Åpnes i en ny fane

Det spirituelle universet (New Age)

Les hele innholdet i undervisningen 'Den lange, tøffe kampen for Guds rike'

Vær oppmerksom på at det kan være avvik og feil, ettersom teksten nedenfor er transkribert og tilpasset automatisk.

En ting som jeg har gått og fundert over, og som jeg har hatt mange tanker om, både frustrerende tanker og virkelig takknemlige tanker.

Det er det lange, seige draget for Guds rike.

Vi vet fra Hebreerbrevet, så jeg vil bare starte med å lese Hebreerbrevet 12, de første tre versene, der står det: «Så la oss også, som har en så stor sky av vitner omkring oss, frigjøre oss fra enhver byrde og synden som så lett omklamrer oss, og holde ut i det løpet som ligger foran oss, mens vi ser hen til Jesus, troens banebryter og fullender, som for den glede som ventet ham, utholdt korset uten å bry seg om skammen, og nå sitter ved høyre side av Guds trone. Ha ham for øye, han som holdt ut slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal bli trette og miste motet.»

Her snakker vi om et løp.

Og vi vet flere steder i Bibelen, der snakkes det om dette løpet. Hva heter det i korinterne? Paulus skriver til korinterne, han nevner faktisk også dette løpet. Det er et veldig, veldig kjent skriftsted fra kapittel 9, første korinterbrev 9:24-27. Der sier han: «Vet dere ikke at de som er med i et løp på stadion, alle løper, men bare én får seiersprisen. Løp slik at dere vinner den, men enhver idrettsmann er avholdende i alt.»

De andre for å få en seierskrans som visner, men vi for å få en som ikke visner. Jeg løper derfor ikke uten mål og mening.

Jeg er ikke som en bokser som slår i luften. Jeg er hard mot kroppen min og tvinger den til å lystre, for at jeg ikke selv skal bli forkastet etter å ha forkynt for andre.

Og dette synes jeg virkelig er et interessant skriftsted, fordi Paulus han gjør det klart, han etterlater ingen tvil om at han virkelig har jobbet hardt.

Det står her, «Jeg er hard mot kroppen min og tvinger den til å lystre.»

Det betyr at kroppen har vært svak mange ganger. Han har sikkert vært syk og alt mulig annet. Og han har simpelthen befalt denne kroppen å makke rett. Du kropp, du tar deg sammen i Jesu navn, og så makker du rett inn under Guds rike og inn under hans befaling.

Ta deg sammen, kropp. Reis deg og gå.

Jeg tror hans kjøtt mange ganger har tenkt, jeg gidder ikke gå mer. Jeg gidder da slett ikke å gå så langt, fordi jeg har ikke engang et esel å ri på akkurat nå. Og det har vært varmt, og taxien har vært i stykker, eller det var ikke noen taxi den gangen.

Jeg tror det har vært dypt frustrerende innimellom å være Paulus.

Og han har opplevd veldig, veldig, veldig mye motstand i livet sitt.

Han har blitt fengslet. Han har fått de berømte 40 piskeslag mange ganger.

Paulus han visste godt hva det kostet.

Han løp og han fortsatte. Og når man løper, så begynner man å få syre i beina, og så tenker man, åh mann, dette er hardt. Og jeg må si at akkurat her snakker jeg virkelig av erfaring, fordi jeg kan godt si at første gang jeg løp, valgte jeg å løpe nesten 4 kilometer.

Og jeg har aldri løpt før på den måten. Så jeg løp en spurt på 4 kilometer, og det begynte å svi, og det gjorde vondt i beina mine, og jeg fikk hold, og jeg følte nesten at jeg ikke kunne puste, og jeg tenkte bare, jeg må fortsette, for dette er pinlig for mine skolekamerater hvis jeg gir opp nå, hvis de skal se meg sånn slapp: «Men, du fortsetter.» Og jeg fortalte kroppen min, du lystre simpelthen.

Du fortsetter, og jeg løp, og jeg løp og jeg løp. Og jeg løp, og jeg tror jeg klarte det på 19 minutter og noe, og jeg aner ikke om det er en god eller dårlig tid. Jeg har ingen anelse om det. Men jeg vet så mye at da jeg kom hjem, jeg kunne smake blod.

Jeg lå der, jeg kunne simpelthen ikke puste.

Og jeg tenkte, hva har du gjort? Og jeg inngikk en veldig seriøs avtale med meg selv om at det behøver ikke skje igjen. Og siden da har jeg faktisk ikke løpt. Jo, det har jeg, men ikke sånn løpt for å ta en tur.

Men dette var for meg et suverent godt bilde på, jeg var simpelthen ikke trent. Jeg var ikke trent i det hele tatt. Jeg bare startet. Jeg kastet meg ut i det. Jeg hadde ikke noe rotnett. Jeg hadde ingenting.

Jeg bare løp. Jeg ante ikke hva det handlet om. Jeg gikk i blinde. Og det ble en veldig dårlig opplevelse. Jeg har faktisk gjort det en gang, jeg fikk en mountainbike i julegave. Jeg var så glad for denne mountainbiken. Det var simpelthen det kuleste noensinne. Den hadde 21 gir.

