Åpnes i en ny fane

Andreas Slot-Henriksen snakker om avguder i ditt liv, og hvordan disse ikke bare er fysiske figurer, men alt som kan få en plass i hjertet eller hverdagen høyere enn Gud. Det begynner med å understreke at Gud tydelig advarer mot å ha andre guder enn Ham, noe som allerede ble slått fast ved Sinai, hvor Gud ga budet: “Du skal ikke ha andre guder enn meg.” Dette budet gjelder både gamle tiders gullkalv og dagens mer usynlige former for avguder. Med humor og jordnære eksempler fortelles det om israelittene, som etter dramatiske mirakler raskt ender med å lage en gullkalv mens Moses bare er borte i 40 dager. Her pekes det på at mennesket har en uslokkelig trang til å tilbe, noe Gud alene har lagt ned i oss. Problemet oppstår når denne tilbedelsestrangen flyttes fra Gud og over på alt mulig annet – også det som i seg selv kan være godt: familie, arbeid, penger, helse, underholdning, vaner og selv fromme handlinger. Det er ikke avguden som er farlig i seg selv, men at den går inn og overtar et område av livet eller identiteten.

For å brette det ut, inkluderes en mengde eksempler: Fitness kan begynne sunt, men bli en besettelse hvor ens identitet og verdi hviler i prestasjonen. Helse, mat, innkjøp, familietradisjoner, kontroll over økonomi eller kronisk mangel på penger – alt dette kan stjele oppmerksomheten fra Gud hvis det kommer til å styre valgene eller skaper frykt, konkurranse eller stolthet. Selv tid med Bibelen, bønn, faste eller tjeneste i Guds navn blir avguder hvis motivasjonen er skyld, prestasjon eller frykt – ikke kjærlighet. Det påpekes hvordan prestasjon, vaner eller frykt kan kodes inn som ‘dømte familiemønstre’ i identiteten, slik at man tror visse problemer “alltid har vært der” i familien og aksepterer det som en naturlig del, som derfor ikke utfordres. Også teknologi, sosiale medier og gaming nevnes som dagens mulige avguder – ikke fordi de nødvendigvis er feil, men fordi de risikerer å ta førsteplassen i liv, tid og tanke. Det gis råd til hvordan man kan oppdage avguder: Hva bruker du tid og penger på? Hvordan reagerer du hvis noen utfordrer deg på et område? Hvilke ting — kanskje til og med gode og nødvendige — nekter du Gud adgang til?

Undervisningen viser med eksempler fra både Bibelen og nåtiden hvordan Gud gang på gang kaller folket bort fra avguder tilbake til seg selv. Israelittene er et gjennomgående speil, hvor det gang på gang oppstår tilbøyelighet til å blande troen på Gud med avgudsdyrkelse, selv kort tid etter store mirakler og kraftige opplevelser av Guds inngripen. Det forklares at motivasjonen til å rydde opp skal springe ut av kjærlighet til Jesus – ikke av frykt for straff eller for å oppfylle normer fra andre mennesker. Hjertet må blottlegges ærlig og ydmykt, og det som skjules eller forsvares, må frem i lyset – for så lenge avguden skjules, vokser dens makt bare. Rakel, som skjuler husguder og setter seg på dem og lyver for sin far, brukes som eksempel: Når avguden skjules, er prisen identitet, frihet og nærhet. Avgudene slår røtter i det skjulte, og både familiemønstre og samfunnsmessige idealer kan føre til at selv Guds gave – som for eksempel arbeid eller velstand – blir en snublestein hvis ikke overgivelsen er hel.

Det forklares at balansen er viktig; Gud ønsker ikke at noe får plassen som tilkommer Ham. Selv nødvendige og gode ting skal holdes åpne for Ham, for at de ikke skal bli avguder. Det gis eksempler fra Jesus, som igjen og igjen setter livets fokus inn på kjærlighet, ydmykhet og overgivelse – “Elsk Herren din Gud av hele ditt hjerte… og din neste som deg selv.” Det vises hvor lett det er å glemme Jesus midt i aktiviteter og engasjementer, og hvordan man kan miste seg selv og sin første kjærlighet i selv de beste kristne aktiviteter. Også undervisning, selvstudium og forståelse av demoner og åndelig krigføring nevnes som felt som lett stjeler tiden og blir en “avviker” fra Den Hellige Ånds balanse.

Det avsluttes med en oppfordring til ærlig refleksjon: Å spørre hva tid, penger og energi brukes på, og hvis irritasjon, sinne eller benektelse oppstår når noe utfordres, kan det være tegn på avguder. Viktig er at når Gud avslører noe, er det for å føre inn i frihet og glede, aldri for å fordømme. Det anbefales å ta Gud med inn og be om å vise hvor avguder måtte skjule seg, og å velge å fjerne dem for å komme nærmere Jesus – ikke for å tilfredsstille andres meninger. Guds motivasjon er alltid kjærlighet og nærhet, ikke krav eller skam. Tenk på israelittene, som sto ved Det Røde Hav, opplevde Guds under, men glemte Ham raskt; lær av det, og bruk erfaringene til å gå dypere i kjennskapet til Gud og ikke minst til å verne om førsteplassen i hjertet.

Sitat fra undervisningen:
«Avguder i våre liv kan bare fjernes hvis vi ærlig inviterer Jesus inn – og lar kjærligheten sette oss fri.«

Les hele innholdet i undervisningen 'Avguder i ditt liv'

Vær oppmerksom på at det kan være avvik og feil, ettersom teksten nedenfor er transkribert og tilpasset automatisk.

Temaet vi skal ta for oss nå, det er avguder i livet ditt. Avguder i livene våre er ikke noe vi skal samle på. Det er faktisk noe vi skal prøve å gi bort, kaste langt vekk, brenne, kvitte oss med, annullere, frasi oss, alt mulig. Vi skal ikke gå rundt og samle på det.

Og hvorfor skal vi ikke det? Det skal vi ikke, fordi jeg må lese fra Andre Mosebok kapittel 20. Der står det, det er Gud som har skrevet det på de to steintavlene: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde i form av noe som helst oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet eller under jorden. Du skal ikke tilbe dem og dyrke dem, for jeg, Herren din Gud, er en lidenskapelig Gud. Jeg straffer fedres skyld på barn, barnebarn og oldebarn av dem som hater meg, men dem som elsker meg og holder mine bud, vil jeg vise godhet i tusen slektsledd.

Wow, her leser vi faktisk om den første slektsforbannelsen som Gud legger på folk seks generasjoner tilbake. Så hvis du har avguder i livet ditt, hvor du setter dem likt med Gud eller høyere enn Gud, så vet vi at det er forbannelse, og det er ikke særlig hyggelig. Og jeg vet godt at dette er den gamle pakten, men jeg vet også at Guds hjerte har ikke endret seg.

