Åpnes i en ny fane

Andreas Slot-Henriksen forklarer hvordan man kan forstå og lære av fortellingen om Ananias og Saffira, som står i Apostlenes gjerninger. For å gripe betydningen trekkes det linjer fra pinsedagen, hvor Den Hellige Ånd kommer med kraft, og 3.000 blir døpt, til menigheten vokser og har et sterkt fellesskap hvor alt deles, og ingen regner noe som sitt eget. Denne konteksten gjør det klart hvor radikalt fellesskapet fungerte – folk opplevde mirakler, alle var ett i hjerte og sinn, og gleden og kjærligheten var stor. Da Ananias og Saffira velger å lyve om sin gave til fellesskapet, handler ikke deres synd om mengden, men om hjertets holdning – valget om å foregi sannhet uten å leve i den. Gud kaller til ekthet, og det understrekes at folk ikke ble tvunget til å gi noe, men det var fri vilje. Problemet var ikke at de beholdt noe, men at de søkte menneskers anerkjennelse på et falskt grunnlag og dermed satte egen stolthet over fellesskapets sannhet.

Det pekes på hvordan vi som troende igjen og igjen kan fristes til å gjøre noe lignende – om ikke i nøyaktig samme handling, så i hjertets skjulte motiver, hvor synden vokser fra små tanker til handling hvis vi ikke stopper den. Gud arbeider med nåde, men Han avslører mørket når det føres inn i lyset, og fortellingen stiller spørsmål ved om vi virkelig ønsker å leve ekte og sannferdig, både overfor Gud og medmennesker. Eksempler gis på at ærefrykt for Gud ikke er frykt i negativ forstand, men en erkjennelse av Hans rettferdighet og kjærlighet, hvor ansvar og ekte omvendelse står sentralt. Gud kjenner hjertet, og man advares mot å ta lett på synd med en tanke om at anger alltid kan vente til i morgen – sann omvendelse krever at man angrer og endrer kurs med hjertet, ikke bare med munnen, og man kan ikke få tilgivelse hvis man ikke faktisk ønsker det.

Undervisningen belyser også forskjellen på indre og ytre motiver – hvordan man ikke kan skjule noe for Gud, og at fellesskap er bygget på sannhet og tillit. Ananias og Saffira blir et eksempel på hvordan hykleri og selvbedrag ender i adskillelse fra fellesskapet, og det oppfordres til å la seg bevege av Guds kjærlighet i stedet for egeninteresse og stolthet. Undervisningen drar paralleller til vår egen tid, hvor kristne kan falle i samme felle hvis de ikke lever med ydmykhet, sannhet og ansvar for hverandre. Historien om de syv jødiske demonutdrivere bringes frem som et annet bibelsk eksempel på hvordan autoritet og sannhet henger sammen – uten ekte hjerteforhold til Gud, nytter det ikke hvor mye man enn prøver.

Det settes ord på behovet for å kjenne Gud som både trøster og dommer – Han ønsker ekte hengivenhet og omvendelse, og dommen over Ananias og Saffira er ikke personlig ondskapsfull, men setter fokus på Guds hellighet og alvoret i å leve halvveis inne og halvveis ute. Gud ser ting i et annet perspektiv enn vi gjør, og Hans planer og vurderinger er større enn vår forståelse. Gud har rett til å handle som Han vil, og vi oppfordres til ydmykt å søke Hans visdom fremfor å kritisere eller dømme Hans handlinger. Dette perspektivet kaller til tillit og til å søke inn i hva sannhet, hellighet og fellesskap betyr for vårt eget liv.

Undervisningen avsluttes med refleksjon over menighetens vekst og betydningen av bønn, vitnesbyrd og fellesskap: Den første menighet var preget av enhet, daglig nattverd, mirakler, praktisk kjærlighet og at ingen var alene med sine byrder. Det settes opp som forbilde og oppfordring til å vende tilbake til enhet og sannhet. Det stilles spørsmål ved om folk rundt oss kan se at vi tilhører Jesus – om kjærligheten til andre kristne er tydelig, og om vi våger å være sanne rollemodeller. Huskes på at det ikke er en trussel men en invitasjon til mer: Mer fellesskap, mer nærvær, mer sannhet, mer glede, og mer helhet ved å følge etter Gud med alt man er. Til slutt kalles man til å velge ekte liv, til å stå på sannhetens side og la Gud forvandle både sitt indre og ytre.

Sitat fra undervisningen:
“Hvem er du, som vil gå i rette med Gud? Han ser hjertet og kjenner sannheten – og Han lengter etter ekte relasjon med deg.”

