsatt tror på? Hva er det for noen ting her inne som faktisk gjør vondt? Hva er det som treffer meg når folk hører det, eller når jeg hører at folk sier det til meg? Hva er det der, hva er det som får meg helt ut av kurs?

Og noen ganger er vi som mennesker rett og slett utrolig flinke til å legge lokk på. Det er rett og slett bare smart, fordi når vi legger lokk på tingene, så kan vi trives i det. Da trenger vi ikke bli konfrontert med det. Og det er ikke fordi vi skal ta lokket opp og så skal vi fiske opp alt, men noen av de tingene som er under lokket, er fortsatt ubevisst med på å identifisere hvem vi er, eller rettere sagt, hvem vi tror vi er.

Og det betyr at hvis vi går i de tingene vi tror vi er fra fortiden og har vanskelig for å la det ligge, så har vi enormt vanskelig for å gå i Guds fremtid. Og Gud har så mange planer for deg. Så mange planer at du ikke engang forstår det. Så mange planer om fred og ikke om ulykke og en flott fremtid og alle mulige fantastiske ting inn i livet ditt.

Men problemet er at det er så vanskelig å ta imot hvis grunnessensen er at vi føler oss feil, hvis vi har fått høre at vi er en fiasko. Hvis vi har fått høre at det vi gjør er feil. Og så skjer det nemlig det for mange at man finner noe man faktisk er god til. Akkurat som Michael i dette tilfellet fant ut at han var faktisk supergod på jobben sin. Han presterte mange resultater. Han var virkelig en som fikk anerkjennelse. Han trivdes i det fordi han skapte resultater. Wow.

Så kan vi bare, prøv å se. Men hva kan du bruke det til hvis du som menneske dypt inne stort sett er en unnskyldning for deg selv? Du kan ikke bruke det til noe. Og det er derfor, for det første, den fasaden du har bygget opp, det du ser deg selv som, for eksempel i dette tilfellet en suksessrik forretningsmann. Hvis det er slik du ser deg, så må jeg si deg, det er ikke slik Gud ser deg i det hele tatt. Han ser deg slett ikke slik.

Gud har helt fra du lå i din mors mage hatt et ønske om hvem du skulle være. Han har hatt en plan for livet ditt. Han har mengder av ting, av forutberedte gjerninger, som han ønsker å legge på din vei fordi han ønsker å bruke deg i sin plan. Men hvis ditt fokus og din mentalitet, din hjerne, er på det du er god til fordi du trenger å få anerkjennelse. Hvis det er å få anerkjennelse av mennesker konstant, så mister du Guds plan inn i livet ditt. Og tro meg, det rare med det hele er at det kan faktisk også være tjenester.

Hvis Gud kaller oss inn i en tjeneste for ham, så kan den tjenesten komme til å fylle så mye at vi plutselig identifiserer oss med den tjenesten i stedet for at vi identifiserer oss med den Gud har sagt vi er. Så i veldig mange aspekter i livet er det så viktig at vi får lagt bort og lagt fra disse vanene, disse ja, anseelsene.

La oss si at jeg tenker, de fleste vet godt at de er et Guds barn. Det er sånn allment kjent. Når vi tror på Gud, så er vi et Guds barn. Kult. Halleluja.

Når vi nå vet at vi er et Guds barn, helt seriøst, hvis du vet du er et Guds barn, vet du det? Så vet du som i vet du det? Eller vet du det som at du har lest det? Vet du det som at du gjerne vil være det? Vet du overhodet hva en far er? Vet du hva en god far er?

Mange har nemlig også der en fullstendig feil idé om hvem far er, fordi man kanskje ikke har hatt et godt farbilde. Og plutselig, hvis man så skal nedverdige seg til å være Guds barn, hvis Gud er en dårlig Gud, så får du et totalt forvrengt bilde av hvem Gud egentlig er. Fordi hvis du skal være et barn under en Gud som var som din far, så er det jammen ikke gøy å være barn av Gud.