Det er mange som tror at Gud var en i Det Gamle Testamentet, og så blir han en annen i Det Nye Testamentet, men det er samme Gud. Det er bare en ny pakt han har opprettet. Han har en annen måte, kan man si, å utføre sin dom på. Han har en annen måte å gjøre oss rettferdige på. Det er en helt annen side av saken.

Men problemet er at vi mennesker er noen rare skapninger, altså virkelig rare. Hvis vi nå tar utgangspunkt tilbake i Egypt, hvor israelittene, det kanoniske folket, har vært. De har vært slaver i jeg vet ikke hvor mange år. De har først sett Guds ville ti plager over Egypt, og det er altså ikke småting. Det er ville ting som har skjedd. De står og ser det hele. De har sett alt.

Hva skjer så? Så blir de ledet ut av Egypt. De blir ledet til Rødehavet, og der, nei, hva skal de gjøre? Vannene deler seg. Wow. Gud setter sin enorme ildsøyle og blokkerer hele den egyptiske hæren. De står alle sammen der og ser på det. Wow. Prøv å forestille dere det synet. Det er helt, wow, har vi en stor Gud? Hva? Og vann, og disse israelittene, åh, åh, tør vi gå gjennom?

Men de går i tillit til Gud hele veien over med karavaner og kyr og hester og alt mulig. Guds enorme ildsøyle holder fortsatt denne hæren tilbake. Wow. Nå, de kommer over, og plutselig hører de bare hester, soldater, de kommer, og de får jo bare full fart på, fordi de skal i hvert fall ikke slaktes.

Men det som er så fantastisk, det er at Gud lukker vannene sammen. Ikke en israelitt mister livet, men hele den egyptiske hæren mister livet. Alle israelittene står oppe på klippen og ser ned og kan se hva som nettopp har skjedd. Prøv å forestille dere en stillhet når vannene har lukket seg, i ærefrykt, skumsprøyt. Prøv å stå der og se hva Gud nettopp har gjort for å redde dere. Nei, men det er så vilt. Det er helt vilt.

Nå, disse sprø israelittene, de blir jo ledet videre ut i ørkenen, og alt er bare jubel, bra, og Gud er stor, og det er helt fantastisk. Og det står at om dagen blir de ledet av en sky, og om natten av Guds ildsøyle. De ser ham. De har jo ikke overhodet noe som helst mat eller noe som helst, men Gud sender manna fra himmelen hver eneste dag. Ikke nok med det, men han får vann ut av en klippe, som følger dem hver eneste dag. Klippen beveger seg, den følger med dem. Det er den levende Gud vi snakker om.

Men ærlig talt, så skjer det en masse spennende.

Gå hjem og les Første Mosebok og alle de andre. Det er veldig spennende lesning. Men det som skjer, det er at Gud forordner at nå skal de ha grunnlov, de skal ha de 10 bud. Moses kommer opp på fjellet, der oppe får han de 10 bud skrevet på steintavler, og menneskene bygger en avgud imens, fordi Moses bare er borte i 40 dager.

Så kommer de tilbake til en enorm gullkalv. Alt deres sølv og deres gull og deres ringer og jeg skal komme etter deg, er smeltet om til en gullkalv, og de står og danser indianerdans rundt den sammen med Aron. Det er Aron som var gullsmed. Uh, så er man altså dum, altså unnskyld, de har nettopp sett hvor vill en Gud vi har. Ja, men Moses han var borte i 40 dager. Hva skulle vi da gjøre? Du hadde fortsatt ildsøylen, du hadde skyen, du hadde manna, du hadde vannet som kom ut av klippen, og så tror du ikke på Gud.

Åh, men er det ikke… Nei, hvor må Gud virkelig være frustrert noen ganger. Og der står det virkelig, det vi ser av avgudsdyrkelse blandet sammen med troen på den levende Gud, og det er noe skitt, og det er noe virkelig, virkelig, virkelig dårlig. Og i bunn og grunn så handler det om, hva er det som ligger i hjertet vårt. Det står i Jeremias Bok 17: Dette sier Herren: Forbannet den mann som stoler på mennesker og søker sin styrke hos dødelige, men hvis hjerte viker fra Herren. Han blir som en busk i ørkenen. Han ser ikke lykken komme. Han skal bo i steinørken, i saltvannet, hvor ingen kan bo.

Velsignet den mann som stoler på Herren og tar sin tilflukt hos ham. Han blir som et tre som er plantet ved bekken. Det sender sine røtter mot vannløpet. Vi frykter ikke når sommerheten kommer, dets blader er grønne. Det bekymrer seg ikke i tørke, og det slutter ikke å bære frukt. Hjertet er det mest bedragerske av alt, det er uhelbredelig. Hvem kan gjennomskue det? Jeg, Herren, utforsker hjertet og renser nyrene. Jeg gir enhver etter hans ferd og etter hans gjerninger.

Så hjertet vårt er bare noe virkelig, virkelig tull, og det er ofte hjertet vårt som leder oss på avveie. Hjertet vårt forteller oss at vi har noen behov som ikke er sannhet, fordi hjertet vårt ikke taler sant. Og jeg vil si, i dette nå, vi kommer gjennom dette med avguder generelt, så gjør deg selv en tjeneste: Ikke sett opp barrikadene. Ikke si, jeg har ingen avguder i livet mitt, det har jeg vendt om fra for lenge siden.

Hva om Gud har noe han vil peke på i livet ditt, noe som faktisk skiller deg fra å kunne komme nærmere Gud? Så prøv å la barrierene falle ned, og i stedet for å komme opp med klørne, så si: Ok Gud, er det her noe som er i livet mitt, jeg skal se på? Så ta det som en hjelp til å kunne komme enda nærmere Gud, fordi det er virkelig… Gud han er en sjalu Gud. Gud vil bare at vi tilber ham. Det er ikke fordi han er dum eller slem eller maktsyk, det er fordi han vet han er den eneste Gud. Han vet han er den eneste, det er ingen som ham. Det er han som fortjener all pris og all ære.

Det har ikke noe å gjøre med at vi har en maktsyk Gud, men vi har en fantastisk Gud som kjenner sannheten. Hvis dere begynner å lese Bibelen, og virkelig ser etter det, så vil dere faktisk i hver eneste bok i Bibelen kunne lese noe om avgudsdyrkelse på den ene eller andre måten, og det er faktisk veldig interessant. Det er fordi det er noen av de tingene som gjør at Gud ikke kan være sammen med oss. Det er noen av de tingene som gjør at Gud hater avgudsdyrkelse.

Hvis dere leser Det Gamle Testamentet, vil dere gang på gang se hvordan israelittene…

Flørter med avguder av alle mulige forskjellige slag, og Gud hater det og slår hardt ned på det. Og så skiller de seg fra det ene og det andre, og gang på gang tar de det inn igjen.