Og der vi bodde, det var i Bredeballe ved Mølgaardsvei. Det er en veldig, veldig bratt bakke, hvor man faktisk ikke får lov til å sykle ned fordi den er så bratt. Så jeg tenkte, åh, jeg har fått den kuleste sykkelen. Og jeg prøvde å sykle i første gir. Det er superlett. Du kunne ta alle bakker med første gir. Så jeg tenkte, jeg tar Mølgaardsvei oppover, for det får man lov til. Så jeg satte meg bare på denne sykkelen, og så syklet jeg oppover. Og de første 15 meterne tenkte jeg, dette er da piece of cake. De neste fem meterne tenkte jeg, hvorfor tenkte jeg at dette var piece of cake, for dette er i ferd med å gå i kake.

De neste ytterligere fem meterne, der tenker jeg, jeg når aldri toppen. Og foreldrene mine, de står der oppe og venter på meg. Dette er virkelig pinlig.

Og de neste ytterligere fem meterne, og det gikk i slowmotion. Og da jeg kom opp, jeg veltet simpelthen om, og jeg fikk igjen denne blodsmaken. Så jeg bestemte meg for, jeg behøver ikke å sykle en fryktelig masse i livet mitt. Og det har jeg holdt.

Nei, mer for å si, jeg var ikke trent. Jeg var verken trent til å sykle. Jeg var heller ikke trent til å løpe, så jeg gjorde faktisk noe som ikke var særlig smart.

Ofte når vi går ut i Guds rike, så tror vi at vi skal gå ut og skape en masse frukter fra dag én. Problemet er bare, hvis vi ikke er trent, og hvis vi ikke har fått et rotnett som virkelig kan holde treet når fruktene kommer, så tipper det. Og derfor er vi nødt til å være forankret. Vi er nødt til å være forankret både i vår identitet, hvem er det han sier jeg er, men vi er også nødt til å være forankret i vår tro, i Guds ord. Vi er nødt til å vite, når angrepene kommer, så er vi nødt til å si, men hey, hva er det som står i Guds ord? Hva er mine rettigheter?

Hva sier mine rettigheter?

Og hva sier Guds ord at jeg kan? Og hva sier Guds ord at jeg ikke kan?

Og jeg må ærlig innrømme, at da vi flyttet hit, helt ærlig, jeg visste null om å jobbe med skrumaskiner og sag og rør og gjenger og pakksalve og you name it. Jeg visste ingenting. Jeg visste, det var rørende lite. Jeg visste, sier jeg bare.

>> [kremter][hoster] >> Og eh, man kaster seg ut i det. Og Gud har jo vært så utrolig god. Han har sendt de riktige menneskene på de riktige tidspunktene for å utruste og lære oss.

Og han gir meg fortsatt av og til bilder på hvordan jeg skal løse en oppgave, når jeg ikke selv vet hvordan jeg skal gjøre det. Og han er bare så trofast.

Men jeg har også kommet dit hen, at nå har vi jobbet med dette prosjektet nonstop i fire år fra morgen til kveld.

Og det har vært en velsignelse å arbeide for Gud. Og det har vært utrolig hardt.

Og det har vært sånn en dag som i dag, hvor det bare kommer en flokk av mennesker og hjelper. Og det bare yes.

Og der vi bare rykker. Åh, man blir så takknemlig. Åh, hvor blir man glad. Det er så flott. Det første året, det var så flott, fordi det var nytt. Det kom så mange, så mange, som vi overhodet ikke kjente. Bare hjalp en helg eller en dag og plutselig, wow, hvor var det flott.

Men så kom det lange seige draget.

Så ble det år nummer to.

Og de som kom fast, de sluttet å komme. Og så ble det år nummer tre.

Og det kom nesten ingen.

Så ble det år nummer fire.

Og jeg synes av og til det var [kremter] litt oppoverbakke. Og likevel så har jeg hatt denne wow Gud tenk deg hva du har satt oss i. Så har jeg lenge hatt dette på hjertet Hva er det egentlig for noe? For jeg lover dere Gud har lært meg. Og jeg tror jeg kan si så mye gjennom dette.

ting som virkelig får en til å tenke, wow, hold da opp mann, Gud, vi er avhengige av deg og kun av deg. Vi skal ikke være avhengige av mennesker. Vi skal være avhengige av deg og halleluja, når du sender mennesker på vår vei, det er en kjempestor velsignelse, men vi er avhengige av deg.

Og så var det jo, at tilfeldigvis så har vi jo mange ganger fått ord og bilder om, at dette her er som Noahs ark.

Gud sender dem, som skal komme.

Det er ikke vi, som skal ut og hente folk, men det er Gud som sender. Men vi skal bygge arken.

Og det er enormt interessant, fordi når man ser på Noah, vi vet ikke, vi aner rett og slett ikke, hvor lang tid han brukte på å bygge arken. Det står ikke noe om det, så vi har ingen idé om det.

Det kan være, han brukte 50 år på det.

Noen mener, han brukte mellom 50 og 75 år på å bygge arken, men vi vet det faktisk ikke. Og det jeg skal tenke på, det var at Noah og hans familie, de var ikke særlig mange. De var rettferdige, og de var utvalgt av Gud. Og Gud ga mål og ideer, og han viste nøyaktig hvordan denne arken skulle bygges. Nøyaktig.

Og han ble hånet og latterliggjort.

Han ble utskjelt av alle mulige mennesker tenk deg å bygge så stort et skip midt ute i en ørken. Hvor dum kan man være? Og seriøst, ok, første andre år kanskje så tenker man, det er en mann, han er nok gal. Han burde nok, ok, den gang hadde man nok ikke en lukket avdeling, men han burde nok ligge på den lukkede, hvis man hadde hatt den, men ikke desto mindre.