Og akkurat der er vi også nødt til å finne inn i kjernen. Ok, fair nok. Men hvem er da Gud? Hvis det står han er min far, så finne ut, jeg er nødt til å finne ut hvem han er. Nødt til å finne ut hvordan en far for meg er. Fordi hvis jeg skal underordne meg som barn under ham og la ham oppdra meg og adlyde ham, så er jeg rett og slett nødt til å finne ut hvem han er.

Og skal hilse og si at Gud han er hellig, og han er rettferdig. Og veldig mange har et Guds bilde av at Gud er en streng Gud som straffer deg hvis du gjør det minste feil. Puh, der gikk du akkurat galt. Der kom pisken. Men det er ikke den Gud vi tjener.

Den Gud vi tjener, det er han som tilgir deg når du kommer til ham. Ja, det var riktignok konsekvens i det Gamle Testamentet. Heldigvis lever vi under den nye pakt. Vi lever i det Nye Testamentet. Og det vil si, den far vi har, og den Gud vi har, han er en kjærlig Gud.

Han er en Gud som ønsker at du skal komme til ham. Han er en Gud som ønsker at du skal dele alt med deg. Han er en Gud som har tid til deg. Han er en Gud som ønsker at du virkelig bruker nærvær sammen med ham. Han er en Gud som ønsker at du skal fortelle alt det som ligger her inne, og dele med ham.

Han er en som ikke slår deg i hodet og sier, du er jammen dårlig til det du gjør der. Men han er en som gir deg anerkjennelse. Han er en som sier, godt gjort. Han ønsker, han gir deg ikke bare. Hvis du kommer og sier, jeg vil gjerne ha 200 fisk, så er Gud så fantastisk at han sannsynligvis ikke gir deg 200 fisk, men han gir deg en fiskestang, eller han gir deg en jolle med et nett, fordi han ønsker at du skal gjøre bruk av det du har fått, så du kan reise deg opp og vokse i den identiteten Gud har lagt inn i deg.

Og det kan godt være at det er hardt å stå med en fiskestang og fange 200 mennesker eller 200 fisk. Og jeg skal hilse og si, jeg som barn har vært ute og fisket. Det gikk superbra. Jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv.

Jeg stod i flere timer, vi hadde en innsjø, vi hadde et sånt fritidshus, og vi hadde en innsjø, og det var så mange fisk, så mange, og folk kom forbi, og de kastet ut fiskestanga si, og de fisket opp, og det var sånn at min mor tenkte, jeg kjøper en fiskestang til ham, så kan han gå der og fiske. Tenkte, det var ganske kult, fordi jeg ville gjerne fange fisk.

Så jeg kastet ut fiskestanga mi, og jeg stod timer, altså jeg sier dere timer, og jeg fanget ingenting. Så tenkte min mor, jeg kjøper noen andre kroker til ham, og så kjøper jeg noe agn til ham. Sånne levende marker, man kunne sette på en krok. Og så tenkte jeg, kult, takk mamma. Og jeg stod der, satte agnet på kroken og kastet det ut i innsjøen. Og det fungerte ikke særlig bra.

Så var det sannsynligvis fordi vi hadde lest et eller annet sted at man skulle ha en dupp. Og den duppen, den skulle jo sitte sånn at kroken ikke falt helt ned. Og det kunne kanskje være derfor vi ikke hadde fanget fisk. Så min mor kjøpte en dupp til meg, som jeg kunne sette på fiskesnøret. Og jeg kastet ut med den der. Og de første 15 gangene landet den oppe i et tre, og det gikk helt galt. Men så endelig så lyktes det.

Og jeg fikk den ut midt på innsjøen, og jeg tenkte så. Og jeg kunne bare se solen, den skinte bare ned på den der fantastiske innsjøen. Og det var hundrevis av fisk nede i den der innsjøen. Det var så mange fisk, jeg var sånn, så snart, så får jeg napp, kom igjen. Og det gikk en time, og jeg fikk ingenting, og det gikk to. Tenkte, nå gidder jeg rett og slett ikke mer. Og så gikk jeg inn, og sånn fortsatte dagene i løpet av sommerferien min, og jeg rakk å fange akkurat null fisk.