Og mange i dag tenker litt sånn at når vi tenker på avguder, så tenker vi på Buddha, på små Shiva-figurer rundt omkring. Vi tenker på alle mulige rare steinornamenter og alle mulige forskjellige ting og saker, og det er også avguder, bestemt er det. Så mange, når de tenker avguder, tenker de: Men Jesus snakket jo om penger som en avgud. Ingen kan tjene to herrer, der snakker han om mammon, det er jo også en avgud. Ja, det er det, men ikke desto mindre, så er det et hav av andre avguder som man noen ganger overser fordi man blir så vant til det.

Noen ganger, når man blir vant til noe, og tingene er en vane, så glemmer man å tenke over hvorfor man gjør det. Man gjør det bare. Noen ganger er det sunt å stoppe opp og si: Hvorfor er, hvorfor, hvorfor gjør jeg dette? Hva er det som gjør at jeg gjør dette? Jeg har lyst til å lese fra Jesaja kapittel 44, og det er fra vers 6 til 19.

Dette er for å gi Guds hjerte i: Hvordan ser Gud egentlig på avguder? Utover at det er i de 10 bud, hva sier han om avguder? Hva mener han? Jesaja 44, 6 til 19: Dette sier Herren, Israels konge, han som løskjøpte, Hærskarenes Herre: Jeg er den første, jeg er den siste. Det er ingen annen Gud enn meg. Hvem som er som jeg, skal rope ut og fortelle og legge fram for meg hva som har skjedd, og da jeg grunnla et evig folk, de skal fortelle dem hva som har skjedd og hva som kommer.

Jeg er ikke forferdet, har jeg ikke fortalt og forkynt det for lenge siden? Er dere mine venner? Er det noen annen Gud enn meg? Er det noen klippe jeg ikke kjenner? Alle som former gudebilder, er tomme, og deres elskede guder gavner ingenting. Deres vitner ser ingenting, de forstår ingenting, så de blir til skamme. Den som former en gud og støper et gudebilde, har ingen nytte av det. Nei, alle tilhengere blir til skamme, håndverkere er bare mennesker. La dem bare tre fram samlet, for de skal alle gripes av skrekk og skam.

Smeden lager en øks ved essen, han former den med hammeren, og han bearbeider den med sin sterke arm. Blir han sulten, mister han kreftene. Får han ikke vann å drikke, blir han trøtt. Snekkeren spenner ut sin snor, han tegner området med stiften og bearbeider det med stemmejernet. Med passeren runder han det opp og gir det menneskeskikkelse, et menneskes herlighet, så det skal bo der i det huset.

Han feller sedertre, han tar steineik og avn, som han lar gro opp blant skogens trær. Han planter sedertre, og regnet gir dem vekst. Det bruker mennesket som brensel. Han tar noe av det for å varme seg ved, eller han tar noe av det for å varme seg ved, han tenner bål og baker brød. Han lager en gud og kaster seg ned for den. Han lager et gudebilde og tilber det.

Halvparten brenner han opp, og på halvparten steker han kjøtt, spiser det og blir mett. Han varmer seg og sier: Åh, jeg blir varm, og jeg ser ilden. Av resten lager han en gud, sitt gudebilde. Han tilber det, kaster seg ned for det, og han ber til det: Redd meg, for du er min gud.

De forstår ikke og innser ikke, for deres øyne er lukket, så de ikke kan se, og deres hjerter kan ikke fatte. Han legger seg det ikke på sinnet, at han verken har kunnskap eller innsikt til å si: Halvparten brente jeg opp, så bakte jeg brød på glørne, stekte kjøtt og spiste det. Resten gjorde jeg til et avskyelig bilde, og jeg tilba en trekloss. Det er bare en trekloss, og hvorfor, og jeg vet godt at det er det ikke bare fordi.

Det blir lagt alt mulig okkult inn i sånne ting her. Men dette er bare for å vise at mennesket har denne ustyrlige lysten til å tilbe noe. Og det er fordi Gud har lagt en lengsel inn i våre hjerter etter å finne ham, etter å tilbe ham, og så er det man popper ut og lager noe så dumt som hverdagen går. Man feller først, så planter man et tre. Treet vokser opp på grunn av regnet, så feller man treet. Så bruker man noe av det til å varme seg med. Så bruker man noe annet til noe annet, så har man litt igjen, så lager man en dum gud som man tilber, og så begynner man å be til den guden: Vil du ikke redde meg? Så har man for øvrig litt mer tre, som man så hogger opp og lager noe ild av og noe brensel av, og så tar man noe fra det av de restene, og så vips, så har man enda en gud. Det er dumt.

Jeg forstår virkelig godt Gud i dette: dumhet, dumhet, dumhet. Men hva er avgudsdyrkelse i dag utover dette? Fordi det er bare så mange andre aspekter i det enn akkurat denne lille pinnen eller krystallen eller hva enn det kan være, som blir en trekloss eller en hvilken som helst merkelig figur man har. Mange, mange av figurene er jo direkte demoner. Mange er jo fra den hinduistiske verden eller buddhistiske verden eller mye annet, som direkte er avgudsdyrkelse. Ofte er det noen ting som gjør at du får laget en liten konkurranse med deg selv, så nevner jeg flere forskjellige ting.

Jeg kjenner ikke det der med, man kan ha en konkurranse med seg selv. Jeg skal se hvor mye jeg kan nå inne på dette. Ok, la oss si, jeg går til trening. Jeg har bestemt meg for at nå skal jeg gjennom dette programmet, og jeg skal virkelig være effektiv. Neste gang så går jeg til trening igjen. Nå skal jeg gjøre det litt bedre enn jeg gjorde sist gang. Det vil si, jeg begynner å lage en konkurranse med meg selv. Jeg skal bli bedre og bedre og bedre. Plutselig, så raps, så henger denne treningen fast i meg, og jeg kan ikke komme ut av det, og jeg synes egentlig det er ganske kult, fordi jeg vil super gjerne. Jeg vil, det står i Bibelen, jeg skal ære kroppen min, jeg skal, jeg skal, det er et tempel for Gud. Det skal se bra ut, så jeg går virkelig ikke til trening, men det er jo sunt å gå til trening.

Og det som er interessant, er at fordi det starter sunt, så kan djevelen bare ta tak, og så blir det gjort om til en avgud. Det kan være kosthold. Det kan være mat. Det kan være dette med å leve sunt. Man begynner et lite sted, hvor man skal leve sunt, men plutselig er det kostholdet som styrer en 100%, og man kan ikke komme ut av det. Generelt sett er det de tingene man setter inn i stedet for noe hvor Gud egentlig burde ha vært. En ting som det kontroversielle: røyking for eksempel. Man gjør det ofte for å få fred. Man finner fred gjennom den sigaretten. Man kan bare gå ut, ta en røyk, og så, flott, så fikk jeg fred.