Les hele innholdet i undervisningen 'Ananias og Saffira'

Vær oppmerksom på at det kan være avvik og feil, ettersom teksten nedenfor er transkribert og tilpasset automatisk.

En av de historiene som står i Bibelen, og som jeg har fått spørsmål om mange, mange ganger, er historien om Ananias og Saffira i Apostlenes gjerninger. For å ta tak i den – jeg skal lese den om litt – men for å forstå konteksten av hva som skjer, så er dette den aller, aller første menigheten noensinne. Det aller første hellige fellesskapet i Jerusalem. Det er bare det ene kirkefellesskapet i Jerusalem.

Det har vært pinse, Den hellige ånd har kommet ned over disiplene med stor kraft. Vi ser Peter som begynner å tale på pinsedagen. 3.000 mennesker velger å bli døpt for å omvende seg til å tilhøre Jesus Kristus. Wow. Det syder og bobler, man kan ikke holde munnen lukket, man snakker om Jesus. Alt er bare uh, han har nettopp vært der, de opplever de villeste mirakler når de går ut. De går ut og demonstrerer Guds kraft, de snakker ikke bare om det, men de demonstrerer Guds kraft.

Åh, tenk å gå der i gatene sammen med Peter og Paulus og Barnabas og alle de der. Uh, jeg skulle ønske jeg var der, virkelig. Folk hørte om det den gangen, det var ikke TV og aviser og alt mulig annet, så det var munn til munn, og folk var nysgjerrige den gangen, så folk stimlet sammen. Det fellesskapet de hadde da, det står at de møttes rundt omkring i hjemmene, det står at de spiste sammen og hadde nattverd hver dag.

Men vi er helt fremme i kapittel fire og fem. Jeg vil starte med å lese litt fra kapittel fire her. Hele flokken – og flokken her, det er altså fellesskapet av troende som møttes for å være sammen om Jesus – hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn, og ikke én kalte noe av sin eiendom for sitt eget, men de hadde alt felles. Med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om Herren Jesu oppstandelse, og alle nøt stor yndest. Det var heller ingen nødlidende blant dem, for de som eide jord eller hus, solgte dem og kom med pengene de fikk inn, og la dem for apostlenes føtter. Pengene ble så fordelt til hver enkelt etter behov.

Josef, en levitt fra Kypros, som apostlene kalte Barnabas – det betyr trøstens sønn – solgte en åker han hadde, og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Wow, for et fellesskap. Alt som er mitt, er ikke mitt. Jeg har fått det av Gud, jeg gir det tilbake. Tenk om vi leste dette i dagens medier, det ville vært den første sekten som noensinne startet, men dette er kjærlighet. Dette er ikke enighet, det handler ikke om å hjernevaske folk. Folk gjorde det frivillig, folk hadde selv valget om de ville eller ikke, men det ble lagt dem på hjertet at de skulle gjøre det, og med glede ga de det de hadde. De sørget for de fattige, de var anerkjent, de var store i byen, folk elsket disiplene.

Det er som i dag, hvor alle elsker de kristne, fordi kristne alltid er oppe og slåss. Er det ikke trist? Vi gjør ikke annet enn å slå hverandre i hodet i dag, men den gangen, der står hele sinn. Åh, jeg skulle ønske jeg kunne dra dit.

Nå, vi går videre til Apostlenes gjerninger kapittel fem. Det skjer noe veldig spesielt med en mann som heter Ananias, og hans kone Saffira, de solgte en eiendom, og med sin kones viten stakk han noen av pengene til side og kom bare med en del av dem og la dem for apostlenes føtter. Da sa Peter: Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du har løyet for Den hellige ånd og stukket noen av pengene for jorden til side? Var ikke jorden din før salget, og hadde du ikke råderett over pengene etter salget? Hvordan kunne du finne på å gjøre dette? Det er ikke mennesker, men Gud, du har løyet for. Da Ananias hørte disse ordene, falt han om og utåndet, og alle som hørte det, ble grepet av stor frykt. Men de unge mennene reiste seg, svøpte et klede om ham, bar ham ut og begravde ham. Omtrent tre timer senere kom Ananias’ kone inn uten å vite hva som hadde skjedd. Peter spurte henne: Si meg, var den prisen dere solgte jorden for, den prisen? Hun svarte: Ja, det var det. Da sa Peter til henne: Hvorfor har dere blitt enige om å utfordre Herrens ånd? Hør, det lyder fottrinn utenfor døren av dem som har begravet din mann. De skal også bære deg ut. I samme øyeblikk falt hun om for hans føtter og utåndet. Da de unge mennene kom inn og fant henne død, bar de også henne ut og begravde henne ved siden av mannen hennes. Og hele menigheten og alle som hørte det, ble grepet av stor frykt.