Og hvorfor forteller jeg dere dette? Fordi jeg hadde ingen som kunne disippelgjøre meg. Jeg hadde ingen som kunne ta meg i hånden og si, nå skal jeg lære deg å fange fisk. Nå skal vi fange. Og det mest sprø ved det hele, det var at det var flere som kom forbi, og de fanget bare den ene etter den andre, etter den tredje av de der fiskene. Og jeg skjønte ikke hvordan de gjorde det. Men det var ingen som kunne disippelgjøre meg. Det var ingen som kunne ta meg i hånden.

Så hva skjedde inni meg? Det skjedde at jeg bestemte meg for, jeg skal i hvert fall ikke fange fisk igjen, for det er kjedelig. Skikkelig kjedelig. Skikkelig, skikkelig, skikkelig kjedelig. Og jeg vet ikke om det er kjedelig, for jeg har aldri noen gang prøvd å fange en fisk. Jeg vet bare at det er superkjedelig å fange en fisk. Og det gikk så galt, at den andre gangen, da skulle vi igjen prøve, og det var ute i havet, og vi gikk ut, og vi stod lenge, og en eller annen skulle fange noen fisk der ute i havet, og min mor hun stod der, kom igjen, og vi skal bare.

Og vi fanget ingenting, og min mor hun syntes til slutt det var så synd at jeg ikke fanget den fisken jeg så gjerne ville fange. Så hun dro ned til fiskehandleren og kjøpte en levende rødspette, som vi kunne ta med hjem til min far og vise, se, jeg har fanget en fisk. Men det var bare ikke helt riktig, og jeg kunne bare merke, det var ikke, det var ikke. Nei. Og så fikk jeg skikkelig vondt av fisken, så det endte med at vi kjørte ut og satte den ut i havet. Den var jo tross alt levende.

Men mer for å si, at hadde jeg hatt en som kunne ta meg i hånden og lære meg hvordan man fisker, så kunne det være jeg hadde blitt fisker. Det kunne være jeg hadde virkelig tatt det inn og blitt glad for det. Men nå ga det bare en identitet av, at det kunne jeg ikke finne ut av. Og sånn tror jeg det er med veldig, veldig mange ting i våre liv, som har definert hva vi gjør, og hva vi ikke gjør.

Vi har historien om Moses. Moses, som står ved den brennende tornebusken i ørkenen, og Gud åpenbarer seg for ham. Og dere skal tenke på, at på dette tidspunktet, Moses, han har vært inne hos Farao. Han har vært i palasset. Han har vært Faraos adopterte sønn.

Han har kommet i uføre. Han har flyktet. Egentlig flyktet han av egen fri vilje, fordi han kunne godt ha kommet tilbake, men han flyktet, fordi han visste han hadde gjort noe galt. I 40 år går han ute i ørkenen. Og i denne perioden, disse 40 årene, går han med skyld. Og han går med skam, fordi han har drept en. Ved et uhell. Men han går med skylden inni seg. Han har flyktet fra det hele.

Der, jeg er sikker på, der har kommet millioner, milliarder av tanker over ham. Han skal bare vekk. Og i tillegg så vet han, han er forfulgt. Og så møter han Gud i en brennende tornebusk. Og så starter Gud med å si til ham: «Moses, ta av deg skoene. Du står på hellig grunn.» Da Moses tar av seg skoene, tar han også symbolsk sitt gamle liv av. Han tar alt det av, skoene har båret ham gjennom i sitt liv. Flugten fra Egypt, som han løp i sine sko.

Prøv å forestille deg et par sko, hvor mange ting de har vært gjennom i et liv. Det er ikke småting, men Moses, han tar dem av. Og mange ganger i våre liv, så kan man ha denne, har jeg lyst til å ta av meg skoene, så Gud kan se føttene mine under. Så Gud kan se, om det er hull i sokkene eller luktende tær. Har jeg lyst til å ta av meg skoene, så jeg kan stå helt foran Gud, så han kan begynne å vaske føttene mine? Gir jeg ham lov? Gir jeg ham lov til å vaske det gamle av, så jeg kan få en ny identitet i ham.