Men hvem er vår fred? Det er Jesus som skal være vår fred. Det vil si, man setter inn noe som egentlig ikke skal ha den plassen, men hvor Jesus burde ha den. Det kan også være andre ting. Jeg bruker ikke nok tid på Bibelen min. Jeg har bare lest i tre kvarter i dag, og hvis jeg ikke leser i en time, så er jeg ikke god nok. Det kan være avgudsdyrkelse å lese i Bibelen din, og jeg sier det ikke fordi det er feil å lese i Bibelen din, det er det ikke. Det er kjempebra å lese Bibelen. Les, les, les. Men begynner det å komme inn en selvfordømmelse, eller at du plutselig blir slave av å måtte lese i Bibelen din, for ellers skjer det at Gud ikke kan…

Akseptere deg. Du er ikke god nok. Og så videre og så videre. Kjenner du det å være tilbudsjeger? Å nei, jeg fikk ikke kjøpt de tilbudene som var. Åh, så irriterende, altså. Noen kan bli så opptatt av det at det plutselig blir en avgud, og det er ikke noe galt i å ha kjøpt tilbud. Det er ikke noe galt i å leve billig. Vi kjøper også tilbud og lever billig, men det er noe galt i det hvis det plutselig er det som begynner å styre livet ditt.

Og disse små tingene, dem tenker man ikke umiddelbart over. Man kan også se avguder fra faktisk familiemønstre, for eksempel. Ja, i min familie, der er vi bare så stresset, det er vi altså bare. Det ligger bare over meg helt vilt. Det er bare helt enormt. Altså, det er helt vilt. Jeg kan virkelig bare merke, jeg har en lang arbeidsdag, og så kan jeg simpelthen merke, hvis jeg ikke passer på meg selv, så blir jeg bare så stresset, og jeg må bare passe på at jeg ikke blir stresset, for da er det enormt vanskelig å komme ut av.

Jeg kan bare merke, jeg allerede begynner å snakke helt vilt, fordi jeg er allerede i ferd med å bli stresset nå. Jeg kan godt høre det, og jeg begynner å stresse meg selv opp. Akkurat nå er det helt forferdelig, og det er også sånn noe som kan være med til at det går hen og blir, du aksepterer det som en del av livet ditt, fordi sånn har det alltid vært i din familie. Og det mønsteret går faktisk hen og blir en avgud i livet ditt, fordi resten av familien har hatt det som et problem, så det som i bunn og grunn du tenkte, ja men det er da bare… nei, det har faktisk gått hen og blitt en del av din identitet, som du slett ikke kan leve uten nå, fordi du får det verre av å fortelle hvor travelt du har det.

Du blir plutselig viktig i andres øyne når du forteller om hvor travelt du har det, eller hva. Det er ikke noe galt i å ha det travelt en gang i blant. Det er greit. Bare husk å stoppe opp og få ro, men det er noe galt i det hvis det går hen og blir en del av din identitet, og du plutselig ikke kan finne ut av: Hvem er jeg egentlig, hvis jeg ikke har det travelt? Hvem er jeg da? Hvem er jeg, hvis jeg bare skal sitte på en stol? Det kan jeg slett ikke finne ut av, det er ikke det jeg er skapt til. Jeg er da skapt til å arbeide, altså.

Ja ja, du kan også gå i den helt andre grøften, der du slett ikke skal gjøre noe. Du kan få helt… Ja, men jeg skal i hvert fall ikke ut og gjøre noe, det skal jeg ikke, fordi jeg skal sitte og be her hele dagen lang, det er det Gud har kalt meg til. Nei, det er ikke det Bibelen sier. Bibelen sier, du er lat hvis ikke du får deg en jobb, og det er det, vi kan gå i hver vår grøft, og det er så viktig at vi husker hele veien igjennom, at tingene ikke blir en avgud i livene våre.

Det er direkte mennesker, når de blir 40 år gamle, så: Å nei, jeg er simpelthen nødt til, jeg er nødt til å bestille en time til øyelege nå, fordi nå skal jeg ha lesebriller. Nå er jeg 40. Ja men, har du problemer med å se? Nei. Nei, min øyelege sier, det kommer når jeg blir 40. Og så, når jeg er 45, så skal jeg for øvrig også opp til legen, fordi da har jeg for høyt blodtrykk. Ok, er det noe du sliter med? Nei, nei, men det vet jeg, det kommer når man blir 45.

Så plutselig blir helsen din en riktig, riktig fin liten avgud, hvor du er nødt til å være et skritt foran hele tiden, i stedet for at du hviler i hva Gud egentlig har lagt i deg, hva Gud har sagt om helsen din. Når spør du Gud: Gud, har jeg egentlig bruk for lesebriller? Gud, har jeg egentlig bruk for noe blodtrykkssenkende et eller annet? Nei, det har du ikke. Du er en mann, eller…

Kvinne i din neste alder, kom deg avsted. Så for å identifisere hva som kan være avguder, nå har jeg nevnt noen få ting, og det er mange flere avguder enn det. Man må bare begynne å se gjennom livet sitt. Men avguder gir en form for symptomer, hvis man har det i livet sitt, og prøv å skissere noen av dem.

Hvis du har en følelse av at du konstant jobber, men du føler at du aldri kommer noen vei, når det kommer et problem, at du da tyr til en annen kilde enn å ty til Gud. Hvis du oppdager stille og rolig, kanskje til og med ubevisst, at hjertet ditt kommer lengre og lengre vekk fra Gud. Hvis du plutselig opplever at det kommer splid inn i familien din eller i livet ditt, så kan det – ikke alltid, men så kan det også være at det er en form for avgud.

At troen din går hen og blir tørr, så er det oftest fordi vi setter noe annet inn i stedet for Jesus. Hvis du opplever at andre mennesker plutselig tar avstand fra deg, så er det oftest fordi det skjer noe – en form for avgudsdyrkelse, en form for endring i sinnet ditt. Og dessverre, de kristne som kanskje tar avstand, burde ha lukket munnen opp og sagt: «Hei, jeg kan merke det skjer noe, en forvandling, det skjer en endring i livet ditt. Er du ok? Hva skjer?»

Og så la være med å være den som sier: «Det skjer i hvert fall ikke noe i livet mitt. Det skal du ikke blande deg i.» Prøv i stedet for bare å være ærlig og si, kanskje selvbedrag, for andre kan se en forvandling, men du kan ikke se det selv, så din reaksjon vil være at du går i selvforsvar. Det er ofte fordi du har tatt noe avgudsdyrkelse på en eller annen måte inn i livet ditt, hvor du har bruk for å forsvare deg.

For se, det som er så interessant med avgudsdyrkelse, det er at det kan være helt vanlige ting. Det kan være Facebook, sosiale medier, slike helt elementære ting. Altså, vi må forstå at Satan elsker at vi har avguder. Vi må også forstå at han har det veldig, veldig, veldig, veldig, veldig, veldig, veldig bra med å få avguder inn i livet ditt.

Og måten han gjør det på, er ofte ved at det blir noen virkelig gode og sunne ting. For eksempel å gå på treningssenter eller hva som helst, noen virkelig sunne og gode ting, som han kommer inn og så legger han til et snev av sin egen gift eller hva det heter, lagt for se eller hva som helst. Og så ødelegger han bare alt, og så går det galt, eller han legger til lim, så man ikke kan slippe det igjen.