Wow. Nei, hvor har vi hørt mange undervisninger om denne historien. Hva dette er så vilt, hva som skjer. Og jeg, jeg må bare lese litt videre, bare fordi det er så bra. Nå, det er fra vers 12 til 16. Ved apostlenes hender skjedde det mange tegn og under blant folket, og alle holdt de i enighet til i Salomos søylehall. Ingen av de andre turte å slutte seg til dem, men folket verdsatte dem høyt. Likevel ble det stadig flere og flere som trodde på Herren, menn og kvinner i stort antall.

Bare tenk, syke mennesker ut på gatene og la dem på senger og bårer, for bare skyggen av Peter måtte falle på dem når han kom forbi. Også fra byene i Jerusalems omegn kom det en mengde mennesker med syke og med folk som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet. Wow.

Men hvorfor dør Ananias? Hvorfor dør Saffira? Er det ikke litt voldsomt? Altså, de har jo solgt en eiendom, og så har de gitt veldig, veldig mange av pengene til apostlene. Det kan de da bare være glade for. Det kan Gud da bare være glad for, altså. Kom igjen, å ta litt til seg selv kan da ikke være så ille. Nei, det kan det ikke. Og de var fullt ut klar over at de bare kunne si: Vi har valgt å beholde halvparten, og vi har valgt å gi dere resten, som dere kan dele ut fritt.

Wow, de kunne også ha sagt: Vi beholder det meste, og her er det en klatt som dere kan dele ut. Værsågod. Det kunne de gjerne, men de valgte å lyve. Og for veldig, veldig mange handler denne historien om løgn og Guds konsekvenser av løgn. Det er jo heller ikke feil. Den er bare litt dypere, som vi dykker litt ned i, men bare for å stadfeste: Hva sier Gud egentlig om løgn?

Ja, vi har det fra De ti bud. Det står ikke at du ikke skal lyve, men det står: Du skal ikke vitne falskt mot din neste. Det er jo nesten det samme som å lyve. Men hvis vi går et skritt videre til Salmenes bok 101, så er den ganske klar på hvordan Gud ser på løgn. Der står det, jeg vil bare lese her: Om troskap og rett vil jeg synge for deg, Herre, vil jeg synge lovsanger. Jeg vil følge den fullkomne vei. Når kommer du til meg? Med oppriktig hjerte vil jeg ferdes i mitt hus. Ondskap vil jeg ikke se for mine øyne. Den som begår overtredelser, hater jeg, han skal ikke komme meg nær. Det falske hjerte skal vike fra meg, den onde vil jeg ikke vite av. Den som i hemmelighet baktaler sin neste, vil jeg bringe til taushet. Øynenes stolthet og hjertets hovmod vil jeg ikke tåle. Mine øyne skal hvile på de trofaste i landet, de skal bo hos meg. Den som vandrer på den fullkomne vei, skal tjene meg. Den som handler falskt, skal ikke bo i mitt hus. Den som taler løgn, skal ikke bestå for mine øyne. Alle de ugudelige i landet vil jeg gjøre det av med. Hver morgen vil jeg utrydde alle forbrytere fra Herrens by.

Vi leser videre i Ordspråkene 19:9: Et falskt vitne blir ikke ustraffet, den som sprer løgner, går til grunne. For å ta det siste eksempelet fra Salmenes bok 5, 5-7: Du er ikke en Gud som holder av urett. Du gir ikke den onde husly. De overmodige kan ikke tre fram for dine øyne. Du hater alle forbrytere. Du utrydder løgnere. Herren avskyr mordere og bedragere.

Se, Ananias og Saffira er ikke i tvil om at de trodde på Gud. Men de valgte selv. Det står i starten av episoden, det står at de begge to var informert om dette. De hadde avtalt. De hadde aktivt valgt å lyve.

Det første steget: hvorfor? Hvorfor gjorde de egentlig dette? Hva var hele motivasjonen bak å lyve, når de bare kunne ha sagt sannheten og sagt: Dere får det meste, men vi beholder altså noe selv? Hva var motivasjonen? Det kunne være to motivasjoner, slik jeg ser det. Den som nok er mest sannsynlig, tenker jeg, er at de hadde behov for å høste folks anerkjennelse. Wow, har dere gitt så mye? Åh, det er virkelig flott, respekt for dere, altså. Stolthet, menneskelig anerkjennelse, menneskelig suksess.