Og det ville av det hele, det er, da Moses gjør dette, så er det først da Gud begynner å kunne lede ham. Men ikke uten bråk, fordi først så kommer Moses selvfølgelig. Nå har han gått ut i ørkenen i 40 år. Han har sluttet seg til en karavane. Han er blitt gift med en bunn av samfunnet kvinne i forhold til det han kom fra. Det var toppen av poppen i Egypt. Men nå er det en gjeter. En gjeter har ikke utdannelse, ingenting. Han er gift med en gjeterpike. Altså seriøst.

Så han står foran Gud. Og Gud utvelger ham. Gå, Moses. Du skal befri mitt folk. Vi er i fangenskap. Nå. Nei, jeg kan faktisk ikke snakke så godt, fordi jeg kan ikke riktig formulere meg, fordi jeg har vært i ørkenen veldig mange år. Og jeg vet slett ikke hva jeg skal si. Og så begynner alle unnskyldningene. Og ofte, når Gud kaller oss, så begynner alle unnskyldningene, fordi vi ser en feil identitet. Men Gud kunne se, hvem Moses var. Han så ham.

Og Gud var så enormt lur, som i virkelig, virkelig lur. Den sier, det er fint, du får lov å ta Aron med. Han skal bare få en skjennepreken først, Moses, fordi han ikke kom nå. Det er meg, som har skapt deg. Det er meg, som har gitt deg ordene. Hva har du gang i, Moses? Men det ender med, at Moses får lov å ta Aron med som talsmann for å tale for ham. Men når dere leser gjennom hele historien, så er det Moses, som sier det meste likevel. Men Gud visste, at Moses hadde bruk for en trygghet. Han hadde bruk for en medvandrer. Han hadde bruk for en, som kunne tale.

Du trenger en medvandrer. Du trenger noen som kan disippelgjøre deg. Du må tørre å ta av deg skoene, uansett om de lukter eller ikke. Og legg ned din identitet når Gud sier: «Deg vil jeg bruke.» Da nytter det ikke å komme med alle slags dumme unnskyldninger. Og se, det er så interessant, fordi verden forteller oss at du er verdiløs. Det er det verden vil fortelle deg. Du er verdiløs. Og så kommer Satan og sier, det stemmer. Du har ingen betydning. Ikke engang for Gud. Du har ingen betydning.

Men Jesus sier, du er mitt barn, og jeg elsker deg. Jeg har gitt mitt liv for deg. Hva vil du tro på? Verden, Djevelen eller Jesus?

Vi ser det i så mange situasjoner gjennom hele livet. Jeg tror mange kan for eksempel kjempe med en følelse av ensomhet. Og så slår man på TV-en og fyller seg selv med alt mulig dumt TV og ser at alle andre er sammen med noen hele tiden. Og jo mer man ser alle andre sammen med andre, jo mer føler man seg alene.

Og jo mer man føler seg alene, jo mer begynner djevelen å komme. Kan du se, det er en grunn til at du er alene. Det er en grunn til at ingen vil være sammen med deg. Du er forlatt. Ikke engang Gud ser deg. Hva? Du er helt gal hvis du tror noen vil være sammen med deg. Og hvordan kunne du tro, hvis ikke engang mennesker vil være sammen med deg? Hvordan skulle da din himmelske far ville være sammen med deg? Det er slik djevelen snakker.

Men Jesus sier, se, jeg er med deg alle dager inntil verdens ende. Og det står, jeg vil ikke svikte deg og ikke forlate deg. Vi vet at Jesus ble forlatt på korset av sin far. Hvorfor? For å ta den straffen du skulle hatt, så du aldri er alene. Wow, det er så utrolig når vi ser hvordan verden prøver å indoktrinere oss til en bestemt identitet og ser hvordan djevelen etterpå kommer og virkelig prøver å blåse til ilden, blåse til løgnene, blåse til hvordan vi skal ta imot det.