Det betyr at du får en flott jobb. Gud velsigner deg med en jobb som du virkelig har bedt om lenge. Og du: «Wow, takk Gud, takk, takk, takk.» Så kommer djevelen: «Hei, har du arbeid i den jobben? Du kan også bli forfremmet nå. Bare jobb litt mer.» Så: «Åh, det var da egentlig flott. Nei, jeg fikk tanken om at jeg kunne bli forfremmet. Det var da flott. Jeg vil prøve. Åh, da må jeg virkelig yte noe for sjefen min, så han virkelig kan se at det skjer noe her, at jeg bare er, han kan noe.» Så jeg jobber litt mer, og så jobber man litt.

Det starter med 45 timer i uka, så kommer man opp på 50 timer i uka stille og rolig. Så begynner det å bli problemer hjemme, fordi nå er man jo nesten aldri hjemme, når man er oppe på de der 55-60 timer i uka. Og plutselig så blir du avhengig av jobben, du kan simpelthen ikke legge deg ned igjen. Og hvor var tiden din med Gud, han som ga deg jobben? Det endte opp med at det ble en avgud for deg, og Gud kom i bakgrunnen.

Det kan være økonomi. Det kan både være at man er stinkende rik, og det kan være at Gud egentlig har virkelig ønsket å forsørge deg, og

Gjort deg rik, så du kunne bruke pengene til ære for Guds arbeid. Det er ikke noe galt i å ha mye penger, men det er noe galt hvis du lukker deg rundt det og sier at det er dine penger. Nei, det er Guds penger, det er Gud som bestemmer over dem. Det er Gud som skal forvalte dem, og hvis Gud får lov til å forvalte pengene dine, wow.

Men det er mange som ikke kan finne ut av å forvalte pengene sine. Så enten så er det hele bare mitt, og jeg tør ikke å gi noe som helst bort, fordi man kan jo ikke vite hva som skjer i morgen, og det er godt å ha litt på kistebunnen. Ja, ja, hva så hvis du dør i morgen? Da var det da bedre å ha penger på kistebunnen i himmelen.

Men det kan også være fattigdom, det kan bli helt trendy å være fattig. Det kan bli en hel avgud. Og plutselig så får du 1000 kroner inn døra. 1000 kroner, dem tør jeg ikke ha, jeg har aldri hatt så mye penger, jeg må gi dem til en her. Så Gud, han prøver å nå deg, men du har fått en identitet av å være fattig, plutselig kan du ikke komme ut av den, det er nærmest blitt en ny avgud for deg.

Det kan være underholdning. Det er ikke noe galt i å bli underholdt, det kan være utrolig morsomt. Gaming, mange spill som er virkelig, virkelig dårlige. Det er noen uskyldige spill, så kan man sitte og spille Farming Simulator. Ja, det kunne være, jeg skulle gjøre det, så kan jeg lære litt om… Nei, det gidder jeg ikke.

Men det er sosiale medier, uh uh uh uh, telefoner generelt. Nei, hvor kan det ta tid, og jeg tror simpelthen ikke på at det er særlig mange som kan si seg fri fra at det har tatt for lang tid på et eller annet tidspunkt. Jeg kan også være den som sier, det har det også gjort for meg, og jeg har simpelthen gjort det i perioder. Så har jeg slettet Facebook-appen min på telefonen, fordi jeg gidder det ikke, og så er det virkelig et problem, fordi når folk begynner å skrive, fordi det er jo litt min misjonsmark, så kan jeg godt se, det er ikke så bra det der, så mister jeg å svare litt for mange, så installerer jeg den igjen.

Men så legger jeg den på en ny side på telefonen min, der hvor den ikke pleide å ligge, så vanen med å bare slå på og så Facebook, den er der ikke lenger. Så butut, oops, nå, den er borte. Å ja, den er borte. Jeg skal nemlig ikke der inn, den skal ikke styre meg. Det er jeg som skal styre den, nede i lomma igjen.

Og der er man nødt til noen ganger å sette noe annet inn og gjøre noen forskjeller, hvis man gjerne vil bryte de vanene, så det ikke går hen og tar overhånd, så det ikke går hen og blir en av de der helt vanlige tingene, som for eksempel seksualitet. Gud har skapt det så vakkert, han ønsker det skal være mellom en mann og en kvinne, som er gift, ønsker det skal være i ekteskapet og kun i ekteskapet.

Men plutselig så kommer Djevelen. Du kunne jo også bare prøve å se, hvis du bare skriver et eller annet på nettet og trykker, så… Det er ganske raskt, det koster ikke noe, så vips, så hopper man på, og med det samme så setter Djevelen klørne sine inn, og så blir man avhengig. Plutselig fikk man en avgud, og det er ikke bare en hvilken som helst avgud, men du vader i synd. Så du har både en avgud, og det er synd.

Det kan også være en ting som, så det sliter jeg jo veldig mye med, det er altså personlig hygiene, og jeg står og ber meg flere ganger om dagen og sånt, eller det trodde dere nok var, det gjør jeg ikke, men nei, sånt med å virkelig bry seg om utseendet sitt så enormt mye. Man kan ikke, man tør ikke gå utenfor hjemmet sitt, hvis man ikke har 15 lag sminke på og satt håret og alt mulig annet.

Og har de stiveste klærne og det nyeste tøyet på, fordi vi skal se bra ut. Skal vi så for hvem, for hva? Det er ikke noe galt i å se bra ut. Ja, gjør da bare noe ut av deg selv. Men pass nå på at det ikke blir en avhengighet. Pass nå på at det ikke er det som tar overhånd. Pass nå på at det ikke er det som kommer til å ta all din tid, at du står foran speilet og bruker timer der.

Ah, skal dette håret sitte der, eller er det penere der? Nei, her, her kanskje litt høyere opp, tror jeg. Hva så med dette håret, det skal også her opp, så åh, nå falt det ned igjen. Altså, man kan jo bruke timer, og så til slutt, når man skal i gang med lakken: Jeg har ikke mer lakk igjen, så er det hele bortkastet.

Ja, en annen avgud, som veldig, veldig mange troende kommer gjennom på et eller annet tidspunkt i livet sitt, det er simpelthen det. De tror at de alltid må handle på troen sin på den måten at de blir slaver, og det er ikke fordi det er galt å handle på troen. Det skal vi. Vi skal handle på troen vår, men motivasjonen til det skal være at vi elsker Jesus. Motivasjonen skal ikke være: Nå skal vi ut og se hvor mange vi kan få helbredet, og vi skal det ene, og vi skal det andre.

Og plutselig vil du oppleve at du går forbi noen med gips, og så får du den følelsen: wow, jeg skal gå bort og be for ham, selv om du vet at det kanskje ikke er det rette. Du kan faktisk oppleve at Den Hellige Ånd sier at du ikke skal gjøre det akkurat nå. Jeg har en annen plan for deg. Jeg vil bruke deg der borte i stedet, eller du skal gjøre noe annet, eller… Men fordi tankegangen din er så fokusert på at helbredelse er det eneste som fungerer i livet ditt, hvis du ikke ber, så er du ikke god nok.