Uh, kom igjen, vi er mennesker. Hvem har ikke bruk for en klapp på skulderen en gang iblant? Altså, hvis vi ser menneskelig på det, de har valgt å lure. Ananias og Saffira, det starter med en liten tanke, så snakker de om det. Kunne vi ikke også? Hvordan er Satan? Frister deg. Kunne man ikke gjøre sånn og sånn? Hva om, prøv, hvis dere beholder bare en liten bitteliten del, så kunne dere kjøpe den der Porschen dere vil ha, eller hestevognen, eller det eselet dere har snakket så mye om. Det eselet, det kan dere kjøpe, og dere har råd til det.

Satan sår en liten tanke, og slik er det også med oss. Satan, så typisk en liten fristelse i oss, som vi så begynner å tenke videre over, og når vi begynner å tenke over den, så begynner vi å vanne den, og når vi begynner å vanne den, så blir den større og større og større, og så vokser den. Og derfor spør Peter faktisk Ananias: Hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du har løyet for Den Hellige Ånd og stukket noen av pengene til side for jorden?

De har selv valgt å lytte til fristelsen. Den begynte å vokse. Den begynte å slå røtter. Plutselig syntes de at det var faktisk en veldig, veldig god idé. Men hvordan kommer vi ut av det, fordi det ville jo være kjedelig, vi mister jo anerkjennelse. Ja, men det er det da ikke noen som oppdager, vi skal da bare si.

Problemet var, Guds ånd virket så sterkt i dette fellesskapet. Peter, han visste det allerede inne. Det var ingen som hadde fortalt Peter det. Ingen. De kommer som helt vanlige mennesker. Her, vi legger pengene ned ved apostlenes føtter. Peter, han sier selv: Ananias, hvorfor har du lukket Satan inn i ditt hjerte? Hvorfor lyver du? Den Hellige Ånd har talt til Peter.

Hvorfor? Fordi Peter hadde en relasjon til Jesus, og fordi hele det fellesskapet av troende. Bare for å lese det igjen: Hele skaren av troende var ett i hjerte og sinn, og ikke én kalte noe av sin eiendom for sitt eget, men de var felles om alt. Hvordan tror dere Gud hedrer slikt? Hvordan hedrer Gud et så sterkt fellesskap, når det kommer løgn inn, når det kommer mørke inn i lyset? Da blir mørket avslørt.

Historien om Ananias og Saffira, det er tre nøkkelord i den. Jeg vil bare starte med å si at i Apostlenes gjerninger 4, vers 33, der står det jo: Med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om Herren Jesu oppstandelse, og alle nøt de stor yndest. Og jeg vet ikke hvordan man har kommet fram til den morsomme oversettelsen, at de nøt stor yndest, fordi det er faktisk ikke helt det som står. Hvis man leser den på engelsk, så står det: And the great grace was upon them all, altså den store nåden var over dem alle. Og i mine ører…

Der er det veldig annerledes å si at den store nåden var over dem alle, altså Guds nåde, enn at alle nøt stor yndest. Det er veldig stor forskjell, men altså Guds store nåde var over dem. Hvorfor? Fordi de trodde på Gud. De var ett i sinn og hjerte, og de satt ikke bare stille og lyttet, men de gikk alle sammen ut og gjorde det Jesus sa at de skulle gjøre.

Det var en menighet hvor det virkelig var liv. Så de hadde en stor nåde fra Gud. Det har vi alle sammen. Guds nåde er ny hver morgen, men jo mer vi streber etter å være ett med ham, være ett med hverandre, gå på hans ord, jo mer får vi også lov til å se hvordan hans nåde bare strekker seg inn i våre liv mer og mer og mer. Og igjen og igjen og igjen.

Den andre tingen, det er med stor kraft. Det står, det gikk i stor, så Guds store nåde over dem, og at det ga stor kraft, det avfødte frykt. Det var ikke en negativ frykt, men det var en frykt folk fikk for disiplene av respekt. Wow, det er vilt, og mange ble omvendt av det faktisk.

Jeg vil bare prøve å lese en litt annen historie, som snakker litt om akkurat samme type frykt, også fra Apostlenes gjerninger. Der står det her også, noen av de, det er fra kapittel 19, vers 13 og frem: Også noen av de omvandrende jødiske demonbesvergerne forsøkte å nevne Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder. De sa: Jeg besverger dere ved den Jesus som Paulus forkynner. Blant dem som gjorde det, var det syv sønner av den jødiske ypperstepresten, Scevas.