Og han kommer alltid. Kan det virkelig stemme at du er elsket av Gud? Er det virkelig sant at han har skapt deg? Hvor mange har ikke hatt den tanken? Hvis du tenker over hva du har gjort i din fortid, herregud, du er virkelig uren. Du er fylt med skam der. Hvordan kan du tro at du kan komme inn foran den levende Gud? Hvordan kan du tro at noen vil være sammen med deg?

Og så tenk, så rett etter at du kom til tro, og du sa du trodde på Jesus, så gikk du i den synden og i den synden, og der falt du i, og der falt du i. Tror du selv at du kan kalle deg ren foran Gud, og du vet at Gud bare vil være sammen med dem som er hellige, og du kaller deg hellig. Tro meg, det er veldig, veldig, veldig mange som har fått slengt det i ansiktet av djevelen og blir helt. Jamen, det er også riktig. Jeg har virkelig gjort mange ting. Åh, mann, det hadde jeg ikke tenkt på. Jeg trodde faktisk, åh mann, åh, nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Og man kan bli helt satt ut av det.

Men det står, er noen i Kristus, så er han en ny skapning. Det gamle er forbi, og noe nytt er blitt til. Wow. Det gamle er forbi, og noe nytt er blitt til. Ja, men noe av det gjorde jeg jo, selv om jeg trodde på Gud, og jeg hadde nettopp vendt om, åh mann, jeg er bare, jeg visste jo godt at det var synd, og åh mann, hva skal jeg gjøre? Hvis vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss våre synder og renser oss fra all urettferdighet, står det i Første Johannes 1,9. Wow.

Så hvis han tilgir deg, hvordan kan du da tro at du kan fortsette å fordømme deg selv for det du har gjort? Nei, det heter omvendelse. Bare vend om. Vend om fra det som er galt, og pris Gud. Pris ham. Og reis deg i den nye identiteten han har gitt deg som et barn av ham.

Det er så mange løfter gjennom, og jeg vil si, jeg vil slett ikke gå gjennom dem alle, fordi da blir vi ikke ferdige med det første. Det kunne ellers vært veldig interessant å begynne, men det er så mange løfter i Guds ord om hvem vi er, hvordan Gud ser på oss.

Det er så mange ting. Jeg vil virkelig anbefale hver og en av dere å prøve å gå hjem, ta bibelen deres, sette dere ned og rett og slett prøve å lage en identitetsstudie og finne ut, hvem er jeg egentlig i ham? Hvem er jeg i ham?

Og bare for å gi et enkelt lite eksempel på hvordan man kan lese det, så nå vil jeg prøve å lese – dette er faktisk fra dagens bibelvers. Det var bare for å ta et lite eksempel og så si, okay, nå leser vi det stykket som egentlig hører med der. Det er fra Andre Timoteus 1,6-10. Der står det: «Derfor påminner jeg deg om å la den nådegave fra Gud, som du fikk ved min håndspåleggelse, flamme opp. For Gud har ikke gitt oss en feig ånd, men en ånd med kraft og kjærlighet og besinnelse. Skam deg derfor ikke ved vitnesbyrdet om vår Herre eller ved meg, hans fange, men vær med til å lide ondt for evangeliet med den kraft Gud gir. Han frelste oss og kalte oss med en hellig kall. Ikke på grunn av våre gjerninger, men etter egen beslutning og av den nåde som var gitt oss i Kristus Jesus for evige tider siden, og som nå er åpenbart ved vår frelser, Kristus Jesus, ved hans tilsynekomst, ved ham som tilintetgjorde døden og brakte liv og uforgjengelighet for lyset ved evangeliet.»

Og når man leser det, så kan man tenke, wow, det var da fint. Hva hadde det med identitet å gjøre? Så det var da bare et bibelvers. Det var da bare okay. La oss prøve å dissekere det. La oss prøve å se hvordan vi faktisk kan lese dette ut fra hva som egentlig står om oss.

