Undervisningen tar for seg temaet «førstegrøden» og viser hvordan et begrep som mange automatisk forbinder med økonomi og tiende, faktisk handler om noe langt dypere: hvem som har førsteplassen i hjertet, i tiden og i hverdagen. Det begynner med å avlive ideen om at temaet bare er et skjult forsøk på å få alle til å ta frem lommebøkene og gi alt til et prosjekt; fokuset er i stedet på hvilke velsignelser som ligger i å gi det første og det beste til Gud. «Lærerens navn her» forklarer her hvordan førstegrøden gjennom hele Bibelen er et gjennomgående prinsipp, som både handler om konkrete gaver og om et indre liv, hvor Gud får rett til det som betyr mest for oss. Det oppfordres til å se bort fra fordommer rundt penger og i stedet se på Guds hjerte bak prinsippet.

Utgangspunktet er Bibelen som en bok full av rettigheter som Gud har gitt sitt folk, mer enn en samling regler som bare skal overholdes. Gjennom Det gamle testamente går det en rød tråd om det første og det beste, blant annet i 2. Mosebok, der Herren sier til Moses: «Du skal hellige meg alle førstefødte. Alt det første som kommer ut av mors liv hos israelittene, skal tilhøre meg; det gjelder både mennesker og storfe» (2 Mos 13,1-2). Det forklares at Israel var Guds utvalgte folk, og at den som har tatt imot Jesus, i dag også regnes med til Guds folk. Derfor er prinsippet om at det første og mest verdifulle tilhører Gud, fortsatt viktig, selv om det ikke lenger utføres på samme måte som i Moseloven.

Dette konkretiseres med bildet av det første barnet: Hvor sterkt det føles å stå med sitt første nyfødte barn i armene, hvordan forventning, kjærlighet, usikkerhet og glede ligger blandet sammen. På samme måte var det første av kveget og høsten noe av det mest verdifulle man eide, og nettopp det ba Gud om å få som et uttrykk for tillit og ære. Der forklares det at Gud ikke ber om det fordi Han mangler noe, men for at vi ikke skal knytte vårt hjerte mer til gaven enn til Giveren. Det samme prinsippet gjelder for økonomien vår i dag: Gud ser ikke først og fremst på tallet, men på hjertet bak, og spørsmålet blir om det er det første eller bare det overskytende som får lov til å gå til Gud.

Der zoomes så inn på Jesus som den første avling i en helt spesiell forstand. Det leses fra Kolosserbrevet om Jesus som det usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte, den første som oppstod fra de døde, og den i hvem alt er skapt og består. Jesus beskrives som både Gud og den første som ble gitt for oss, og dermed som Guds egen «førstegrøde» til frelse for mennesker. Poenget er at Gud ikke bare snakker om å gi – Han ga selv det dyrebare først. Når vi snakker om å gi det første og beste til Gud, er det på bakgrunn av at Gud allerede har gitt alt i Jesus, og derfor inviterer Han oss inn i det samme hjertet: et sjenerøst hjerte som elsker å gi.

[bibelselskabet](https://www.bibelselskabet.dk/brugbibelen/bibelenonline/kol/1)

Undervisningen går deretter inn på bikurim-tradisjonen i Det Gamle Testamentet, hvor jødene brakte de første modne fruktene av syv bestemte avlinger til tempelet: hvete, bygg, druer, fiken, granatepler, oliven og dadler. De beskrives som noe av det mest verdifulle i landet, langt fra dagens supermarkeder, hvor alt kan kjøpes; den gang var det livsnødvendige gaver som kom som et resultat av Guds velsignelse over jorden. Det fortelles om den jødiske bonden som går ut på åkeren eller frukthagen sin, ser den aller første modne frukten, binder et siv rundt den som tegn og senere bærer en kurv med de første fruktene til tempelet, hvor de bringes til Gud i glede og fest.

Hver av de syv fruktene nevnes med sin symbolikk: hvete som livets brød og bilde på Jesus som livets brød, vindruer som overflod og frodighet, fiken som ro og velstand, granatepler som fruktbarhet og kongelig verdighet, samt oliven og dadler som bilder på salvelse, lys og helbredelse. Det vises hvordan Gud lar sitt folk gi det som har både praktisk og symbolsk verdi, og til gjengjeld vil velsigne dem med det fruktene peker på: liv, overflod, ro, fruktbarhet, salvelse og lys. Prinsippet er at når vi gir det fysiske til Gud i takknemlighet og tro, er Hans svar å gi åndelige og praktiske velsignelser tilbake i overflod.

Der forklares også hvordan prestene i Det Gamle Testamente, levittene, levde av folkets gaver, fordi de ikke hadde egen jord. De andre stammene ga en tiendedel av avlingene og inntektene sine, slik at levittene kunne være i fulltids tjeneste for Gud og folket. Det påpekes at når 11 stammer gir 10 %, tilsvarer det 110 %, slik at levittene reelt fikk nok både til eget underhold og til å gi videre. Poenget er at Gud har tenkt sin ordning slik at det både tas hånd om dem som tjener på heltid, og at det stadig er rom for offer og ytterligere gavmildhet. Det understrekes at tiende i seg selv ikke er det endelige målet, men ofte en god målestokk og et minimum, hvorfra det egentlige offer først begynner.

Undervisningen trekker også linjen tilbake til Abraham og Melkisedek, før Moseloven ble gitt. Der leses om Melkisedek, «Salems konge», prest for Gud den høyeste, uten kjent begynnelse eller slutt, og hvordan Abraham ga tiende av alt krigsbyttet til ham som en naturlig respons på Guds velsignelse. Det fremheves at Abraham ga, ikke fordi det var en lov, men fordi det var skrevet på hjertet, og han følte at det var det rette å gjøre. På samme måte peker undervisningen på at i dag, etter Jesu fullførte verk, er vi ikke under Moseloven, men under Den Hellige Ånds ledelse, som skriver Guds vilje i hjertet og kaller til et gavmildt liv, som ofte går lenger enn lovens minimum.