Og så bruker djevelen det mot deg, og hvis du går forbi mannen, vil du få den mest intense, dårlige samvittigheten. Så det som Gud har skapt så vakkert, at vi skal nå ut med kjærlighet, ender opp med å bli en avgud, og det er en så vanskelig balansegang. Problemet er bare at hvis vi ikke følger Den Hellige Ånds veiledning og får en sunn balanse i det, så ender det opp med å bli en annen religion, og det er ikke det Gud ønsker.

Han ønsker ikke religion. Han ønsker at vi skal gå ut, og at det skal være med Guds mirakler og alle disse tingene som skal følge etter, men det skal være en sunn balanse, og det er Den Hellige Ånd som leder oss. Sånne helt elementære ting som faste, det kan også bli… Nå, jeg må faste minst så mange dager i måneden. Jeg må faste så ofte, jeg må gjøre sånn og sånn. Sier hvem?

Ja, du skal faste. Det står i Bibelen din, akkurat som du skal be, det kan du ikke komme unna. Du skal faste, det er vi alle kalt til. Det er enorm kraft i å faste. Det er en hel undervisning i seg selv, men du kan bli slave av å faste, så det plutselig ikke er deg og Den Hellige Ånd som sammen blir enige om når det er, og noen ganger er det ikke bare Den Hellige Ånd, noen ganger er det deg og bare deg som må ta en beslutning.

Mange tror: Nei, men jeg vet ikke helt, Den Hellige Ånd, kan du ikke bare fortelle meg når jeg skal faste, kan du ikke bare… Noen ganger, kom igjen, noen ganger er det du som bare må ta et valg og si: Jeg vil faste, fordi jeg vil ydmyke kroppen min for Gud, og jeg vil gå med ham. Hvor mange dager vil du faste? Åh, jeg må be over det, jeg må… Nei, du trenger ikke alltid… Kom igjen, bare ta et valg. Noen ganger kan vi bli så mye at vi ikke kan gjøre noe hvis vi ikke…

Gud ønsker jo at vi tar valget selv for å ære ham, og det er der vi må passe på at det ikke blir til: Nå må jeg faste hver 14. dag, to dager i uken. Det kan…

Det kan godt være at det er et valg du har tatt. Bare pass på at det ikke blir en avvikelse for deg. Tar du en lengre faste, pass på at det ikke blir en konkurranse med deg selv. Åh, men jeg fastet jo 15 dager sist gang, så jeg kan godt ta 20 neste gang. Om jeg tok 20 sist gang, så kan jeg i hvert fall ta 35 neste gang. For du skal ikke bare gjøre det for å overgå deg selv. Hvis du har lyst til å gjøre det fordi du vil ære Gud med det, og hjertet ditt er å ære Gud i det, kjør på. Men når konkurransen kommer inn i det, er det et av symptomene på at vi er over i noe dårlig som begynner å bli avgudsdyrkelse.

Det er akkurat det samme med undervisning. Nei, hvor mye kristen undervisning finnes det, men noen ganger kan man se så mye undervisning at man glemmer Jesus i det. Vi hører om Jesus, men vi glemmer å gjøre som Jesus sa vi skulle gjøre. Åh, hvor har jeg sett det mange ganger. Uh, hvor har jeg sett det mange ganger. Man vil så gjerne, og man dykker ned og dykker ned og dykker ned, og man finner alt mulig om et spesifikt emne, og jeg må ha undervisning fra ham der, og jeg må høre David Grins, og jeg må høre Andrew Wommack. Jeg må høre bam bam bam bam bam og David Pawson. Åh, og alle de andre, må bare ha dem alle sammen, og så må jeg ha all denne undervisningen akkurat på dette området, og når jeg har fått det, uh, så skal jeg bare, ah.

Og det ender med at du bare hører så mye informasjon, og du hører det, og du hører det, og du tenker, nei hvor er det bra. Det er bare så fantastisk dette her. Det kan være du tar så mange notater, og du lagrer det, og du arkiverer det, og det skal jeg ta frem igjen, men du glemte å søke Gud. Søkte bare alle mulige andres undervisning. Du glemte at din visdom skulle komme fra Herren, og jeg har bare lyst til å fortelle at nå har jeg jo vært i en frikirke i veldig, veldig mange år. Jeg har hørt veldig, veldig mye undervisning i mitt liv, der jeg gikk ut og handlet på min tro.

De første to timene av hele mitt liv var jeg på gaten, hvor jeg ydmyket meg selv, hvor jeg absolutt ikke hadde lyst til det, hvor jeg gikk ut og gjorde alle disse tingene som bare ikke var meg. En liten stille introvert kontormus som meg, som skulle gå ut og nærme seg mennesker og spørre om de hadde noe galt eller hadde vondt, og jeg skulle ut og be for dem, og som for øvrig hadde bedt for veldig mange før i kirken og aldri opplevd at det skjedde noe som helst. Jeg sto plutselig der ute og visste at når jeg ba for en, så skjedde det absolutt ingenting. Og dette var latterlig, og stoltheten min var på spill, og det skjedde veldig mange ting.

Men det at jeg kom der ut, hvor jeg måtte knekkes på alle kanter, fordi jeg ikke hadde lyst til å være der, det lærte meg de to timene mer enn 25 år på kirkebenken hadde gjort. Så hvis du virkelig vil lære noe om Guds rike, så gå ut og vær Guds rike. Gå ut og gjør Guds rike. Det er flott å høre undervisning, men noen ganger kan du også undervise deg selv i hjel, og så blir det en avgud for deg. Gå ut og gjør det som står. Gå ut, vær et lys. Gå ut og la Den Hellige Ånd veilede deg. Gå ut og la Den Hellige Ånd ta deg i skole.

Der hvor jeg har fått flest lærepenger og lært mest, er faktisk fordi Den Hellige Ånd har lagt tingene til rette, og han har lært meg noen ting. Han har tatt meg i skole. Det er ikke fordi jeg har hørt ham stå og si, du skal. Nei, han har lagt tingene til rette. Jeg har sett positive ting, jeg har sett negative ting, jeg har lært av mine feil, og jeg har lært av det som var flott. Og jeg lover deg, hvis du tar ham i hånden og sier, jeg er klar, også selv om jeg ikke har lyst, fordi jeg synes det er

Grenseoverskridende. Det er nok ikke akkurat det jeg er kalt til. Vi er alle kalt til å være disipler. Vi er alle kalt til å være vitner for ham. Jeg har bedt hele mitt liv om at Gud måtte vise meg hva mitt kall var. Det var nok det siste stedet jeg overhodet fikk svar. Det står jo i Bibelen min hva det vil si å være disippel for ham.