For plutselig, når man begynner å lese det og dykke ned i hver eneste setning og hver eneste lille – wow, hvor blir det sterkt. Dette er Paulus som skriver brevet til Timoteus. Timoteus, han var en Guds tjener, så du kan egentlig godt identifisere deg med ham. Det er faktisk veldig moderne å identifisere seg med alt mulig. Så du kan trygt identifisere deg med Timoteus uten at det skjer noe med det. Han var sannsynligvis en veldig hyggelig mann.

Så Paulus skriver: «Derfor påminner jeg deg om å la den nådegave fra Gud, som du fikk ved min håndspåleggelse, flamme opp.» Okay. Hva har vi i dette? Hver og en av dere har fått mengder av nådegaver fra Gud. Og noen vet det, noen vet det ikke. Men noen streber her inne og har denne, wow, hvor vil jeg gjerne, hvor vil jeg gjerne lære å profetere, eller hvor vil jeg gjerne bare ha mer styr på tungetalen, eller hvor vil jeg gjerne helbrede de syke, eller alle disse tingene som Gud har lagt inn i oss.

Så prøv å dykke ned i hva Gud egentlig har gitt deg, og hva han har lagt i deg. Fordi når du er fylt med Den Hellige Ånd, og du er døpt med Den Hellige Ånd, så har du fått Guds palett av nådegaver. Da er det bare å tre ut og begynne å bruke dem. Og jo mer du bruker dem, vil du se hvordan det bare flammer opp. Og Gud, han begynner å bruke deg vilt.

Så den gaven du har fått, da du kom til tro, og da du fikk Den Hellige Ånd, den har du inni deg. Den Hellige Ånd bor i deg. Så hvem er du, hvis du ikke tror noe som helst om deg selv? Hvis Guds levende ånd bor i deg. Wow. Hold da opp, altså. Er dere klar over, det er den kraften som reiste Jesus opp fra de døde, som bor i dere?

Men jeg er jo ikke noe verdt. Hva? Si det igjen, og så fortell etterpå at Den Hellige Ånd bor i deg, og at du er et tempel for den levende Gud. Prøv i stedet å forstå hvor verdifull du er, for at Den Hellige Ånd i det hele tatt gidder å bo i deg, prøv en gang.

Det kan godt være det er skikkelig, skikkelig kjedelig, men prøv en gang, selv om det er alt kjedelig, å dykke ned i hvordan de faktisk bygde tempelet i det gamle testamentet i Mosebøkene. Prøv å dykke ned i hvor presist beskrevet det er. Det er ikke noe «Åh, det går nok.» Nei, hvis ikke det er perfekt som i perfekt, som i overperfekt, så blir det revet ned og gjort på en ny måte. Så blir det gjort om.

Jeg tror de har ikke gjort, det kan godt være vi har gjort tingene om her to eller tre ganger, fordi vi ikke er så flinke, men der nede har de gjort det om fem, seks, sju, åtte ganger. Og det hadde ikke noe med at de ikke var flinke å gjøre. Det var fordi de ikke gjorde det til perfeksjon. Det er så vilt når vi leser om hvordan de bygde tempelet.

Du er et tempel for den levende Gud. Du er et tempel for Den Hellige Ånd. Han bor i deg med alle de gavene som følger med. Wow. Hold da opp. Så står det, for Gud har ikke gitt oss en feig ånd, men en ånd med kraft og kjærlighet og besinnelse. Den ånd bor i deg.

Det vil si, når folk ser på deg, hvis du klarer å legge ditt gamle liv og begynner å akseptere dette, begynner å få det inn som en del av din identitet, begynner å takke Gud for at det er sannhet, så begynner det virkelig å skje noe med den kraften og kjærligheten og… Skam deg derfor ikke over vitnesbyrdet om vår Herre eller over meg, hans fange, men vær med til å lide ondt for evangeliet og den kraft Gud gir.