Det går nok over. Men etter 10 år, hva tenker man om en slik mann eller 20 eller 30 år? Han bygger fortsatt på det skipet til hva nytte.

Altså jeg kan virkelig godt forstå de menneskene som har gått forbi ham og tenkt, han har fullstendig mistet grepet.

Ja. Bortsett fra man ikke brukte smokker den gang.

Men jeg forstår det godt.

Og han må ha hatt det ganske tøft, fordi hvis vi leser i bibelen, Gud talte til Noah.

Men fra han startet med å bygge arken, der talte Gud ikke til Noah.

Det var ørkenvandring, og det var stillhet.

Og Noah bygde, fordi det var det han hadde fått beskjed om. Han var nødt til selv å lage naglene. Han kunne banke det hele sammen med. Han kunne ikke gå ned i byggevarehuset. Han var nødt til selv å felle trærne. Han var nødt til å skjære trærne opp. Og han hadde ikke en fin fancy motorsag.

Det har tatt uendelig lang tid, og han var trofast, selv da han ikke hadde lyst.

Han har sannsynligvis stått opp hver eneste morgen og jobbet hardt, felt disse trærne, ordnet dem, kassert dem, som ikke dugde, laget mengder av feil, bygget om igjen, fordi det skulle være presisjon. Han visste nøyaktig, han hadde fått opptegnelsen av Gud. Det er slik her, du gjør.

Og han fortsatte, og han fortsatte, og han fortsatte.

Men han klaget ikke. Han klaget aldri. Vi leser ingen steder i bibelen, at han klaget. Tvert imot så hadde han tillit til Gud.

Og da han var ferdig, der sendte Gud dyrene. Og det er veldig interessant, fordi det er mange, som hevder, at jeg vet det ikke, men det er mange, som hevder, at det aldri har regnet før Noahs ark, hvor blomstene har fått fuktighet fra jorden direkte, men regnet kom ved Noahs ark. Og det passer jo perfekt med, at da regnbuen kommer, der er det en pakt. Og den har aldri vært på himmelen før, for det har aldri vært regn, så det har ikke kunnet skape seg dette her. Og det er jo helt fantastisk. Så når man tenker på dette med, det har aldri noensinne vært regn, og så tanken om å bygge et skip i ørkenen, det gjør det jo enda mer fullstendig sprøtt.

Men han var så tillitsfull, og plutselig så står det, at vannet kommer både fra jorden og fra himmelen i mengder.

Og Gud han redder Noahs liv, fordi han var lydig.

Når vi leser gjennom bibelen, fordi jeg synes faktisk, det er veldig interessant å se, hvor mange hvor mange, når vi går tilbake i bibelen, har egentlig stått i denne ørkenvandringen. Hvor mange har egentlig stått i i denne oppgaven, hvor Gud har sagt, det er slik her, du gjør.

Det er det faktisk helt enormt mange, som har.

Prøv engang å ta en som Abraham.

Abraham han var en god og rettskaffen mann.

Og da han var omkring 75 år, der får han et løfte om, at han skal få et barn.

Og mannen han går og venter og venter og venter og venter og venter.

Og det skjer bare absolutt ingenting.

Og han begynner å bli utålmodig. Og så gjør han det, som veldig veldig veldig mange gjør.

Jeg tar da bare saken i egne hender, og så klarer jeg den selv. Da skal jeg bare hjelpe Gud litt, når han ikke synes. Så hva skjer der? Han blir gravid med en annen kvinne. Absolutt fullstendig uhørt, for det var ikke det, han skulle.

Men slavekvinnen Hagar.

Og ikke desto mindre, da han er 100 år, 100 år, der får han sin sønn Isak.

Og jeg tenker de 25 år, hold da opp, mann. Gud hadde talt så tydelig og fortalt, du får en sønn.

Men Gud han nevner ikke noe om denne sønnen i mellomtiden. Gud han nevner ikke noe om dette løftet i mellomtiden. Og der endelig denne sønnen er blitt kanskje 15, 18, 20 år deromkring. Vi vet det ikke. Men vi vet at da han blir ofret, [kremter][hoster] der står det, at han bar sitt eget brensel. Og det har vært tungt, så det har ikke vært en liten gutt på seks år.

Så får Abraham beskjed om, din sønn skal ofres nå. Det er godt nok den eneste, du har, men han skal ofres nå.

Men han var så trofast, fordi han visste, ok, jeg tok saken i egne hender.

Gud han holdt sitt løfte. Jeg vet, at når Gud han sier, så er det slik, det blir, så jeg gjør det.

Og den trofastheten. Jeg tror rett og slett ikke at Abraham hadde lyst til det.

Jeg tror ikke han hadde lyst til å gå opp på fjellet med sønnen sin og ofre ham. Jeg tror alt i ham ropte, alt i ham skrek. En ting er hvis du hadde hatt 15 barn, så kunne man kanskje si, ok, en fra eller til. Nei, det kan man ikke. Det var en dårlig spøk, ikke sant? Men litt morsomt likevel. Men nå hadde han altså bare ett barn, og det ene barnet blir virkelig bortskjemt innimellom.

Men det barnet, det skulle ofres til Gud.

Og han gjør det likevel.