Men den onde ånden svarte dem: Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere? Og mannen med den onde ånden sprang på dem, overmannet dem og mishandlet dem, slik at de nakne og forslåtte måtte flykte ut av huset. Det ryktedes blant alle som bodde i Efesos, både jøder og grekere, så alle ble grepet av frykt, og Herren Jesu navn ble lovprist.

Mange av de troende kom og bekreftet og fortalte hva de hadde gjort, og noen av dem som hadde drevet med trolldom, tok med seg bøkene sine og brente dem mens alle så på. Man regnet ut den samlede verdien og kom til 50 000 sølvmynter. Slik fikk Herrens ord stadig fremgang og styrke. Wow.

Vi har en episode som selvfølgelig ikke er helt som den med Ananias og Saffira, men som virkelig vekker frykt blant folk. Det står at alle ble grepet av frykt, og Herrens Jesu navn ble lovprist. Resultatet av dette er at vi kommer nærmere Jesus, fordi det skaper en ærefrykt.

Og jeg vil starte med å si, fordi det er sikkert flere som sitter med dette spørsmålet: Men hvorfor døde egentlig Ananias og Saffira? For én ting var at de gjorde noe galt, men hvorfor døde de egentlig? Hvorfor ble livet deres tatt? Var det ikke ledet av Gud? Altså, kom igjen, han kunne da bare ha gitt dem nye sjanser og tilgitt dem. Det gjør han jo også med oss i dag.

Jeg vil snu det rundt og spørre: Det kan godt være at du sitter og tenker, hvorfor slo Gud dem i hjel? Nå er jeg virkelig provosert. Prøv å finne spørsmålet om, hvorfor lever du i dag? Det er et mye mer relevant spørsmål. Hvorfor lever du i dag? Har du løyet, har du stjålet, har du løyet overfor Gud? Helt ærlig, hvor mange ganger har du sagt til et annet menneske: Jeg skal be for deg, hvor du har glemt å gjøre det? Seriøst, prøv å tenke, hvor mange ganger i livet ditt du har lovet noe til en bror eller søster, hvor du ikke har holdt det.

For å være litt hard, kanskje har du vært en hyggelig. Det var det Ananias og Saffira gjorde. Ja, de løy. De hadde en baktanke. Du har nok ikke en baktanke, men noen ganger sier man: Ja, jeg skal be for deg, ha det, og man vet godt når man går derfra, at det får man ikke gjort. Eller har du

aldri prøvd det. Jeg vet det er mange som har prøvd det. Hvorfor? Jeg tror Ananias og Saffira døde fordi Gud ønsket å stadfeste at selv om vi er kommet inn i den nye pakt, så er hans ord fortsatt gyldig. Han er fortsatt en Gud vi skal ha ærefrykt for, som straffer. Ja, vi får ikke straff her og nå, vi får straff den dagen vi står foran domstolen, hvis ikke vi vender om. Gud ønsker at du skal vende om, og hans nåde er ny hver morgen.

Det sto også at Guds nåde var stor over disiplene. Hvis den er så stor, hvorfor slår han da noen i hjel? For å vise hva de har fått. Gud kjente Ananias og Saffiras hjerte. Gud ser det i et annet perspektiv enn vi mennesker gjør. Vi vet ikke om Ananias og Saffira faktisk kom inn i fellesskapet fordi de elsket Jesus og stolte på ham, eller om de kom inn i fellesskapet fordi de manglet en familie, fordi de manglet vennskap, fordi de manglet et sosialt nettverk, mennesker som kunne ta seg av dem.

Det er mange som kommer inn i en kirke, i et kristent fellesskap, med feil motiver. Det er bare sånn. Det er synd å si, og det behager ikke Gud. Hvis ikke du vil ha Jesus av hele ditt hjerte, så lyver du for resten av de menneskene du er blant. Men hvis du elsker Gud av hele ditt hjerte, wow, da er hans nåde ny hver morgen.

Vi vet ikke hvor Ananias og Saffira var. Det er akkurat det samme vi kan snakke om Judas. Judas, som forrådte Jesus. Åh, hvor var Gud slem, var? Hvorfor valgte han ham? Judas hadde et råttent hjerte. Han var tyv. Han stjal av kassen, det visste Jesus godt. Om han hadde fått dommen nå, nå, hvis Ananias og Saffira var råtne i hjertet, og de får dommen nå, dør sånn, eller om de får dommen den dagen de egentlig skulle dø, det er likegyldig i Guds perspektiv.