Se, her handler det akkurat om, hvis du begynner å dele evangeliet, så er det mange som kan føle, åh, det var bare ikke særlig kult, fordi de bare gjorde narr av meg, eller de lyttet ikke, eller jeg ser jo ikke noen frukter ved det, eller det gjorde meg fullstendig, jeg ble fullstendig satt ut, og så ble jeg bare, det var bare ikke særlig gøy. Står her. Skam deg derfor ikke over vitnesbyrdet om vår Herre.

Det vil si, dette handler slett ikke om deg. Det handler ikke om, om du blir gjort narr av eller ei. Det handler om, at hvis du blir gjort narr av, så er det sannsynligvis fordi det er enorm stor kraft i det du forteller. Og det provoserer mennesker. Det vil si, den ånden som er på innsiden av deg, velter ut av din munn og ut av dine øyne, og folk kan se det, og de blir dypt provosert.

Så i stedet for å tenke, åh mannen, så tenker jeg, yes, det virket. Takk, Jesus. Så det vil si, identiteten av å være en fiasko, den forsvinner, og plutselig så blir det yes. Det er der vi skal hen. Det er den identiteten vi skal ha, at vi kan glede oss over forfølgelsen. Fordi vi vet, når vi blir forfulgt, så er det fordi vi søker Gud, og vi elsker Gud, og mennesker kan se, det er ham vi tjener.

Så står det videre, han frelste oss. Det vil si, du er frelst. Du er frelst fra en evighet i flammer. Wow. En evighet uten Gud. Men prøv bare, prøv bare, prøv bare å resonere i det. Prøv bare å… Du er frelst fra evig død til evig liv med din himmelske far. Og så tror du ikke, du er verdifull. Øy, mannen. Det er visst noe vi må snakke om her.

Hva, Gud? Han er så vill. Og hans kjærlighet, den er wow. Og ikke nok med det, så står det, han frelste oss og kalte oss med et hellig kall. Det vil si, han har kalt deg og ser deg som hellig. Han har kalt deg med et hellig kall. Han ønsker deg inn i hellighet. Han ønsker deg gjort rettferdig.

Står det ikke på grunn av våre gjerninger, men etter egen beslutning. Det vil si, det er en beslutning Gud har tatt. Så fordi at du har sagt ja til Jesus, så har han besluttet at du skal være hans barn.

Han har besluttet å kalle deg inn i hans nærvær. Han har besluttet henne der eller han der. Kom. Det er ikke noe du kan gjøre deg fortjent til. Det er fordi du har sagt ja til Jesus. Og det er egen beslutning og den nåde, som var gitt oss i Kristus Jesus for evige tider siden.

Den nåde, hva er det nå nåde betyr? Det er at man får noe man ikke er fortjent til. Så det vil si, det har ingenting med din fortjeneste å gjøre overhodet, som i slett ingenting, som i nada. Det er fordi du er skapt til den du er, og fordi du sa ja, da Jesus kalte på deg. Derfor, nå vil jeg ikke gå mer igjennom denne, men gå selv hjem, gå igjennom den eller gå igjennom andre stykker i Bibelen, og prøv virkelig å lese det med nye øyne.

For dere vil se så mange passasjer i Bibelen, hvor det faktisk taler om deg. Det taler om disiplene. Det taler om menigheten, det taler om hvem vi er, og hva Gud har gjort for oss. Og det er igjen, det er igjen en av de tingene, som går igjen hos veldig, veldig mange. De har denne her, ja men det er så fint, det står vi, vi skal være hellige, men jeg føler meg bare ikke, jeg føler meg bare ikke særlig hellig, jeg kan bare ikke like det.

Og jeg har alltid blitt ertet på skolen med, at jeg var is og hellig, og nå skal jeg være hellig, og jeg kan slett ikke finne ut av det mer. Og det er helt forferdelig. Og djevelen han kommer virkelig og sier, det er nemlig riktig. Det er helt forferdelig, og det er helt umulig. Du kan like godt la være. Det er ingen grunn til å søke etter hellighet, fordi du kommer aldri til å oppnå det.