Og jeg tenker at noen ganger så tror jeg vi må sette oss inn i for eksempel Abraham. Sette oss inn i dette, når Gud kaller oss ut i noe. For eksempel har det vært dager her hvor jeg tenkte, åh mann, jeg måtte bare mobilisere meg selv for å komme i gang. Jeg må bare få tankene inn på, hei, vi gjør dette for Guds rike.

Vi gjør dette for hans skyld. Vi gjør dette for å ære ham. Vi gjør det fordi vi elsker ham. Men ikke desto mindre, vi gjør det mest av alt fordi han har sagt det, han har kalt, og derfor gjør vi det. Og da spiller det ingen rolle om vi har lyst eller ikke lyst. Det spiller ingen rolle om det er en god dag, eller om det regner ute. Helt likegyldig med omstendighetene. Når Gud har sagt det, så er det sånn det skal være.

Det var det samme Abraham gjorde.

Og Abraham ble virkelig velsignet.

Vi ser også noen andre veldig, veldig rare ting i Bibelen, hvor jeg tenker, wow, godt det ikke er meg.

Hvis vi tar en som Jesaja. Jeg kunne tenke meg å lese fra Jesajas bok, kapittel 20, de første fem versene.

Øhm.

Der står det i det året da assyrerkongen Sargon sendte sin hærfører til Asdod, og han angrep byen og inntok den. På den tiden talte Herren ved Jesaja, Amos’ sønn, og sa: «Løs nå sekken om dine hofter og ta sandalene av føttene dine.»

Det gjorde han og gikk naken og barfotet omkring.

Så sa Herren: «Som min tjener Jesaja har gått naken og barfotet omkring i tre år som et tegn og varsel for Egypt og Nubia og så videre og så videre.»

Jesaja blir befalt av Gud å gå naken omkring i tre år.

Har du noen gang tenkt på det?

Hvorfor? Hvorfor? Fordi han blir satt til å advare Juda, fordi de setter sitt håp og sitt liv til Egypt.

Men Jesaja blir satt til å vise dem hvordan de blir til skamme hvis de gjør det.

I tre år skal han med sin handling vise hva som kommer til å skje hvis ikke folk endrer sin innstilling. I tre år går Jesaja naken rundt. Prøv å forestille dere hvilke tilrop han har fått. Prøv å forestille dere hvor ydmykende det må ha vært for ham å gå rundt på den måten. Prøv å forestille deg hvordan han er blitt han den sprø, han som burde vært lagt inn. Og altså, det ville aldri skjedd her i Norge. Aldri. Det ville blitt låst og slått umiddelbart. Du hadde vurdert å gjøre det.

Men Jesaja ydmyker seg, fordi Gud har talt så tydelig.

Jeg tror rett og slett ikke at Jesaja syntes det der var morsomt.

Jeg tror ikke han syntes det har vært, altså jeg kunne nesten forestille meg at hadde man hørt det, så hadde man tenkt i starten, ah, det må være en spøk det der, eller ah, det er nok djevelen som er på ferde der.

Men Jesaja, han var en profet og han kjente hyrdens stemme. Så han adlød i tre år. Prøv å snakke om den lange seige kampen og å gjøre noe man ikke har lyst til. Prøv å snakke om å få slipt kanter. Jeg tror Jesaja fikk slipt noen kanter da. Jeg tror han fikk jobbet med noe blyghet.

Wow.

Men Gud brukte ham, og fordi han var lydig, så brukte Gud ham jo langt, langt mer opp gjennom. Jesaja var en enormt elsket profet av Gud.

Vi har en annen fyr, en ung fyr, da han var 17 år, ble han solgt som slave. Han het Josef.

Og Josef får jo, han blir jo utvalgt til å virkelig være noe stort. Og han får jo drømmer om hvordan folk skal bøye seg. Hvordan mennesker kommer til å bøye seg for ham. Og Josef er da det mest uvisse mennesket som kan gå på to ben og blamere seg foran sine brødre. Ah, dere kommer til å bøye kne for meg alle sammen. Det var det. Og de tenker, wow, nå har han virkelig fått storhetsvanvidd. Nå må du bare stoppe. Men han vet at han er kalt til det. Og jeg forstår helt ærlig, hvis vi setter oss inn i brødrenes situasjon, kom igjen.

Hele livet har Josefs far ikke gjort noe annet enn å skjemme bort den bortskjemte ungen. Han skal ikke ut og passe sauer. Nei nei, han skal læres opp, og han skal lese, og han skal alt det andre. Nei, de andre passer bare sauer. Jeg forstår godt at de har vært sjalu. Jeg forstår godt at det har vært misunnelse i hele denne flokken.

Og så kommer han og forteller at de andre skal bøye kne for ham.

Misunnelsen vokser i disse brødrene. Og det ender med at de får kastet ham ned i en brønn, får solgt ham og fortalt faren hans, åh, han er dessverre blitt spist av et vilt dyr. Åh, de har gått med en skam så lenge. Men helt ærlig, prøv å tenke på Josef, han ser jo virkelig hvordan alt bare er for ham.

Men han ser likevel hvordan han kommer inn på toppen av poppen i Egypt. Han ser hvordan han kommer inn til hoffet. Øhm.

Og hva skjer?

Han blir lagt an på av selveste dronningen.

Hun forsøker å få en affære med ham. Og han er bare ekte og ren og sier, det kan du bare glemme, det der. Det vil jeg ikke være med på. Og hva gjør hun? Hun lager et plott mot ham og får ham kastet i fengsel. Hun lyver.