Det er også mennesker som setter tid på. Men det er da godt nok slemt, det kan Gud godt nok ikke være bekjent. Kom igjen. Det er et millisekund av et millisekund av et millisekund i evigheten, det er til forskjell på om de har levd på jorden eller i evigheten. Guds perspektiv er så mye annerledes.

Når jeg tenker at Gud han stadfester dette med Ananias og Saffira, for at vi virkelig skal forstå at Gud er ikke en annen Gud fra Det Gamle Testamente til Det Nye Testamente. Det er så mange mennesker som tror at bare fordi det er kommet en ny pakt, så er det en ny Gud. Det er ikke en ny Gud. Det er Gud, som alltid har vært, som alltid vil være, og som er uendelig. Han er uforanderlig, det står i Guds ord. Hans hjerte er det samme hver dag, det skifter ikke.

Forskjellen er, i Det Gamle Testamente, der ble man rettferdiggjort gjennom ofringer, og det var så mange regler og lover, at man skulle overholde dem alle sammen, at det fungerte ikke. Folk kunne ikke. Kun Jesus var den eneste som noen gang har fullført loven. Han oppfylte hver eneste lov til punkt og prikke. Loven ble opphevet og ble erstattet med Guds nåde.

Det vil si omvendelse i våre hjerter. Plutselig så er vi nødt til å bli døpt på vår egen tro, på vår egen bekjennelse, for å komme inn i Guds nåde. Det betyr, i dåpen, der velger vi selv å begrave det gamle livet, begrave kjødet. Og det nytter ikke noe, det kan godt være litt provoserende, men det nytter ikke noe, at det er en eller annen som har bøyd oss frem til en eller annen dåpsgreie og sagt, vær så god, nå skal du døpes. Det er mord.

Hvorfor er det mord? Fordi dåpen er begravelse. Det står at dåpen er et symbol på begravelse. Du kan da ikke slå andre mennesker i hjel. Du er nødt til selv å ta valget, si: Jeg velger å dø fra mitt kjød, fra den jeg er, til å leve et liv med Jesus. Hvor var Ananias og Saffira i det valget? Det kan godt være de var noen, kanskje noen av de 3000, som valgte å bli døpt til å tilhøre.

Jesus, men hadde de virkelig begravet det gamle livet? Hadde de virkelig forstått dåpens betydning? Fattet de det virkelig? Hadde de ærefrykt for Gud? Forsto de hvem Jesus var? Sannsynligvis har de kanskje til og med sett Jesus gå rundt, men forsto de hvem han var? Hadde de ærefrykt for ham?

Jesus, han er klokkeklar. Han sier i Lukasevangeliet 12,4: «Og jeg sier dere, mine venner, frykt ikke dem som slår legemet i hjel og deretter ikke er i stand til å gjøre mer. Jeg vil vise dere hvem dere skal frykte: frykt ham som etter å ha slått i hjel har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere, ham skal dere frykte. Selges ikke fem spurver for to skilling? Ikke én av dem er glemt av Gud. Ja, selv alle deres hodehår er talt. Frykt ikke, dere er mer verdt enn mange spurver.»

Jeg sier dere, enhver som kjennes ved meg overfor mennesker, vil Menneskesønnen også kjennes ved overfor Guds engler. Men den som fornekter meg overfor mennesker, vil også bli fornektet overfor Guds engler. Hvem er det som kan kaste i helvete? Det er bare én, det er Dommeren. Jesus, han er den eneste som har muligheten. Satan kan friste oss på veien, så vi kommer galt av sted. Dommeren har sagt, men det er Jesus som har den endelige dommen, og ham skal vi frykte. Ikke med en negativ frykt, men med en gudsfrykt og en ærefrykt.

Når man ser tilbake på den første kirken, som Ananias og Saffira var en del av – åh, hvor jeg skulle ønske jeg kunne vært der, helt ærlig. Tenk deg, en helt fersk tro. Det var ikke noe som het kristendom, de bare var det. De var kristne, og en kristen betydde å være en etterfølger av Kristus. Det hadde ikke kommet inn dumme doktriner, det hadde ikke kommet en eller annen dum ortodoks kirke, noe som endret alt og innførte: Nå skal det, hva heter det, være røkelse når Den hellige ånd kommer, og det skal ringes med en klokke, og vi skal ha små spedbarn døpt, og hvis du vil til himmelen forresten, så må du også huske at vi skal komme med, vi skal betale avlatsbrev, og vi kan bare bli tilgitt hvis vi kommer fram for presten, og der må man selvfølgelig også huske å betale en masse penger, og så kan man få et…