Gud er så hellig, at en synder vil han aldri noensinne kunne være i nærheten av. Aldri. Bare la være. Bare la være. Er dere klar over, at veldig, veldig mange, de kommer aldri helt inn i tjeneste for Gud, fordi den stopper her, fordi de føler seg som en synder hele livet igjennom. Det er mange retninger, som forkynner, at mennesker er en synder, og det blir aldri noe annet.

Det er også riktig, vi er født syndere. Fullstendig riktig. Fordi hvis ikke vi var syndere, så kunne vi jo ikke bli tilgitt for noe som helst. Og så var det ingen grunn til, Jesus døde på korset. Men nå er han altså død på korset. Og når vi har tatt imot ham, fordi han oppstod igjen.

Når vi har tatt imot ham, blitt døpt for å tilhøre ham, og fått Den Hellige Ånd, så blir vi en gjenfødt kristen. Det betyr at vi kommer inn i den nye generasjonen. Det betyr at vi blir helliggjort. Vi blir helliggjort. Det står skrevet, dere er hellige i Kristus Jesus. Kalt til å være hellige. Det står i Første Korinter 12. Dere er hellige i Kristus Jesus.

Så jeg tror, jeg tror egentlig ikke jeg vil si så mye mer, men jeg tror vi vil ta en liten stund nå, hvor vi hver for oss prøver å tenke etter, i min identitet, er det noe som står i veien for den Gud sier jeg er. Hvor er det noe som gjør at jeg ikke kan gå helt inn? Helt inn. Har fokuset mitt blitt meg? Jeg skal oppnå, jeg skal gjøre, jeg vil. Eller har fokuset mitt blitt? Det handler slett ikke om meg.

Det handler heller ikke om menneskelig anerkjennelse. Veldig mange mennesker. Veldig, veldig mange mennesker. Helt enormt mange mennesker har et hull inni seg, fordi de ikke har fått anerkjennelse fra faren sin eller moren sin. Altså så mange mennesker, at dere ikke kan forestille dere hvor mange det er. Men deres himmelske far, han anerkjenner deg for den du er, ikke for det du gjør.

Ja, han verdsetter når du går for ham. Han elsker når du går for ham. Han ønsker at du skal gå for ham, fordi du elsker ham, fordi du slett ikke kan la være.

Men uansett om du går eller ikke gjør, så endrer det ikke noe på at du blir rettferdiggjort gjennom ham, og at han ønsker å være sammen med deg. Jo mer du begynner å vokse i tilliten til hvem han sier du er, så kommer det helt av seg selv at du ikke kan la være. Det vil boble ut av munnen din. Du kan ikke holde munnen lukket. Du vil fortelle mennesker om Jesus, og du vil fortelle mennesker hva han har gjort for deg.

Og det handler ikke om å kunne snakke og si alle de fine ordene, men det handler om å være et lys og et vitne om hva Gud har gjort i ditt liv. Det forvandler, og det er sterkt. Så vi tar en liten stund, hvor jeg får et par minutter til å bare tenke gjennom. Prøv eller ikke tenke gjennom, men ta det sammen med Gud. Si, «Gud, hva er det i mitt liv som jeg må legge bort?»

Og så prøv å spørre, også spørre deg selv, hvordan ser jeg egentlig meg selv? Hvordan ser jeg meg selv? Hvem er jeg? Er jeg en jeger, eller er jeg en fiskehandler, eller er jeg et gudsbarn? Hvor er du som det aller første? Eller er du en som blir såret konstant og frustrert og føler alle mennesker er etter deg? Hvor er du hen?

Så prøv å kjenne etter, og så få det gjort opp med din himmelske far. Prøv å ta løgnen, hvis du vet det er en løgn om hva du er. Vend den 180 grader rundt, for da har du Guds sannhet. Og vet dere hva som setter fri? Sannheten. Ja.

Lukk