Og når du så går ut og er disippel, og det ikke blir avgudsdyrkelse, men hvor du virkelig går med et hjerte fordi du ønsker å gi Guds kjærlighet videre til mennesker, da åpner Gud dørene. Og plutselig, så stille og rolig, finner du ut hva ditt kall er i livet ditt. Fordi vi er ikke like, og våre kall er ikke like, men ofte så åpenbarer han det bare ikke før han ser at det er noen som er villig til å gå og bli fri.

Bli satt fri fra demoner. Bli satt fri fra sykdommen. Det kan bli en helt vanvittig avgud, så mye avgud at man begynner å dykke ned i tonnevis av demonnavn og leser deres karakteristika opp og så videre. Det er også greit nok, jeg vet at det finnes forskjellige demoner, og det er greit nok å kunne noen få av dem, men det er ikke greit når det begynner å ta over tiden din. Når det du egentlig begynner å dykke ned i er: Hvordan kan jeg lære egenskapene til demonene å kjenne? Hvordan kan jeg lære om alle disse slektsforbannelsene jeg må bryte, og hvordan kan jeg det ene, og hvordan kan jeg det andre?

Det står at vi skal bli disipler. Det vil si, ta en som vet mer enn deg, og ta dem i hånden og si: Vis meg det. Det er faktisk helt enkelt, men mange bruker jo mengder av timer på å søke og søke og søke, og det kan gå altså virkelig seriøst. Det kan bli så mye avgudsdyrkelse at så snart man er blitt satt fri, så løfter man telefonen og ringer for å få den neste timen. Det er bare feil.

Da har man slett ikke forstått hvem Jesus er, fordi du brukte tiden på å finne ut hvem demonen er, i stedet for å finne ut hvem Jesus er, og hvilke løfter han har gitt inn i livet ditt. Og de løftene, det er de som setter fri. Du kan aldri noen gang beholde friheten din fra demonisering hvis ikke du lærer å kjenne hvem Jesus er, og hva han har gjort for deg. Aldri. Det kan ikke la seg gjøre.

Fordi hvis ikke du vet at det er sannheten som setter deg fri, så blir du aldri fri, fordi det står at de vil forsøke å komme tilbake igjen. Så i stedet for å dykke ned i slekten din og alt mulig annet, så dykk ned i: Hvem er Gud, og hva sier Jesus, og hva sier Jesus for øvrig? Jeg er. Hvem er jeg? Fordi hvis nå slekten blir brutt hermed, jeg har valgt å dø fra meg selv ved å gå i dåpens vann og gå opp igjen. Det er altså helt enorm kraft i det. Helt enorm.

Jeg kan huske vi ba for en på et tidspunkt som hadde vært på helsemessen på et tidspunkt. Hun valgte å gi livet sitt til Jesus. Og hun var barnedøpt og alt mulig annet og alt det her, men så da hun velger å si: Jeg vil virkelig, jeg vil døpes nå, helt under vann, fordi dåp betyr faktisk full neddykkelse. I det øyeblikket hun blir døpt under vann for å tilhøre Jesus, så skjer det en forvandling, og det går noen uker, så ringer en av hennes klarsynte venner til henne og sier: Hvordan går det egentlig med deg? Jeg har vært så bekymret for deg. Jeg pleier alltid å kunne merke deg, jeg kan bare ikke merke deg mer. Det er som om du ikke er der. Hva har skjedd? Jeg blir døpt til å tilhøre Jesus. Det skjer noe i den åndelige verden. Det er bare godt.

Når du fjerner en avgud, så er du også nødt til å la Gud komme til. Du kan ikke bare si, nå fjerner jeg en avgud. Du er nødt til å la Gud komme til på…

De områdene av livet ditt hvor du har fjernet denne avguden. Hvorfor? Fordi, som vi leste før, han blir som et tre som er plantet ved bekken. Det sender sine røtter mot vannløpet. Vi frykter ikke når sommerheten kommer. Bladene er grønne. Det bekymrer seg ikke i tørke og slutter ikke å bære.

Så bare for å ta det kort: Hvordan spotter jeg disse avgudene? Hva bruker jeg tiden min på? Hva bruker jeg økonomien min til? Blir jeg sint hvis folk advarer meg mot noe, for eksempel undervisning eller noe annet, eller noe i livet mitt? Og hva er frukten av det jeg gjør? Det er sånn de fire enkle punktene hvor man kan se.

Jeg ble faktisk konfrontert bare i forhold til dette med å få et ord. Jeg ble virkelig konfrontert i løpet av – var det denne uken eller forrige uke? Det kan jeg ikke huske. Jeg fikk et ord i forbindelse med en drøm, som jeg fikk servert sånn: «Det er til deg.» Og nå må jeg ikke fortelle hva den handlet om, det er egentlig likegyldig, men det var ganske voldsomt. Altså virkelig, virkelig voldsomt. Og hvis jeg tok det, så ja, så kan man si at alt det Gud egentlig hadde lagt i meg, det var en stor løgn, og jeg visste bare med en gang at det var feil.

Men hvordan tok jeg det her? Jeg kunne velge å si: «Vet du hva, den må du lenger ut på landet med, fordi du er rett og slett sprø, det der, det no way, no say.» Jeg kunne også velge å si: «Det der, det frasier jeg meg, det er ikke meg.» Men hva gjorde jeg? Jeg sa: «Takk, fordi du var lydig, fordi du sa det du fikk.» Og så begynte jeg å be til Jesus: «Jesus, hvis jeg virkelig har dette problemet, som jeg har fått, og som jeg bare ikke kan identifisere i livet mitt, hvis det virkelig er meg, vil du da ikke vise meg hvor det er? Jeg har ikke lyst til at det skal være meg, og du må virkelig vise meg hvis det er meg. Men jeg har heller ikke lyst til å lukke øynene for det. Tenk om jeg ikke kan se skogen for bare trær.»

Se, det er ydmykhet, som vi alle sammen bør ha når vi kommer inn foran Gud. Alt vi får av forskjellige ting, skal prøves og holdes opp mot Guds ord og skal prøves ved ham. Men ofte, så er stolthet noe av det som gjør at man tenker: «Det er i hvert fall ikke meg.»

Avguder er – jeg skal nok stoppe snart, jeg skal nok ta meg sammen – avguder er noe man prøver å skjule. Det er ofte noe man er flau over. Det er ofte noe man ikke ønsker skal bli avslørt. Derfor kan man godt reagere voldsomt når det blir pekt på det, men man kan også reagere i stillhet.

Jeg vet ikke om dere husker historien da Jakob har bodd hos Laban i lang tid. Hvis dere vil lese den, så står den i Første Mosebok, nok 30 – dette er 31. Jeg vil lese litt fra det snart. Men det skjer at Jakob blant annet blir gift med Rakel, som jo er Labans datter, og Laban han lurer jo rett og slett, så det står etter igjen og igjen og igjen. Men Gud, han er bare med Jakob og hele slekten, og det er bare Gud, han er bare – ja, han er sånn.