Nei altså, staten går inn og prøver å styre kirken. Staten går inn og prøver å manipulere kirken. Det oppstår den ene religiøse bevegelsen etter den andre av sekter og vranglære og skitt og skrammel og grupperinger av kristne grupper som slår hverandre i hodet med hvem som har rett, og hvem som ikke har rett. Nei altså, den gang lærte disiplene ved å være sammen. De lærte ved å søke Gud. De lærte ved å be sammen. De lærte ved å dele sine vitnesbyrd med hverandre. De lærte av å høre: «Wow, Gud har helbredet den der, han reiste opp den lamme. Åh, den spedalske ble frisk. Åh, jeg ba nettopp for naboens jente, hun var død, hun reiste seg. Wow, takk Jesus.» Det var hverdagen.

Kirken var ikke forurenset med gift, med doktriner, med – unnskyld – noen ganger idioti. Det blir noen ganger til: Hvem kan slå hverandre hardest med en bibel? Da har man vunnet. Noe av de mest redselsfulle gruppene som finnes på Facebook, heter «Kristne i Norge» eller «Kristne unge». Jeg har aldri i mitt liv opplevd så mange diskusjoner, og åh, hva er det for noe? Nei, hvor må Gud gråte noen ganger.

Det var ingen smarttelefoner den gang. Det var ingen datamaskiner den gang. Den fritiden som var, det var å søke hverandre, og sammen satt man og delte livet om Jesus og delte nattverden sammen. Det står at man gjorde det hver dag. Hver dag. Slik fungerer det ikke lenger. Når man kaller inn til bønnemøte i kirken, så sitter det to på hver rad, og det er to som er ganske langt oppe i årene. Bønn, fellesskap med Jesus, det er det viktigste overhodet – og gjør det sammen. Det er så stor kraft i det. Faktisk burde det være slik at når

Man holder bønnemøte eller bønnedag, så er det tre ganger så mange som det er til alle mulige andre arrangementer, fordi bønn er så viktig. Fellesskap med Jesus. Jesus, han sier: Et nytt bud gir jeg dere. Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Derav kan alle vite at dere er mine disipler, hvis dere har kjærlighet til hverandre.

Det var slik den første menigheten levde. Det kan godt være provoserende, men kan folk se på deg at du er en Jesu disippel ved at du elsker dine kristne medmennesker? Nei, hvor mange irriterende spørsmål som kommer. Det er da godt nok også slitsomt. Uansett, Ananias og Saffira, de har sikkert vært super hyggelige. Utover at de gjorde feilen med å lyve, så gjorde de en feil til, som mange kristne begår.

De tenker: Ah, jeg vet kanskje godt at dette ikke er helt riktig. Men det er jo ingen som oppdager det. Det går nok. Og man, så kan jeg bare be om tilgivelse i morgen. Men det kan du ikke, hvis du vet det er galt, og du gjør det likevel. Da har du ikke omvendt deg. Mente du da virkelig at du var lei deg når du kommer og sier unnskyld? Selvfølgelig kan du godt finne ut at du virkelig tok feil og komme til Gud og be om tilgivelse, og så tilgir han deg, men det er ikke bare en fribillett.

Du kan ikke bare gå ut og synde og så tenke: Gud, han tilgir meg i morgen. Selv om hans nåde, den er ny hver morgen, det er den ikke hvis du ikke i hjertet vender om, og det er det som er hele poenget med å begrave seg selv i dåpen. Det er hele poenget. Det er derfor menigheten startet med dåpen. De 3000 ble døpt og lagt til menigheten. Altså, de startet med å begrave sin egen stolthet, sitt eget kjød, sin egen ideologi, har jeg sagt, og valgte å underordne seg Jesus og så vokse.

Så vi må passe på at vi ikke ubevisst vokser til noen ganger å være hyggeligere i det vi sier og i det vi gjør, men vi skal alle være forbilder for hverandre. Vi skal alle være der hvor vi kan stå ved det vi sier. Vi skal alle være der at når vi kommer hjem og står foran tronen til Jesus, så skal vi ikke prøve å komme med alle mulige gode unnskyldninger for hvorfor vi har valgt å gjøre som vi har gjort, men vi skal bare komme fram for ham som dem vi er, og si: Ok, det er dette jeg har valgt, og det har jeg gjort fordi jeg elsker deg, far.

Så er det slett ikke så vanskelig, så er det ikke så mye å være redd for. Men ofte, så er det mange som kommer til å velge ut fra hva man har lyst til, i stedet for ut fra hva som er rett og galt. Og det finnes dessverre så mange kristne som ikke burde kalle seg selv kristne. Jeg har flere ganger sittet med folk som har fortalt hvordan de har hatt ledende posisjoner i kirker, i misjonshus rundt omkring, og så har de gått hjem, og så har de til og med misbrukt datteren etterpå.