[kristentf](https://www.kristentf.dk/sites/default/files/pbsk/NT/12_Kol.pdf)

Det sies at når Jesus dør og oppfyller loven, oppheves de seremonielle budene som krav, men Guds standard i hjertet blir ikke lavere – den blir tydeligere. Det gis eksemplet med utroskap: Før var det synd å være utro i praksis, nå sier Jesus at det er synd allerede i hjertet når man begynner å begjære i tankene. På samme måte blir spørsmålet om økonomi og førstegrøden ikke et spørsmål om å treffe et tall nøyaktig, men om å leve i et ekteskap med Jesus, der alt Han har, blir vårt, og alt vi har, tilhører Ham. Bildet av ekteskapet brukes flere ganger: I et sunt ekteskap er det felles økonomi, felles ansvar og felles liv, og slik ønsker Gud også å ha fellesskap med sine barn.

Det gis praktiske eksempler på hva det vil si å være et levende offergave. Det nevnes hvordan det kan koste noe å be for en person man egentlig ikke har lyst til å snakke med, eller å gi penger man faktisk kunne brukt på seg selv. Det skilles mellom å gi av sitt overflod og å gi et offer som merkes, og det sies at et offer nettopp er noe som gjør litt vondt – ellers er det bare det som uansett var til overs. Man blir utfordret til å vurdere om man er klar til å gi alt til Jesus, ikke bare ord, men tid, energi, penger, komfort og planer, og å regne ut kostnaden ved å følge Ham, akkurat som Jesus selv snakker om å kjenne kostnadene ved å bygge et tårn.

Undervisningen beskriver hvordan noen reagerer når de hører at tempelskatten og lovbudene er opphevet: «Flott, da slipper vi å gi.» Men der snus perspektivet på hodet: I det nye livet med Jesus er det ikke 10 % Gud og 90 % meg – alt er Hans. Det betyr ikke at man automatisk skal tømme kontoen, men at man lever i bevissthet om at man forvalter noe som i bunn og grunn tilhører Gud. Når Den Hellige Ånd pirker på noe konkret, kan det bety å gi mer enn det som føles komfortabelt, eller å sette Guds rike foran egne ønsker. Poenget er at den som virkelig har forstått hva Jesus har gitt, ikke spør «hvor lite kan jeg slippe unna med?», men heller «hvordan kan jeg ære Ham med det jeg har?».

Det tas også opp misbruk av gavetjenesten, blant annet fremgangsteologi, der fokuset blir at hvis man bare gir det rette, så skylder Gud å gjøre en rik, gi luksusbil, dyre merker og konstant økonomisk fremgang. Undervisningen tar avstand fra denne tankegangen og understreker at Gud ikke er en automat man kan trekke i med de riktige gavene. Gud ønsker virkelig å velsigne, men målet er ikke vårt ego og vår status; målet er at Hans rike skal utbredes, at mennesker skal bli frelst, helbredet, satt fri og oppleve Hans kjærlighet. Det brukes eksempler fra egen erfaring, der det ble gitt til Guds rike på måter som medførte økonomisk press, men der Gud på overraskende vis lot pengene komme tilbake, nettopp fordi det handlet om Hans prosjekt og ikke om personlig luksus.

Mot slutten rettes fokuset enda sterkere mot førstegrøden som et spørsmål om prioritet generelt. Det gjelder ikke bare penger, men også tid, gaver, relasjoner og fremtidsplaner. Det stilles spørsmål: Er det Gud som får det første av dagen, eller er det telefonen, nyhetene og sosiale medier? Får Gud det første av vår kraft og kreativitet, eller bare restene som er igjen når alt annet er ordnet? Det oppfordres til å la Gud få det første i kalenderen, i beslutninger, i tanker og i handling, og til aktivt å spørre Den Hellige Ånd hvem og hva som skal prioriteres, slik at livet ikke bare glir av gårde på autopilot.

Undervisningen avsluttes med å peke på hvor dypt det forvandler et menneske og et fellesskap når førstegrøden blir en livsstil og ikke bare en teoretisk tanke. Når man gir det første og beste til Gud i tillit, åpner det for hans overnaturlige forsørgelse, fører til avhengighet av Ham og en glede over å være med på å bygge Hans rike. Det oppfordres til å spørre Gud helt konkret: Hvordan kan jeg gå inn i andre menneskers liv, hvem kan jeg velsigne, hvor kan jeg bruke pengene mine, tiden min og oppmerksomheten min, slik at det peker mot Jesus? Det minnes de første disiplene, som ga alt, delte sine ressurser og levde i radikal kjærlighet, og det stilles et stille, men skarpt spørsmål: Er det nok bare å tro, eller krever det et aktivt valg om å gi det første og det beste til Gud i hverdagen?

Sitat fra undervisningen: Hvis du bare gir Gud det som er til overs, er det ikke et offer; førstegrøden er når Han får det første og beste, og du velger å stole på at Han tar seg av resten.

Relevante søkeord: førstegrøden – tiende – gavetjeneste – økonomi og tro – Guds forsørgelse – Guds rike først – levende offer – Den Hellige Ånds ledelse – radikal etterfølgelse – fellesøkonomi med Gud – tillit og lydighet – hjertets prioriteringer – bikurim – åndelig velsignelse – kristent hverdagsliv