Der sitter han og råtner opp.

Og helt ærlig, jeg tror han hadde mistet alt håp.

Først blir den ene frigitt, så blir den andre frigitt, og så sitter han fortsatt der og råtner opp. Og hvis dere tror det har vært morsomt å sitte i fengsel der, så kan dere tro om igjen, det har vært motbydelig.

Har ikke hatt toalett. Han har ikke fått ordentlig mat. Han har sittet der og råtnet opp i sine lenker.

Men hva skjer når Gud har kalt? Da har han kjærlighet. Og det som skjer på veien dit er ofte med på å forme oss til dem vi er og til det vi gjør. Og for Josef har det vært noe av det seigeste trekket han kunne trekke. Men til gjengjeld er han så knust og så ødelagt.

Hans eget ego er ødelagt. At når han får lov til å komme ut, så vet han at han er 100% avhengig av Gud. Han er 100% avhengig av Gud. Og Gud reiser ham opp.

Hvis vi tar en annen fyr. La oss ta Moses. Han er også en av dem vi kjenner.

Kjenner ham fra å ha ledet folket ut fra Egypt over det Røde Hav på en veldig lang, lang tur ute i ørkenen.

Moses han er 40 år ved hoffet, og da han er ved hoffet, kommer han til å drepe en mann og flykter. Og han går med denne skyld og skam inni seg.

Og nå skal dere tenke på, han har vært igjen toppen av poppen. Han har vært faraos sønn.

Han har sjansen til å komme tilbake, men han velger å flykte, for han vet at det han har gjort er galt. Og han vet at det er hans egne folk som er i slaveri. Så han flykter. I 40 år er han i ørkenen.

Så han går fra å være det høyeste man omtrent kan være i hele Egypt. Og Egypt var på den tiden virkelig et stort område. Det var virkelig et område med makt og prakt.

Virkelig et rikt område. Kjempe, kjempe.

Han var en av de høyeste man egentlig kan bli i verden, tror jeg.

Sønn av kongen, så går han fra det til å bli det laveste av det laveste, man overhodet kan bli. Gjeter, som ikke krever noe, går alene i ørkenen. Det er bare uh bang.

Fullstendig nedtur. Der går han i 40 år.

Så kaller Gud ham. Wow, nå skjer det noe.

Så leder han folket ut av Egypt, og i 40 år skal han gå sammen med dem. Og nå skal dere bare forestille dere, de har sett de villeste mirakler. Altså de har sett, prøv å forestille dere å gå og se hele Nilen bli til blod. Vann overalt som blir til blod. Forestill dere hvordan det kommer gresshopper og fluer. Og det har vært helt vilt, hva som har skjedd i disse 10 plagene. Guds storhet har vært enorm. Altså sånn wow. Og jeg tenker også Moses har hatt den der wow Gud han er virkelig kul. [latter] Høy.

Men i de 40 årene i ørkenen, [hoster] der opplever han nok det tøffeste trekket noensinne, han har med mennesker å gjøre. Plutselig.

Mennesker som klager. Mennesker som ikke tror på at Gud er Gud. Mennesker som ikke gidder å adlyde. Mennesker som [hoster] de ser Gud hver dag. Det må vi bare forholde oss til. De ser Gud hver dag om dagen som en sky, som følger dem. Om natten som en ildsøyle hver dag. De får manna sendt fra himmelen hver dag. De får vann fra Gud fra klippen, som følger dem hver dag i 40 år. Men likevel, bare fordi Moses går opp på Sinai-fjellet for å hente disse tavlene, [hoster] de 10 bud. Når han kommer ned igjen, hva skjer? De har laget en gullkalv. De har begynt å få avguder.

Åh, han blir så sint, så han kaster disse steintavlene ned i bakken, og så starter vi forfra igjen. Går opp og henter noen nye, kommer ned igjen. Det blir avgudsdyrkelse. Folk blir sinte på ham. Folk de klager. Vi får ikke noe kjøtt. Kom igjen med noe kjøtt. Og det er ikke det de ikke klager over.

På et tidspunkt sier han faktisk i fjerde Mosebok 11:15: «Drep meg heller», sier han til Gud.

Han er så frustrert. Han kan ikke være i det.

Det er et langt, seigt trekk dette her. Han kan ikke, han kan ikke, han kan ikke se seg ut av det, men han fortsetter, og han fortsetter, og han fortsetter, fordi Gud har kalt ham.

Og det ender med, at han leder hele folket ut av Egypt, inn i det lovede land, fordi han holdt ved, også selv om hans kjøtt ropte og hans sinn ropte: «Jeg kan ikke mer. Disse menneskene, la meg føre noen ut, som ikke er mennesker.

Dyr. De kan i det minste ikke gjøre motstand.

Men han var kalt til den oppgaven, og han var nødt til å fullføre den.

>> [hoster] >> En annen fyr, som er fantastisk å trekke frem, David. David, som var en mann etter Guds hjerte, åh mann.

Han blir salvet til å bli konge. Og han vet i ung alder, at han skal være konge.

Og han ser jo, hvordan Gud på fantastisk vis får ham inn på palasset. hvordan han får sin beste venn Jonathan der inne.

Hvordan de åh har det godt. Og han ser plutselig, hvordan den kjære kongen ikke synes, at David er velkommen.

Så han flykter.

Fra selve salvelsen av David, regner man med, at det har gått mellom 10 og 15 år, før han får kongedømmet.