Jeg kan huske, på et tidspunkt, det var en som fortalte meg at han hadde vært ute og reist i Thailand på en forretningsreise, og så hadde han tatt med en av sine kamerater som var fra Indre Misjon. De dro til Thailand, og de skulle på en masse forretningsbesøk, og det endte med at han fyren fra Indre Misjon, han endte opp på et barnebordell. Det er koselig. Det gjør vondt her inne. Jeg blir så lei meg, jeg blir så harm, jeg blir så sint. Riv etiketten av. Et slikt menneske er ikke kristent. Et slikt menneske ønsker ikke å følge Jesus.

Og det var akkurat det samme Ananias og Saffira gjorde. Så kan man si: Men du kan da ikke, du kan ikke sammenligne det med at de… Kom igjen, altså. De løy jo bare. Synd er synd. Hykleri er hykleri. Gud, han er hellig, og Gud, han er ren. Og det er ikke fordi du skal gå hjem nå og tenke: Åh nei, blir…

Jeg er nå slått ihjel som Ananias og Saffira. Nei, men du skal gå hjem og forstå hva ærefrykt er. Du skal gå hjem og dykke ned i hva hellighet er. Du skal ha denne motivasjonen til å finne ut hvordan du kan komme nærmere Jesus, så du får mye mer av det han har til deg.

Akkurat som når vi kommer fram for ham – falsk, han tok deres liv. På samme måte, kommer du ekte inn for ham, så gir han deg i pose og sekk, fordi han vil deg så gjerne, og han elsker deg. Men han kjenner ditt hjerte, og han vet om det som skjer der inne, er falskt, eller om det er sant. Og han ærer et ekte hjerte, det gjør han. Han er god. Han er trofast.

Ja, nå vil jeg ikke si så mye annet, enn jeg vil si en enkelt ting til slutt, og det er igjen: Det er mange som kan sitte med den der, «Men Gud, han er jo et eller annet sted en ond Gud, hvis han ikke bare gir dem en ny sjanse. Hvorfor kunne han ikke bare si til dem, ‘Hei, det er feil det dere gjør. Prøv å snu om,’ og så gi dem en ny sjanse? Han er da en ond Gud, det kan han da ikke være bekjent av.» Slik er det faktisk mange som tenker.

Og til det har jeg lyst til å svare ved å lese Romerne 9, 20 til 23: «Men hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til ham som formet det, ‘Hvorfor har du gjort meg slik?’ Har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av samme masse kan lage et kar til fint bruk og et annet til daglig bruk? Og hva om Gud, som vil vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, har båret over med stor tålmodighet de kar som var gjenstand for hans vrede og bestemt til ødeleggelse, for å gjøre sin herlighets rikdom kjent over de kar som han har vist miskunn, og som han forut hadde bestemt til herlighet?»

Der blir man satt på plass. Hvem er dere til å ta til motmæle mot Gud? Kom igjen. Og det er fordi vi ikke forstår hvem Gud er. Gud, han er skaperen. Han er himmelens og jordens skaper. Han er begynnelsen. Han er enden. Han har retten på sin side. Hvorfor? Fordi han har skapt alt. Han kjenner sannheten, og bare han kjenner sannheten.

Og hvis vi sitter og begynner å bebreide Gud: «Hvorfor kan du ikke gjøre sånn? Du er da virkelig ond hvis du gjør sånn. Og du er godt nok streng.» Det er fordi du ikke kjenner Guds perspektiv. Du kjenner ikke Guds plan, og du kjenner ikke din bibel. Så løft deg opp her, reis deg opp i et perspektiv hvor du ber Gud om: «Kan du ikke vise meg ditt perspektiv i denne situasjonen? Jeg har virkelig behov for å se det med andre øyne. Jeg synes det er så vanskelig. Gud, kan du ikke vise meg det?»

Og hvis du ikke føler at du får se det, så ha den største tillit til at han har kontroll. Han har kontroll. Du trenger ikke ta til motmæle mot ham, han har kontroll, og han elsker deg. Hvis ditt hjerte er at du elsker Jesus, han vil deg så gjerne, han elsker deg så høyt, men han ønsker at du skal legge bort din stahet, din egen forståelse, og la ham komme til og bare akseptere ham som den han er, og det han gjør. Og da vil du virkelig få hans velsignelser.

Lukk