Og så står det at nå blir Jakob altså kalt til å skulle dra fra Laban og får beskjed om at han skal dra av sted natten over, uten at Laban vet noe om det. Så står det i Første Mosebok 31,19: «Mens Laban var ute og klippet sauene sine, stjal Rakel sin fars husguder.» Rakel hadde altså noen avguder som hun stjal. Hun sa det ikke til noen. Hun tok dem bare.

Så skjer det, de flykter i nattens mulm og mørke, og Laban oppdager at de har rømt, og at husgudene er borte. Og det morsomme med det hele er at når man ser at noen har tatt husgudene eller avgudene fra en, så blir man sint. Ingen skal ta dem fra meg. Litt som når du blir konfrontert med noe i livet ditt du kanskje bør se nærmere på? Nei, han blir ganske sur.

Så står det her fra vers 32 til 35, hvor Jakob sier: Men den du finner dine guder hos, skal miste livet. Det betyr at Jakob vet godt at husguder er noe tull. Jakob vil slett ikke ha dem. Han vil faktisk at den personen som har tatt disse husgudene, skal straffes. Gå gjennom det jeg har, med våre slektninger som vitner, og ta det som tilhører deg. Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.

Så gikk Laban inn i Jakobs telt og inn i Leas telt og inn i teltet til de to trellkvinnene, men fant dem ikke. Da han kom ut av Leas telt, gikk han inn i Rakels telt. Nå vil jeg ikke lese mer, nå kan jeg lese resten selv. Men Rakel hadde tatt husgudene og lagt dem i kamelens salveske og satt seg oppå dem. Laban gjennomsøkte hele teltet uten å finne dem.

Rakel sa til sin far: Du må ikke ta det ille opp at jeg ikke reiser meg for deg her, men jeg har det på kvinners vis. Og Laban lette og lette, men fant ikke husgudene. Jeg synes faktisk det er litt morsomt dette her, fordi det er interessant at det står at hun hadde det på kvinners vis. Hun hadde altså menstruasjon, derfor reiser hun seg ikke. Hun sitter på denne kamelsalen, for de er gjemt under salen.

Husguder er noe av det mest urene. Hvis vi ser på Det Gamle Testamentet, så var en kvinne uren når hun hadde menstruasjon. Hun skulle faktisk gå ut av leiren, jeg tror det var i syv dager eller noe sånt. Så det at hun sier hun har menstruasjon samtidig som hun sitter oppå disse husgudene, for meg, det er bare sånn: Ja, det er jo kjernen i dette. Men Laban, han er helt besatt av disse husgudene, vil bare ha dem.

Ja, nå hopper vi over alt dette. Jeg har tatt med altfor mange skriftsteder, det er ikke så bra. Ja, en av de skriftlærde som hadde hørt dem diskutere og lagt merke til at Jesus svarte dem riktig, kom bort og spurte ham, altså Jesus: Hvilket er det første av alle bud? Jesus svarte: Det første budet er: Hør, Israel, Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke. Dernest kommer: Du skal elske din neste som deg selv. Intet annet bud er større enn disse.

Men man kan ikke elske Gud av hele hjertet hvis man har sitt liv fylt med avbrytelser, spesielt hvis man vet det. Hvis man ikke vet det, kan man be Gud om å virkelig vise en ens liv. Hva er det for noen områder? Hva er det jeg skal legge bort? Hva er det som ikke behager deg? Gud vil nok vise deg det, hvis ditt hjerte virkelig er ekte.

Men hvis du har tenkt å sette deg oppå avgudene med menstruasjon, han har sagt, det er ikke deg, Mikkel, men hvis du har tenkt å sette deg oppå de husgudene for å skjule dem, da er det noe galt. Da er det virkelig noen ting du må gjøre opp med. Det er ikke en skam å si: Jeg visste det rett og slett ikke. Tilgi meg, Gud. Takk fordi du virkelig, virkelig, virkelig har vist meg det, og så opp på kamelen igjen eller hesten eller… og så, jeg ville ikke lese det nå, jeg hadde en planlagt, jeg vil lese det, det vil jeg ikke.

Men jeg vil si til dere: Gå hjem og les Andre Kongebok kapittel 23 vers 1 til 17. Det er faktisk helt enormt spennende. Det er Kong Josias, hvor vi rett og slett leser om hvordan han gjør en utrensning av avguder. Jeg tror det er den største utrensningen som noensinne er gjort i Israels historie. Det står helt enormt mange interessante…

Det står blant annet også, hva er det for en Gud man tilber når man går på glør og slike ting. Det står veldig mange spennende ting. Jeg vil virkelig anbefale dere å lese den, hvis dere interesserer dere litt for dette med det spirituelle og avguder og Moloch og Ba’al og alle disse demonene. De er nevnt i Andre Kongebok kapittel 23 og de første 27 versene. Det er altså virkelig spennende lesning.

Og igjen, husk at ja, her er det snakk om reelle fysiske avguder, men mange andre avguder kan like gjerne være sendt fra Djevelen inn i ditt liv med det ene formål å få deg bort fra det Jesus egentlig har til deg. Han har bare så mye. Han har så mye til deg, så når du tenker at det kanskje kan være hardt noen ganger, fordi «Åh, jeg er kanskje litt glad i dette her,» du kan aldri fjerne en avgud i ditt liv hvis det er andre som sier det til deg. Det må du ikke, og det skal du ikke.

Det kan være at du får øynene opp for «Wow, det var en avgud i mitt liv, flott, takk fordi du sa det,» men du skal fjerne avguden fordi du ønsker å komme nærmere Jesus. Motivasjonen skal ikke være at andre mennesker sier du har. Du skal gjøre det fordi da kan du ikke finne motivasjonen. Motivasjonen skal være at du vil elske Jesus, at du vil nærmere ham, du vil være der for ham, med ham, sammen med ham, du vil… åh, hva du vil. Så det er den motivasjonen som gjør at du skal fjerne din avgud, og ikke at det er en som kommer og sier, «Hei, du har da visst et problem med at du spiser for mange tyggegummier. Har det ikke blitt en avgud for deg?» Nei, den tror jeg ikke.

Nei, men det er bare, hvis folk kommer til deg, så husk å ta det i kjærlighet og la være å bli støtt over det, og så gå videre med deg og tenke, «Ok Gud, er dette noe som faktisk gjør at jeg ikke ærer deg gjennom det? Og hvis jeg ikke gjør det, vil du ikke hjelpe meg med å få dette forvandlet, fordi mitt hjerte er virkelig… Jeg vil bare nær deg. Jeg vil virkelig ære deg. Jeg vil bare prise deg.»

Og så se på, hvis du hadde vært en israelitt som ble ført ut over Det Røde Hav, har du nettopp sett det stå og smekke, bom, i denne stillheten, denne dype, dype, dype ærefrykten overfor Gud. For still deg selv: Det er den Gud, og kun den Gud, jeg vil tjene. Ikke andre ting i mitt liv skal settes inn i stedet for ham.

Lukk