Og i mange år har David skjult seg for ikke å bli drept av kongen, Jonathans far.

Han har vært frustrert, og likevel så har han handlet med et edelt hjerte.

Flere ganger kunne han ha drept kongen. Flere ganger har han hatt muligheten for han har til og med vært borte og skåret en bit av kappen.

Men han holder seg til det Gud har sagt.

Jeg tror virkelig, han har hatt mange kvaler med det. Jeg tror virkelig, han har følt det så feil. Han har ikke visst, hva han skulle gjøre. Det har vært tøft. Det har vært langt, men han holdt ut. Og David var virkelig en av de menneskene, som blir fremhevet i Guds ord, og som vi virkelig ser, hvordan wow. Men han går også litt for langt, og derfor så får han ikke lov til å bygge templet selv, fordi han har utgytt for mye blod. Og det er så hans sønn, som skal bygge dette tempelet i stedet for.

Øhm, en annen morsom episode, jeg har dykket ned i, det var Samuel.

Samuel han var jo profet. Samuel han ble gitt inn i tjenesten, da han var helt liten.

Og han er vokst opp som en Guds profet.

Han er vokst opp som et Guds barn. Han er virkelig vokst opp som ja, [hoster] lært å høre Guds stemme. Og han har gått og vært denne profeten for folket.

Folket vraker ham og sier til ham: «Vi gidder ikke ha deg lenger.

Vi gidder ikke ha alt det der. Vi vil ha en ekte konge. Vi vil ha en menneskekonge.

Så du skal sørge for, at vi får en menneskekonge i stedet for alt det der tullet. Og det er faktisk derfor, at hele kongedømmet blir satt inn som det, vi kjenner det i dag. Hvor Gud også sier, ja men hvis dere setter en konge inn, han vil ta den gode jorden, og dere vil få den dårlige.

Det er likegyldig. Det er like mye.

Vi vil ha en konge. Vi vil ha en konge. Ja men, kom igjen. Dere vet ikke, hva dere gjør. Det er like mye. Vi vil ha en konge. Og Gud, han gir seg.

Og han gir dem en konge.

Men likevel Samuel han blir i den grad vraket etter å ha vært profet i så mange år. Dypt, dypt, dypt frustrert.

Men han ble ved. Han ble ved og vendte aldri ryggen til Gud. selv om han har vært frustrert her inne.

Og jeg tenker, at selv om vi ikke alltid forstår, hva det er Gud vil, selv om vi ikke alltid forstår Guds plan, så når Gud han har sagt gå, så skal vi gå. Jeg kan huske i starten, da jeg begynte å gå på gaten, da synes jeg godt nok, åh mann, hold fast, hvor kunne jeg godt nok gå på gaten. Altså jeg gikk jo på gaten tre dager i uken, fast i et år.

Og jeg synes det var, det var virkelig øhm jeg sånn på et tidspunkt skal jeg bli ved med dette her. Det er jo ikke noen frukt av det og jeg ser jo ikke noen som omvender seg og det var jeg så mengder av mennesker som kom til tro. Men det var godt nok ikke gjennom gaten. Det var gjennom alt mulig annet. Det ble til relasjon.

Det var fantastisk. Men der hvor jeg gikk og der jeg var opplevde at at jeg skulle gå så ikke noe.

Men jeg fortsatte, og jeg fortsatte, og jeg fortsatte. Og til gjengjeld opplevde jeg at Gud åpnet så mange andre dører gjennom det, at jeg gikk på gaten, fordi jeg fikk kontakter til den ene og den andre og den tredje. Og jeg visste at jeg var trofast i det små, selv om jeg ikke hadde lyst, selv om det var kaldt, selv om det regnet, selv om det var minus 10 grader, så var jeg ute og kjøpte vinterdresser og alt mulig annet, som gikk på gågaten uansett, fordi det var det Gud hadde kalt meg til å gjøre.

Åh, hvor lite lyst jeg hadde til det.

Men jeg gjorde det, fordi jeg visste det var riktig. Jeg gjorde det, fordi det står i Guds ord. Jeg visste at hvis ikke jeg gjør det, hvem gjør det da?

Det er mitt ansvar å fortelle om Jesus til dem jeg er sammen med. Jeg kjente ingen andre som gjorde det. Jeg måtte gjøre det.

Og jeg stoppet ikke fordi Gud sa stopp, men jeg stoppet fordi plutselig opplevde vi at det var ikke noe vi selv begynte på, men vi opplevde at folk begynte å ringe til oss. Kan dere ikke be for oss? Kan vi ikke be?

Kan vi ikke? Fire dager i uken kom det folk hjem til oss som vi ba for.

Så jeg kunne ikke rekke begge deler.

Men å se hvordan Gud navigerer rundt, så når vi bare er trofaste i det han kaller oss til, så plutselig åpner han en ny dør og en ny dør og en ny dør og en ny dør.

Problemet er at veldig, veldig mange av oss tenker, det der, det orker jeg bare ikke mer. Det er kjedelig. Skjer det ikke snart noe nytt?

Og så stopper vi, fordi vårt kjøtt sier stopp. Fordi vårt sinn sier stopp. Slutt nå med det der. Bare finn på noe annet. Eller nå kan du godt slappe av.

Problemet er, hvis vi stopper der, du vet ikke om det gjennombruddet Gud hadde for deg og din tjeneste var rett rundt hjørnet. Men du stoppet fem skritt før hjørnet.

Ja, det kan du alltid komme og si. Nå har jeg vært aktiv i, du vet, hvor mange år. Jo, jo, jo, jo, jo. Jeg vet at du ikke gikk naken rundt i tre år.

Jeg vet at du ikke i 40 år hadde, jeg vet ikke hvor mange mennesker, millioner av mennesker, som du skulle lede ut, som var fryktelig irriterende og klaget og nedvurderte deg.

Jeg kan nevne mange, mange flere fra Bibelen som har stått i dette lange, lange seige draget. Og jeg kan være helt sikker på at selv om du tenker du har hatt et hardt liv, så har du ikke hatt et hardt liv hvis jeg sammenligner med noen av de andre.

Og de gikk likevel, og derfor så de Guds velsignelse.

Og noe av det jeg har lært av virkelig å komme hit ut og bygge og bygge og bygge og bygge og bygge og ja, det har virkelig vært det der med Gud, uansett hva jeg gjør, så vil jeg gjøre det til ære for deg. Jeg vil ikke gjøre det for mennesker.

Jeg vil ikke gjøre det, men jeg vil gjøre det til ære for deg. Og hva du kaller meg til, der vil jeg gå, også selv om det ikke gir mening.

Og så var det jo så fantastisk midt i det hele. Jeg kan huske, tror også Birte har nevnt det et par ganger, men hvor vi står der, og alt vi bygde hallene her oppe, alt gikk i stykker, alt kokset. Alt var bare møkk, møkk, møkk. Det regnet. Alle maskinene gikk i stykker. Selv vår helt nye minigraver gikk i stykker. Alt døde bare. Alt. Altså jeg kan ikke nevne noe som ikke gikk i stykker og noe som ikke var bak.

Altså det var virkelig oppoverbakke. Og så var det faktisk noen som begynte å si til oss, er dere sikre på at det var Gud som sa dere skulle bygge de hallene? Og så plutselig så begynner man å tvile og ha den der, men gikk vi egentlig bare i egen kraft?

Og så sender Gud en av de virkelig, virkelig, virkelig slitsomme dagene sender han på finurlig vis en fyr, som vi absolutt ikke har noe å gjøre med, og som absolutt ikke hadde vært her før, og som er på vei til eksamen, og Gud begynner å tale til ham i bilen, og han sier, Gud, jeg skal nok kjøre til Klovborg og si det, men jeg skal bare til eksamen først, så sier jeg det. På vei hjem, der kjører han hit, og så sier han, jeg har fått et ord fra Gud.

Noah bygde en ark midt i ørkenen, og folk synes han var fullstendig gal. Dere bygger bygninger i Klovborg, folk synes dere er fullstendig gale. Men Gud kommer til å velsigne det.

Og så kom det bare to ytterligere ord, hvor jeg bare tenkte, hva?

Takk Gud. Det var akkurat det vi trengte. Et ord for deg inn i stormen. Og så blir man fylt opp igjen med denne.

Åh Gud, det er deg som kaller. Det er deg. Tenk at en mann, som vi ikke har noe med å gjøre, gidder å kjøre hele veien hit til Klovborg for å fortelle et ord til tross for at han har bryllupsdag med kona og skal hjem og feire det.

Wow. Takk Gud. Hvor er du fantastisk.

Så vil bare oppfordre dere til å virkelig prøve å spørre Gud, er jeg på riktig sted? Eller er det noen steder i livet mitt hvor jeg faktisk ga opp, hvor jeg ikke skulle ha gitt opp? Ikke fordi jeg ga opp, men fordi jeg ikke orket mer.

Er det noen steder hvor jeg har tatt av arbeidshanskene?

Er det noen steder hvor jeg kan gjøre tjeneste for deg, Gud? Hvor jeg ikke gjør det, fordi det er noe annet jeg tenker er morsommere?

Hvor vil du ha meg?

Og jeg tror det er så viktig at vi stiller oss selv disse spørsmålene. Hvor vil du ha meg, Gud? Og hvor kan jeg gjøre en forskjell?

Hvor kan jeg gjøre en forskjell, Gud, for deg?

Selvfølgelig også, det er fint å gjøre en forskjell for kristne brødre og søstre og for alle mulige andre mennesker, men først og fremst, hvor kan du gjøre en forskjell for Guds rike? Hvordan kan du være med på at Guds rike vokser? Og det kan du kun gjennom det lange, seige draget. Fordi jeg lover dere, hvis jeg på folkehøyskolen hadde vært ute og løpt de kilometerne, og jeg rett og slett hadde satt meg ned og syntes synd på meg selv, så ikke nok med at det hadde blitt en dårlig opplevelse, men jeg hadde heller ikke hatt seieren med det, og jeg hadde sittet der alene, og det hadde bare vært enda mer kjipt, og jeg tror ikke jeg hadde kommet hjem med det første, for det gjorde virkelig vondt i beina mine.

Men jeg valgte til tross for at det gjorde vondt, så valgte jeg faktisk å løpe videre. Til tross for at jeg begynte å kunne smake denne blodsmaken. Jeg fortsatte og jeg fortsatte og jeg presset meg til det ytterste. Og det kan godt være jeg hadde en super dårlig tid, men jeg ga alt jeg hadde. Og det er også det vi skal gjøre inn i Guds rike.

Vi skal gi alt vi er. Alt vi har inn i Guds rike. Vi skal ikke gi opp. Djevelen ønsker virkelig å stå og rope deg inn i hodet. Stopp nå med det der. Gi nå opp.

Du gidder jo ikke mer. Se nå. Det skjer jo ingenting når du gjør det. Se tilbake på livet ditt. Hvor mye har du overhodet oppnådd gjennom dette? Ingenting.

Nei, for du vet ikke nødvendigvis hva som skjer under overflaten. Du vet ikke hva som skjer i det åndelige, men det vet Gud, og det vet djevelen. Og derfor kommer han og prøver å stoppe deg. Og det vil han alltid gjøre. Så det handler om virkelig å holde fast og si, jeg tar den lange, seige veien.

Øhm, jeg har bare lyst til å øh fortelle en liten historie om en fyr som heter Kenneth.

Kenneth visste nøyaktig når det begynte. Det var en helt vanlig morgen da tankene traff ham med en klarhet han ikke selv kunne ha fabrikkert. Ikke en bygning av stein, men et åndelig og praktisk fellesskap som hadde smuldret gjennom konflikter, tretthet og skuffelser. Han opplevde det som et kall fra Gud. Ikke dramatisk.

Ingen engel, ingen åpen himmel, bare den stille, ubøyelige overbevisningen. Det er deg jeg vil bruke. Og Kenneth sa ja.

Og med det ga han i praksis alt han hadde og alt han var. Timene forsvant i planlegging, samarbeid, samtaler, opprydding i gamle sår og arr, nye relasjoner, budsjetter som ikke gikk opp, teknologi som drillet, og mennesker som både var sultne og skeptiske.

Han bar visjonen, økonomien, ansvaret og bekymringene. Når andre gikk hjem, satt han igjen med alle gjøremålslistene. De første månedene gikk på ren begeistring, men så kom stillheten. Ingen nye.

Ingen profetiske ord som satte øh hans situasjon på plass.

Alt virket som om himmelen var lukket.

Kenneth ba. Han fastet. Han gråt i bilen på vei hjem. Svaret var det samme.

Stillhet.

Ikke fiendtlig.

Bare stillhet.

Underveis kom det mange grunner til å gi opp. De han trodde ville stå nærmest ham falt fra. Noen misforsto ham, andre kritiserte ham for nettopp det han bar tyngst på.

Nettene ble lengre. Søvnen ble mer overfladisk. Han begynte å tenke, har jeg bare misforstått alt? Har jeg kjørt mitt eget prosjekt i Guds navn? Likevel sto han opp neste dag, møtte opp, sendte mail, ringte opp, ba enda en gang med de andre, ba en enkel bønn. Jesus, hvis dette er deg, så gir du meg det jeg trenger i dag. Ikke i år, ikke i morgen, men i dag. Gjennombruddet kom ikke som lyn fra klar himmel, men som en dag hvor han plutselig oppdaget at noe var forandret. Mennesker som før var lunkne begynte å ta ansvar.

Noen delte et vitnesbyrd om hvordan nettopp dette fellesskapet hadde reddet deres tro. Økonomien begynte stille å balansere, og midt i en helt vanlig samling merket Kenneth det sterkere enn noensinne. Guds nærvær, som bare det hele. Senere, da han så tilbake, oppdaget han at mirakelet ikke bare var gjennombruddet. Mirakelet var at han ikke hadde stoppet i stillheten.

Gud hadde vært like nær i stillheten som i gjennombruddet. Kenneth hadde ikke løpt raskt, men han hadde løpt ferdig, og det var den lange, seige veien.

Og det var akkurat det, vi hadde på et tidspunkt Morten Jonssen, som kom og underviste fra Anders.

Og Morten startet akkurat sin bibelgruppe i en garasje. Og han opplevde at Gud la så sterkt på hjertet: «Sett deg ut i denne garasjen og be to timer en gang i uken.» Det gjorde han.

Han opplevde at han fikk, at Gud ville sende mennesker. Det kom ingen. Så kom faren hans. Så satt de to og ba sammen en gang i uken, to timer.

Så kom broren hans.

Så satt de tre sammen, men det kom ikke noen. Og han fortsatte, og han fortsatte, og han fortsatte, og han fortsatte, og han fortsatte, og han fortsatte.

Og plutselig begynte Gud å sende.

Det var ikke han som gikk ut og hentet, men det var Gud som sendte.

Og plutselig satt de 20, og så kom det flere.

Og i dag har de kjøpt et nytt hus i Randers for å være i.

Men bare for å si, når Gud legger en visjon på hjertet ditt, så opplever man ofte at noen ganger kan det være stille. Noen ganger svarer Gud ikke. Noen ganger kan du spørre Gud så mange ganger, men du får ikke svar. Hvorfor? Fordi du kjenner godt svaret. Det er bare ditt sinn. Det er bare deg som person. Det er ditt kjød som har behov for å få det bekreftet igjen og igjen og igjen. Fordi tenk om du går feil, og tenk om Gud har ombestemt seg, noe han aldri gjør. Men du kan være sikker på at når Gud ikke svarer deg, så er det oftest fordi det allerede står i Guds ord eller fordi han har talt, så du har forstått det.

Så vil bare si, hold ut.

Hold ut og spør Gud, er jeg på riktig sted? Løper jeg det riktige løpet, eller har jeg kommet over i feil løpebane?

Fordi når du kommer over på den riktige stien, øy, han velsigner. Nøy, det kan være hardt, men nei, hvor er det velsignet å gå for ham.

Amen. Ja.

Lukk